Gjestekommentar, 13.03.15

Av Ragnar Andersen, i www.Kommentar-Avisa.no (Første gang publisert i Dagen, s 3 - 10.03.15, linker lagt til av red. med NO30)

Ord om en sorg

Apostelen vil at vi skal vite at Kristus er mannens hode og mannen er kvinnens hode (se 1Kor. 11,3). Men mye av bedehusfolket – og mange frikirkelige – følger folkekirken i bruddet med apostlenes lære om hodeordningen, som Paulus uttrykkelig trekker konsekvenser av både for heimen og for menigheten. Er det basert på en ny skriftforståelse, eller på en ny holdning til Skriftens autoritet?

Enhver kan spørre seg selv: Har jeg virkelig en helt annen innsikt i Paulus’ ord om hodeordningen enn for eksempel Sigurd Odland, Ole Hallesby, Hugo Odeberg, Bo Giertz, Erling Danbolt, Leiv Aalen, Sverre Aalen, Regin Prenter, Carl Fr. Wisløff, Hans Bovim, Arthur Berg, Erling Utnem, Børre Knudsen? Eller har jeg en annen holdning til apostlenes autoritet?

Tenk hvor alvorlig den samme apostel som har hevdet den kristne frihet i Galaterbrevet, skriver om forskjell på menns og kvinners oppgaver i 1Kor. 14 og 1Tim. 2! Han kan ikke ha ment at dette bare var noe tidsbestemt og midlertidig slik som han argumenterer. Derfor må det være rett som Bo Giertz hevdet, at holdningen til kvinnelige prester er test på bibeltroskap.

Vi kan nå se tilbake på en lang periode med teologisk oppløsning i Den norske kirke. Tidlig fikk det utslag i at apostlenes lære om kjønnene ble satt til side. I den seinere tid er dette blitt brukt som brekkstang i homoseksualitetssaken. Homoseksuelt samliv forsvares i prinsipp med samme tolkningsmønster. Og de som sier ja til kvinnelige prester, men nei til samkjønnet samliv, synes å være en overgangsgenerasjon på raskt vikende front. Det er smertelig at den ene organisasjonen etter den andre har gitt seg inn på samme glidebane.

Det er en stor sorg for meg at dette også gjelder Normisjon, sammenslutningen av Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen. Jeg ble godt kjent med Indremisjonsselskapet i ungdom og studietid, var bibelskolelærer i fem-seks år og tjenestegjorde seinere i kretsstyret i Helgeland krets. Bedehuset ville være et vennesamfunn som både var opptatt av vekkelse og av å verne om læren. Jeg hadde Elna Kvellestad som kollega ved Bibelskolen i Staffeldts gate. Hun var utvilsomt en viktig vegleder og sjelesørger for mange. Men som kvinne tok hun noen forbehold. Hun forkynte ikke i en høgmesse, og hun underviste ikke i troslære. For hun var seg bevisst at det må være en tjenestedeling.

Jeg skriver ikke for å gjøre noen motløse, men jeg forteller om sorgen over en endringsprosess. Kanskje flere kunne begynne å sørge. Måtte Herren oppreise mange vitner som lik Issakars menn forstår seg på tidene, så de vet hva Guds folk har å gjøre (1Krøn. 12,32)!