Norge - fra union til union?

Av Jørgen Høgetveit

Etter en lang nasjonal nedtur og 400 års natt fra ca. 1350 - med undertrykkelse og tapping av ledende slekter og ressurser - ringte igjen frihetens og selvråderettens klokker for det norske folk. Først i 1814 ble vi en egen nasjon og la et skikkelig rettsfundament i vår Grunnlov, også kalt Konstitusjonen - fordi den konstituerer Norge - forteller hva Norge skal være. Man kaller den også Restaurasjonen - fordi retten var restaurert kristenrett med røttene tilbake til Hellig Olavs kristenrett fra Moster i 1024. I 1842 - etter harde kamper - sprang Grunnlovens § 100 - ytringsfriheten - ut i full blomst ved Konventikkelplakatens fall og misjonsselskapene voks fram i stor fart og Norge ble en velsignet misjonsnasjon.

Et fabelaktig arbeid ble gjort - ikke minst av Haugianerne - i gjenreisningen av Norge. Så mektig var deres innsats at Arne Garborg måtte innrømme at det var haugianerne som skapte det nittende århundre i Norge - ikke Wergeland og de grupperingene.

Men vi levde fremdeles i en Konge-union med Sverige - og kunne ikke styre våre utenrikssaker uten gjennom svenskenes konsulatvesen. Dermed fikk vi Konsulatstriden med Michelsen og Jørgen Løvland i spissen - som førte oss fram til 1905 hvor Norge med basis i Grunnloven vedtok at de ville være selvstendig også på dette området.

Jørgen Løvland ble mannen som måtte legge saken fram for Kong Oskar II, men kongen nektet sanksjon. Dermed la Jørgen Løvland ned regjeringen i Stockholm og reiste hjem. Sverige kunne ikke lenger styre Norge! Saken spisset seg kraftig til og det gikk mot krig mellom broderfolkene - men de nevnte statsmenn møttes med svenskene i Karlstad i 1905 og det kom til et fabelaktig forlik slik at broderfolkene kunne skilles i fred.

Prosessen fram mot og gjennom Karlstadforliket er stor og unik lesning - som kunne trenge mange sider - ikke minst hvordan den kristne Jørgen Løvland forberedte og gjennomførte denne striden på basis av Grunnloven og tillit til Gud og de "troendes bønner". Det var mannen som da krigen brøt ut i 1914 utbrøt: "Gud hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre"!

Slik ble vi fri i fred etter lange og forferdelige århundrer. Nå rådde vi selv i Det norske hus - og utviklet en lovgivning og et bondedemokrati det stod respekt av i vide internasjonale kretser.

Og snart skal vi feire denne skjellsettende begivenhet i 2005. Mange er allerede i gang med forberedelsene. Ny Svinesundbru skal åpnes som et signal på gode forbindelser mellom broderfolkene. Hjemmesider ved div. universiteter i Norge og Sverige forteller om travel aktivitet fram mot jubileet. Bøker skrives om de sentrale personer i den unike handling som fant sted i 1905, MEN OGSÅ ANDRE - MER ELLER MINDRE HISTORIELØSE OG MED LITEN NASJONAL VERDIFORANKRING - DRIVER EN HELT ANNEN DEBATT. DE VIL INN I EN NY UNION - så snart som mulig. DET SYNES SOM OM DE ØNSKER Å FÅ FEIRET FRIGJØRINGSVERKET I 1905 MED EN NY UNION I 2005! La det ikke skje!

La oss løfte fram hele den rike arven på nytt - til praktiske politiske konsekvenser for land og folk og vår felles framtid. Europa trenger slike protestantiske - Grunnlovs-forankrede, selvstyrte nasjoner - når de nå samles mer og mer i en superstat - delvis på katolsk grunn. Norge hører med i de anglo-amerikanske rekker fra fjerne historiske tider. Det er et fundament vi fremdeles kan stå på og som vil bære oss inn i den tid som fremdeles måtte ligge foran oss. Noen ny UNION trenger vi ikke - våre historiske erfaringer med slike overnasjonale bygninger frister ikke til gjentagelser verken på basis av egne erfaringer eller det vi har sett fra flere av de aktuelle nasjonene i nyere tid.