Unionistene i Regjeringen og på Stortinget

Av Lars-Arne Høgetveit (kontakt via e-post)

På 1800 tallet hadde vi i Norge unionistene (bl.a. Unionspartiet ledet av grev Wedel Jarlsberg) som kjempet for at vi skulle bli værende i union, være embetsmannsstyrt osv. Niels Treschow (også stormester for frimurerne) og grev Wedel Jarlsberg gikk så langt at de ivret for svensk militær makt på norsk jord samt felles konge. Denne tvangstrøya vrengte Ola Nordmann av seg fra Danmark i 1814 og den 7. juni 1905 fra Sverige. (Siden 1380 hadde Norge vært i union med Danmark (dansketida eller ”400-års natten”), men ved Kieltraktaten den 14. januar 1814 avstod danskekongen, Frederik 6., blant annet Norge til svenskekongen. Kieltraktaten fastslår at Norge skal være et selvstendig rike, men i union med Sverige. Færøyene, Island og Grønland forsvant ut fra Norge via Kieltrakatene, og dermed restene Norges storhetstid.) 

I dag kjemper store deler av regjeringen og Stortinget for at vi skal inn i en ny europeisk-union der det overnasjonale diktaturet er under oppbygging med eget konvent (grunnlov) og egen president. Storbritannia er antagelig på vei ut!

Den norske Grunnlovs ideologiske forankring i § 2 er ikke unionistisk, men nasjonal (se Apostelgjerningene 17, 26-27). Og i §1 og §108 står følgende om vårt land:

§ 1. Kongeriket Norge er et frit, uafhængigt og udeleligt Rige. Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig-monarkisk.

§ 108. Ingen Grevskaber, Baronier, Stamhuse og Fideicommisser maae for Eftertiden oprettes.

(Grevskap: brukt om landområde underlagt en greve. Baroni: eiendom som gir tittelen baron, den laveste høyadelige tittel og i Sverige tiltaletittel for friherre. Stamhuse: en fast eiendom hvor den aktuelle besitters disposisjonsrett er innskrenket, og som arves etter bestemte regler (Jarlsberg skal vist være eneste av dette slag i Norge). Fideicommisser: at testator innsetter flere arvinger etter hverandre, slik at den som er innsatt som første arving, etter en viss tid eller under en viss betingelse (oftest ved sin død) skal overlate arven til den neste av de innsatte (en fideikommissar). red. anm.)

Om § 108 skrives det: ” Klassekampen i Norge ble avlyst før enn den egentlig kom i gang. Grunnen til dette er at landet vårt har vært et ganske så egalitært (Ega`l vil egentlig si jevn, med ensartet preg; og bygger på prinsippet om alles likeverd, red. anm.) samfunn. Vi har ikke hatt en utpreget adel som i andre land, for eksempel Sverige. Og det vi hadde ble avskaffet da Grunnloven ble snekret sammen i 1814:

§108: ”Ingen Grevskaber, Baronier, Stamhuse og Fideicommisser maae for Eftertiden oprettes”. Sannsynligvis var dette kroken på døra for etablering og videreføring av adel eller et aristokratisk borgerskap, selv om det blir hevdet at Norge i perioden 1884-1920 (1945) kan kalles ”Borgerskapets periode”. Grunnen til det er at enkelte historikere, blant dem professor Ole Kristian Grimnes, har påpekt at i disse tiårene ble vi blant annet styrt av redere, nemlig Christian Michelsen, Gunnar Knudsen og Johan Ludwig Mowinckel, og at disse representerte det norske borgerskapet. Men selv dette borgerskapet var svakt og ubetydelig sett i forhold til resten av Europa. At det kun var i underkant av 2000 embetsmenn gjennom hele perioden fra 1814 til ca.1900 sier sitt. Derfor har det ikke stått så sterke strider mellom arbeidere og bønder på den ene siden og borger- skapet på den andre, unntatt den bitre striden rundt parlamentarismen i årene fram til 1884.” (Kilde: http://folk.uio.no/stianhal , oppgave i politisk teori ved UiO)

I Norge har vi ingen tradisjoner for slike overnasjonale tanker og lover som ute i fastlands Europa. Vi har ingen ”feudal arv”, men tvert i mot et gammelt rettssystem med ting som sto over kongen i vikingtida og senere med kristningen av Norge kom det kristne menneskesynet inn. Svartedauen ryddet ut mye av de ledende høvdingeslekter og bidro til mindre strid. Ser vi på den norske bondestanden hadde de mindre landbruks eiendommer som var spredd lokalt, og ikke ”feudalt”, og dermed var maktfordelingen et faktum, noe den ikke var ute i Europa.

Slik vi ser det i dag bør ingen lenger være i vil om at EU med sine institusjoner har et overnasjonalt mål! Maktspredning er langt på vei blitt et fremmedord i EU og EØS sammenheng, men burde ikke være et fremmedord i norske politiske partier.

Et slikt syn, som nå vokser frem blant flere norske politikere, kan vise seg konkret å rammes av Grunnlovens §86 og §87 der Odelstinget, som er påtalemyndighet i Riksretten, kan felle sin dom over medlemmer av regjering, høyesterett eller Storting, som avhender norsk selvråderett og ødelegger Grunnlovens ord om at Norge skal være et ”frit, uafhængigt og udeleligt Rige.” §86 lyder slik: ” Den, der adlyder en Befaling, hvis Hensigt er at forstyrre Storthingets Frihed og Sikkerhed, gjør sig derved skyldig i Forræderie mod Fædrenelandet.”

Grunnlovsfedrene visste hva mennesket var i stand til og intet unntak ble gjort, mht straffeansvar, for en person som er gitt myndighet i en regjering, i høyesterett mht embedsforbrytelser eller i Stortinget mht utøvelse av forbrytelser. Det er grunn til å minne om å be om at den statsmannskunst som Jørgen Løvland utviste med basis i Norges Grunnlovs § 2 og opplært av Erik Pontoppidan, igjen blir rådende basis for rettsoppfatningen i Norge. En annen oppfatning åpner, som vi har sett, for riksrett.

Relatert stoff:

Norsk fossekraft truet

Tomtefesteloven og Grunnlovens § 105

Kampen om Norges utmark

17. mai og Grunnloven, vår store arv