Gjestekommentar, 02.01.17

Av Trygve Einar Gjerde, Redaktør av Haugianeren, i www.Kommentar-Avisa.no

Luther var ingen jødehater, han elsket jødene til frelse i likhet med alle andre mennesker!
Kommentar
til Dagens redaktør Selbekks påstand, 08.12.2016 i avisen Dagen.

 

Da jeg har fulgt Luther i tynt og tykt i over 50 år og har lest flere tusen sider av ham, så tror jeg at jeg kjenner ham ganske godt. Her vil jeg bare ta frem et sitat fra hans Evangelietekster for å belyse hva hans indre overbevisning var og som han stod fast ved inntil sin død. Han ble nemlig spurt den dagen han døde om han stod fast på alt det han hadde skrevet i sine læreskrifter og hans taler over Evangeliene og Episteltekstene hører til disse. Om hans kampskrifter sier han at han skulle ønsket at han aldri hadde behøvet å skrive dem, da nå alle hadde Guds Ord og det var det som var nødvendig å lese, men forakten for Guds Ord hadde tvunget ham til å skrive de mange kampskrifter.

Ut fra teksten på 2. Juledag, Mat. 23, 34 – 39, sier han i siste del av prekenen, etter å ha sitert: Se, eders hus skal lates eder øde. Og så siterer han Sal. 109, 17 og sier så følgende:

«Dette må vi hedninger tenke vel over. Vi er ikke bedre enn jødene. Vi har også forfulgt Kristus og ikke blitt stående i troen. Derfor er og vårt hus blitt øde og våre vingårder forlatt. Vi har ikke mer noen erkjennelse av troen, intet kristelig liv, ingen kjærlighet, ingen Åndens frukt, men bare torn og tistel, dvs. øyentjeneste og hykleri.

Herre Gud, alle ting er helt nedrevet og tråkkes nå under fot! Herre Kristus, vi elendige mennesker er i disse siste verdens dager altfor meget øde og forlatt! Våre hyrder er ulver, våre voktere er forrædere, våre beskyttere hater oss, våre fedre er mordere, og våre lærere forførere. Akk, akk! Når? Når? Når vil din strenge vrede holde opp?

Til slutt får jødene likevel denne trøst: Fra nå av skal I ikke se meg før I sier: Velsignet være Han som kommer i Herrens navn! Disse ordene talt Kristus tirsdag etter Palmesøndag, og de er slutten på Hans preken her på jorden. Derfor er de enda ikke oppfylt, men må oppfylles. De tok nok imot Ham en gang på Palmesøndag, men det er ikke nok. For disse ordene: Fra nå av skal I ikke se meg, er ikke slik å forstå at de ikke mer skulle se Ham legemlig. De så Ham jo da de korsfestet Ham. Men Han mener at de ikke mer skal se Ham som predikant og Messias, som Han var sendt og kommet til. Hans embete og Han i sitt embete skal ikke mer sees blant dem. Denne preken skal være den siste. Nå vil Han slutte det embete Han var sendt til.

Det vil da vises at jødene enda skulle si til Kristus: Velsignet være Han som kommer i Herrens navn. Det har også Moses forut forkynt, der han i 5. Mos. 4, 30 – 31 sier: I de siste dager skal du omvende deg til Herren din Gud og høre på Hans røst. For Herren din Gud er en barmhjertig Gud. Han skal ikke overgi deg eller ødelegge deg. Han skal heller ikke glemme den pakt som Han svor ved dine fedre.

Likeså Hos. 3, 4 – 5: Israels barn skal mange dager bli uten konge, uten fyrste, uten offer, uten støtte, uten livkjortel og uten bilder. Deretter skal Israels barn omvende seg og søke Herren sin Gud og David sin konge (det er: Kristus). Og de skal frykte og komme til Herren og til Hans gode i de siste dager. Og Asarja 2. Krøn. 15, 2 – 3: Dersom I forlater Herren, skal Han forlate eder. Og det det skal være mange dager for Israel da de skal være uten sann Gud og uten prest, som underviser dem, og uten lov. Men når de i sin nød omvender seg til Herren, Israels Gud, og søker Ham, da lar Han seg finne av dem.

Disse ord forståes ikke om andre enn de nærværende jøder. For tidligere har de ikke noen gang vært uten fyrste, uten profeter, uten prester, uten lærere og uten lov. Her stemmer Paulus overens i Rom. 11, 25 – 26: Forherdelse er kommet over en del av Israel, inntil hedningenes fylde kommer inn, og således skal hele Israel bli salig. Gud gi at den tid måtte komme snart! Vi vil håpe det. Amen.» (Så langt Luther)

Herav kan enhver leser se om det er løgn eller sannhet Selbekk skriver i Dagen 08.12.2016.