Fra revolusjonens Etiopia
til fredelige Norge?
"Totalvaksinert" mot all revolusjon!
Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 21.04.21
Sommeren
1974 fikk jeg et håpløst brev fra misjonssekretær Vinskei om å reise til
Etiopia og gjøre noe med bygdeutvikling etter de første store hungerskatastrofene
i 1972-73. P.g.a. at min bror omkom i en ulykke - var vi tidligere tvunget til
å reise hjem fra et flyktningarbeid i Syd-Tanzania i 1969. Hjemme satt min mor
som enke gjennom mange år, og nå en ny enke med tre små. Selv hadde jeg nettopp
bygd hus for kone og tre små - å ta de med til Etiopia var umulig - så jeg
måtte dra alene etter sterkt bibelsk råd fra dr. Einar Lundby som kona og jeg
var blitt enige om å spørre om "råd ved Guds øye." Det ble
marsjordre for en forbigående tjeneste. Godt er det at man i disse dager
får inn rapporter som viser at planleggingen og de mange års godt arbeid av
andre har brakt gode frukter for hundre tusener av mennesker og satt pris på i
notat fra bystyret i Arba Minsch.
Det ble
bl.a. mange opplevelser og kunnskaper om revolusjon som jeg da aldri tenkte jeg
skulle få nytte av i mitt fredelige Norge og Norden. Så feil kan en ta.
Jeg
landet på Bole flyplass 12. sep. 1974
- dagen da de tok keiseren (Haile Selassie), og revolusjonen begynte. Og jeg
tenkte på hvordan de måtte oppleve det hjemme. Tilsynsmann Magerøy hentet meg,
og vi hadde en prat i stua hans sammen med to etiopiere fra Voice of the
gospel. De spurte hva Magerøy mente om at keiseren var tatt. Meget følsomt, jeg
ante spenningen. Magerøy svarte at Nixon ble kjørt vekk i et helikopter - så
det var jo litt dårlig å kjøre bort keiseren i ei rusten folkevogn. Munter
latter - alle skjønte jo det diplomatiske svaret i en farlig og spent
situasjon. Og det viste seg fort - for ikke lenge etter kvalte Mengistu H.
Mariam personlig keiseren ute på en politistasjon. Hvilke grusomheter han deretter
gjorde, tier jeg om. Det var for rått.
Spenningen
lå i luften fra dag én - og satte seg nok i kroppen - selv om en ikke var det
så bevisst - før jeg fløy ut over landegrensene for siste gang. Jeg fartet over
store deler av Syd-Etiopia pr. to- og enmotors fly, privatbil og landrover m.m.
og iakttok flere episoder som sa meg mye som tidligere tjenestemann og
politiker. BBC, Ethiopien Herald m.fl. var etter hvert fulle av hva Dergen (den marxistiske militærjuntaen) gjorde og ikke
gjorde - og ryktene svirret.
Med nevnte bakgrunn fra Norge var det en ekstra uhygge å se hvordan nasjonen sakte,
men sikkert ble omgjort til et kommunistisk diktatur støttet av 15 000 kubanere
og russiske offiserer. Lov og rett gikk i oppløsning. I et slikt miljø var det
ikke mindre skremmende å tenke på ens kjære i Norge og det jeg ble utsatt for.
Men jeg hadde englevakt. Jobben skulle gjøres - og nyttig informasjon fikk
en med seg også for å vurdere dagens utvikling i Vesten og Norden.
Riktignok
var jeg i min oppvekst sterkt mot totalitære regimer fra mitt misjonsmiljø som
hadde vært i Kina og Mandsjuria, men nå ble jeg skikkelig vaksinert av hva jeg
så og opplevde:
La
meg nevne noen episoder.
1. Jeg
kjørte presidenten i Syd Synoden nordover – og så vidt jeg husker - var det
litt nord for Dilla det hoppet og danset 2-300 mann med spyd og gamle rifler.
