Klipp og
kommentar,
Av Jørgen Høgetveit, i www.kommentar-avisa.no
EnEn TV-anmelder kaller det "skit" og Carola
pælmet en plante på publikum. Men 1,9 millioner svensker setter seg foran
skjermen og 20 000 møter opp for å skråle med i allsangen på Skansen.”
Dette forteller Aftenposten her om dagen.
Det er et fenomen jeg har stusset på lenge – og det er at
svenskene både i deres radio og hva en har opplevd på turer der borte – har mye
mer av den melodiøse sangen både i viser og på annen måte. Det må ligge noe i
den svenske folkesjel som har mer sivilisasjon i seg enn vi finner på vår side
av Kjølen hvor det meste er bråk og vræl i vårt TV i den utstrekning man
vandrer ut i en kald sal for å se det - eller slår på de tre norske
bråkekanalene.
Toppen på elendigheten var – noe
man heldigvis heller ikke så, men har fått ref. – var Oslos feiring av 7. juni
i vårt store frigjøringsår. Vræl og bråk av ”Turbonegre” og folket uten like og et
språkbruk som omtalte Oslo som den ondes by og med andre unevnelige navn.
Er vi i ferd med å slippe til de
forrående og ikke sivilisatoriske krefter? Den melodiøse og harmoniske musikken
er en stor sivilisatorisk gave – vræle og bråke kan alle og det er ingen kunst.
Vi har allerede lyttet og kopiert
de åndelige sangsamlingene fra Sverige med ”Sanger i Sør” etc. Det hadde vært
oppløftende om man kunne elske fram noe tilsvarende i våre store byer med det
beste av vår sangskatt av åndelige og nasjonale sanger og de store media
formidlet det ut til det norske folk – så familien igjen kunne samle seg foran
TV-skjermene – til radissenes gremmelse – men folkets
store glede. Dette ville ”ergre de store, men mange små vil det more”.
I mens lar jeg min gamle kassett
med den eminente tenoren Randulf Saunes
og hans åndelige sanger fortsette å svive i min bilspiller i påvente av bedre
tider.