Gjestekommentar, 20.01.16

Av O. J. Tilrem, i www.Kommentar-Avisa.no

Oljeregningen

Det er en kjent sak at det finns en del fellesnevnere for sivilisasjoners utvikling og degenerasjon. Og spesielt for sivilisasjoner som brått blir velstående, er fremtids-utsiktene, statistisk sett, dårlige. Norge har som vi alle vet, en slik status gjennom sin oljerikdom.

To minimumsfaktorer for en sivilisasjons opprettholdelse er: produksjon og reproduksjon. Vi bor i et land der store deler av den tradisjonelle produksjon er flagget ut på grunn av at vår nyrike tilværelse har gitt oss et lønnsnivå som gjør at få har råd til å kjøpe de varene vi produseres. Hva reproduksjon angår så ligger vi også på et nivå som ikke er bærekraftig for overlevelse til en sivilisasjon. Det dør flere nordmenn enn det blir født.

Oljeprisen ligger nå på 27 dollar fatet. Flere andre signaler vitner også om at gullalderen er over. Norge må tilbake til realitetene. Det vil bi en smertefull omstilling.

Norsk samfunns- og yrkesliv har i oljealderen hatt råd til å opprette og opprettholde mye fiktiv og verdiløs aktivitet som ikke genererer vekst eller verdiskaping. I mange tilfeller så har dette bidraget tvert om representert en trussel mot aktivitet som skaper verdier og vekst.

Det blir politikernes floke og sortere hva som er til nytte og gavn for samfunnet, og hva som er subkulturell staffasje av oljeeventyret.

Det blir ingen lett oppgave. Hovedsakelig av tre årsaker.

1) De som er begunstiget av «olje-dekadensen» vil beholde sine privilegier. Ofte resursmennesker organisert i maktposisjoner som bruker vikarierende motiver og verdiladete
begreper for å forsvare sin posisjon.

2) Politikerne mangler tilstrekkelig kunnskap og innsikt til å kunne bestride dem.

Resultatet av en slik situasjon kan lett bli at den dekadente maktelite, i takt med en strammere økonomiske virkelighetsorientering, vil forsøke å projisere egen overflødighet,
over på samfunnsaktiviteter som vi vil være helt avhengige av for å kunne lykkes med den uunngåelige omstilling vi står overfor.

Et eksempel på et slikt scenario er at kombinasjonen mellom global befolkningsvekst og klimaendringer gjør at vi brått kan bli stående overfor en akutt mangel på mat.

Norge vil da meget lett havne i en situasjon der vi har et formidabelt og detaljert byråkrati med ditto styrings og kontrollregime for alle tenkelige og utenkelige teoretiske

sider ved matproduksjonen, men ingen til å produsere maten.

Allerede i skrivende stund er dette langt på vei en realitet, i og med at vi faktisk har en selvforsyningsgrad som gjør at vi reelt sett bare kan brødfø vel 35 % av vår egen befolkning.

3) Det er ikke vilje og kunnskap til stede for hverken å ta advarsler, eller historisk erfaring på alvor.

Avslutningsvis et sitat av Arnold Toynbee som i sin tid studerte hvordan 22 sivilisasjoner vokste og gikk til grunne.

The human race's prospects of survival were considerably better when we were defenceless against tigers than they are today when we have become defenceless against ourselves.