President Legese ba meg kjøre sakte borttil dem, han sveivet ned og spurte hva
som foregikk. Jo, Addis Radio hadde meldt at de kunne ta de store jordeierne -
og fulgte de ikke frivillig - virket vel de gamle italienerriflene enda. Jeg
grøss over den rettsstaten som var under oppseiling.
2. Kirkemøte
i Addis var en annen episode. Stemningen var spent. En lausmunnet reiste seg og
snakket om samarbeid som måtte til i disse revolusjonære tider - som når
bikkjene sloss og hyena kom. Da var det en listig fyr som spurte hvem
"hyena" var. Gen. sek. Gudina Tumsa skjønte faren og reiste seg med sin høyde på 206 cm
på strømpelesten med en kraftig bass og pratet det hele vekk på en omsorgsfull
og mesterlig måte. En stor hyrde som Dergen måte
drepe!
3. Hatske
journalister i Negelle.
Fylkesadministrasjonen i Sidamo provinsen, med Sjaleka
Teferra i spissen, i en lang bilkolonne var på en 14
dagers inspeksjonsreise som ble avsluttet i Negelle.
Der ventet sentrale journalister på oss, en aggressiv og ovenfra/nedad gjeng.
Noe naivt viste jeg en av dem bilder av lokalt håndverk som jeg hadde kjøpt og
ville vise til i programmene mine. Han snudde et av dem rundt og skrev:
"Kjøpt for en billig pris av fattige innfødte" - etter minnet. Det
var revolusjonens mediefolk?
4. Jeg var
flere ganger innom Hiddilola noe syd for Mega.
På turen med provinsadm. så Tesemma og jeg ei lita
jente som de mente hadde epilepsi og falt inn i varmen og fikk brannsår - så
vidt jeg forstod. Mora var enke. Vi ble enige om å ta henne med til en klinikk
i Moyale. Tesemma fikk tak i et stort hvitt tøystykke som vi tullet henne inn
i. Tårene rant fra jenta, usikker p.g.a disse store mennene. I Moyale ba jeg
fylkeslegen - en eritreaner - om å sørge for henne videre. Men han bare gikk
til lunsj. Da sa jeg til nestkommanderende at om de ikke sørget for å få jenta
på klinikken - returnerte jeg til Mega og misjonsstasjonen der med jenta. Da
ble det fart i sakene. Senere hørte jeg at hun ble tatt hånd om der. Det ble
kanskje et vitnesbyrd om at kristne hadde omsorg for enkeltmennesket - liten
eller stor - med eller uten makt.
5. Under
begynnelsen på den lange turen i storkolonnen med presidenten ved min side.
Jeg kjørte landroveren. Plutselig spratt det opp et esel fra grøfta ut mellom
bilene og gikk rett i skjermen. Eieren kom hylende opp og kastet sand over
hodet og jamret seg. Jeg spurte presidenten hva eselet var verdt. Ca 30
birr, sa han. Ok sa jeg - det var småpenger. Men presidenten nektet meg å
betale - for mannen ville bare får tak i advokat og presse meg videre for
penger. Han kjente folket sitt - ikke jeg.
6. Nok en
episode om mangel på rett opplevde jeg da jeg kjørte presidenten til - jeg tror
det var Waddera. En av lærerne deres var trukket for retten, og presidenten
skulle opp og hjelpe han. Der på et lite rom satt læreren, rettens administrator,
og mobben hang inn dører og vinduer. Jeg grøss. Hvordan kunne retten
håndheves i dette kaoset. Mens jeg satt og ventet i bilen, kom en svær lastebil
kjørende forbi med et stort lass tømmer. Det var forbudt å hogge. To politifolk
kom springende opp til meg og ville jeg skulle ta opp jakta, noe jeg selvsagt
avviste, for det var ikke min bil og viste de til presidenten. Som etter en tid
kom. Jeg forklarte situasjonen og sa lastebilen alt var over alle hauger, og
å kjøre etter i støvskya var vanskelig. Han så nok hva jeg mente i øynene mine,
så politiet måtte gå, uten privat utrykningsbil.
