Gjestekommentar, 23.09.18

Av Jan Pedersen, i www.Kommentar-Avisa.no

Etter stormen.

Vi har storm på mange plan. Den kraftige stormen som i det siste har gått over Sør-Norge, satte en støkk i mange. Forbredelse på at det kunne bli ødeleggelser, menneskeskader, strømbrudd, gjorde oss i stand til å møte dette naturfenomenet som heter storm. Skyldes stormen at vi ikke er snille mot vår natur? Dette til ettertanke.

Storm kan være en sinnstilstand når raseri over urett kommer over oss. Et tydelig eksempel har vi i Henrik Ibsens Terje Vigen. Han hadde livshjelp til familien med noen tønner bygg, som han hadde seilt og rodd med fra Danmark, men ble stoppet av en hovmodig, ung, engelsk krigskipskaptein. Siden kunne han selv tatt hevn, da han som los kunne ført den engelske offiser med kone og barn i den visse død i en storm. Selv hadde han mistet sin og kone og barn etter den natten for mange år siden. Han lot hevnen fare, da han løftet engelskmannens barn. Men hver en storm vekket Terje Vigen til vrede, slik Ibsen sa det:"--Dog stundom gnistret hans øyne stygt helst mot urolig vær". Og folk trodde at han var forrykt, og det skapte frykt i omgivelsene.

Gud bruker stormen i sin oppdragergjerning av oss kristne. Jesus viste gang på gang at han er Herre også over stormværet. Vi husker disiplene som var alene i båten (kirken) i et forrykende uvær. Deres rop om hjelp ble hørt - Jesus kom på bølgehavet og befalte: bli stille, og slik ble det. Eller den gangen da stormen ulte, og Jesus lå bak i båten og sov! Han ble vekket med anklagene: ser du ikke at vi går under? Igjen får disiplene en stormlekse: dere lite troende! Men først hadde Jesus befalt storm og hav til stillhet! Skal vårt mannskap i vårt norske kirkeskip som er i læremessig storm, bli vekket opp med ordene: dere lite troende!

Når Gud åpenbarer seg, gjør Han det ikke i stormen. I 1.Kong.19,11 ff, står det at Elia at Gud ville gå forbi ham i en storm. Det skjedde og i den fjellkløften som da kom. Gud gikk forbi åpningen, men Han var ikke i stormen, jordskjelvet, ilden, men Han kom i en stille susen. Og Elia får oppgaven om å være nidkjær for Gud! Det kommer alltid noe etter stormen!! Da kommer stillheten. Slik burde det vel også være i våre kristelige møter, som langt fra er stille!