7. Like
før jeg reiste til Norge høsten 1975,var det et møte om programmene mine i
Addis med dr. Sigurd Aske fra Kirkens Nødhjelp, presidenten for Mekane Yesus
kirken E. Abraham, gen. sek. Gudina Tumsa, representant for KN m.fl. Det ble et vedtak som gikk
Syd Synoden imot - noe jeg ikke kommer mer inn på her.
Men etter møtet ble Gudina og jeg stående lenge å snakke om saken på gangen.
Jeg skjønte han var noe lei seg over avgjørelsen og ønsket å utdype og
forklare. Men det fortalte meg enda mer hvor viktig det var for Kirka å skaffe
seg ryggdekning og forståelse hos de revolusjonære ved å stå for slike
utviklings-prosjekt som her skulle startes opp. Jeg hadde ikke problemer med å
forstå han og presset denne flotte kristne mannen stod under. En sann hyrde som
ikke flyktet. Dergen fant ingen annen utvei med denne sant talende hyrde
enn å drepe han, fengsle kona under forferdelige forhold og sende to av barna
til Øst-Tyskland, den tredje ble og tatt, og siste mann kom seg til Kenya
mellom kornsekker på en KN-bil - så vidt jeg vet. Det var det siste jeg så til
Gudina - men har gledet meg mye over hans solide Hyrdebrev.
Mange
flere episoder -
selvopplevd - og noen gjennom rykter osv. - episoder enda verre enn dette,
men som fortalte meg som politiker og tjenestemann at uhyggelige revolusjonære
krefter tråkket retten ned og slapp u-retten fri til det rettsløse samfunn.
Fra min oppvekst på Høgetveit, under nazistyret i Norge, men i et misjonshjem
som fortalte fra Kina og Mandsjuria - var jeg allerede godt
"vaksinert" mot revolusjon og opprør. Og nå ble jeg fullvaksinert.
Hvordan
jeg hadde reagert under revolusjonen - merket jeg da jeg fløy ut siste gangen
fra Bole flyplass - jeg pustet lettet - kjente det i mellomgulvet da jeg
passerte grensen.
Jeg var senere på oppdrag i Mali - og flere ganger da jeg kjørte gjennom Bamako
- hovedstaden - var torget fullt av bedende muslimer. Og jeg tenkte i mitt
stille sinn at dette kom aldri til Norge. En ettermiddag ruslet jeg rundt et
stort kvartal i byen - en stor moské utgjorde hele kvartalet - så vidt jeg
husker. Det slo meg at det lutfattige landet ikke hadde finansiert det mektige
bygget. Det var oljemilliarder som ble pøst inn fra Midtøsten - som senere i
Norden.
Nå samarbeider Norge med disse kreftene - lager seg en
"multikulturell" stat og enda til og med, med et av de verste
diktaturer som verden har sett: Kina. Det var noe helt annet misjonærene
arbeidet for da bestefar og bestemors barn reiste som misjonærer til Mandsjuria
og Etiopia, og min mor og kones foreldre arbeidet i årevis i Kina. "Norge
mitt Norge, - ".
I USA forsto Andrew
Breitbart dette etter hvert og skriver om sitt møte med disse folkene
i boken som på norsk heter «Rettferdig raseri. Unnskyld meg mens jeg
redder verden!»
I kapittel 6 «Breakthrough» skriver han om hvor
vidunderlig og åpenhjertig amerikanerne tok i mot bl.a. disse flyktningene
fra nazi Tyskland (kom litt etter 1933 til New York i tilhørighet til
Columbia University) – som de ellers tok hjertelig i mot folk. Men så kommer
det på side 115 i 1. avsnitt: «Vi kunne ikke innbille oss at noen ville
komme her, når de erfarte dette sanne under det var å leve i dette landet,
og ønsket å ødelegge det. Men det var akkurat det som Frankfurterskolen
ønsket å gjøre.» M.a.o. USA tok skammelig feil – marxister vil alltid rive
«de gamle hus».