Gjestekommentar, 19.08.14

Mannlig og kvinnelig

Av Per Bergene Holm, i www.Kommentar-Avisa.no (første gang publisert i ulike papiraviser august 2014)

Årsmøtet i Lekmannsmisjonen vedtok i sommer at bare menn skulle ha stemmerett i lærespørsmål på NLLs årsmøte. Etter at Dagen skrev om dette ble det en stor nyhetssak i en rekke media. Som en kunne vente ble framstillingen flere steder både skjev og tendensiøs. Det er åpenbart at slike tanker bryter på det sterkeste med tidsånden, og at det for noen er om å gjøre å latterliggjøre et tradisjonelt kjønnsrollemønster.

Samme dag som Dagen skrev om stemmerettssaken var det en annen reportasje i avisen. Den handlet om unge jenter på UL som slet med det idealet de møtte i samfunn og media. De opplevde et veldig fokus på kropp og utseende.

Så ulike disse sakene er, tror jeg de likevel henger sammen. Likestillingsideologien har helt konsekvent fratatt kvinnene sin identitet knyttet til å være mor, ha omsorg for mann og barn, skape et godt hjem, vise omsorg for syke og eldre osv. Arbeid og en livsoppgave knyttes konsekvent til noe som er utenfor hjemmet, til lønnsarbeid og yrkeskarriere. Og der skal kvinnen også i første rekke jage etter tradisjonelt mannlige oppgaver. Det er styrerom og børs, politikk og finans, lederstillinger osv. som er viktig. Gjennom kjønnskvotering skal kvinnene få sin plass på det som har vært mannens arena. Legg merke til hvor det er kjønnskvotering! Det er et signal om hva som anses for å være viktig og betydningsfullt. Jeg har ennå til gode å se at det tales om kjønnskvotering blant de som arbeider med omsorgsoppgaver på sykehjemmet. Det er kvinnene som tradisjonelt har hatt den uendelig viktige oppgaven å stelle med mennesker, med barn, syke og eldre. Men det er åpenbart ikke så viktig som penger og materielle verdier!

Det eneste kvinnen sitter igjen med som spesifikt kvinnelig er kroppen sin. Men det er ikke en kropp som skal være knyttet til å føde barn, amme, ha et fang og ta i favn, dvs noe som uttrykker en morsrolle og omsorg. Nei, det er en kropp som skal ta seg ut, være et blikkfang. Du er noe bare om du har en fantastisk kropp eller en fantastisk karriere. Hvilken nedvurdering av det kvinnelige, av morskallet og omsorgsfunksjonen vi er vitne til! Er det underlig at vi får et kaldt og hardt samfunn!

Gro Harlem Brundtland etterlyste for noen år tilbake nabokona eller bestemora som brydde seg om hva som skjedde mellom barna i gata eller i grenda. Problemet er bare at de kvinnene har Gro selv sendt ut i kontorene og styrerommene, så de er ikke der når barna leker og det er behov for dem. Så må man ha et utall ungdomsklubber og sosiale tiltak for å gi barna og de unge et sted å være. For det er ingen hjemme som kan legge til rette for lek, støtte og hjelpe, vise omsorg og prate med dem. Mor er ikke der lenger. Nei, det er så mange viktige kurs, møter, yrkesmessige og sosiale forventninger som tømmer hjemmet.

Et gammelt ordtak sier at «den som styrer vuggen, styrer landet». Det som tidligere generasjoners mødre fikk legge ned i sine barn av tro, gudsfrykt, verdier, rettledning, omsorg og kjærlighet, fikk en uendelig betydning for det liv og det livsverk barna senere fikk utføre. Mor var der for barna sine, alltid. Ingen kan erstatte denne særdeles viktige oppgaven, ikke en barnehage med alskens pedagogikk, ingen skole, ungdomsklubb osv.

Feminismen har gitt oss kjønnskamp. Det er kamp mellom kjønnene i styrerom, om verv og lederoppgaver. Og det er kamp i hjemmet, men ikke om å få gjøre oppgavene der, om å få være tilstede for barna, men en kamp om å få slippe fra slik at en kan utrette mest mulig utenfor hjemmet. Hjemmearbeid gir ingen anseelse, det er å være «bundet til kjøkkenbenken», noe mindreverdig.

Mann og kvinne er skapt forskjellige, nettopp for at de skal ha ulike funksjoner og ulike oppgaver. Slik skulle de være avhengige av hverandre, utfylle hverandre, samtidig som de gjensidig skulle hjelpe og støtte hverandre i sine respektive kall. Derfor sier også et gammelt ordtak at «det står en kvinne bak hver mann». Ofte var det mannen som frontet synspunkter og som syntes utad, men man visste at han var ikke blitt den han var, om det ikke hadde vært for hun som stod bak ham som bidragsyter, rådgiver, støtter og hjelper på så mange måter. På samme måte skulle mannen også bidra, støtte og hjelpe kvinnen i hennes funksjoner og oppgaver. Det er ikke kristelig å overlate hjem og ansvar for barn til mor alene.

Når tjenestedelingen mellom mann og kvinne drøftes i kristne sammenhenger, er det gjerne knyttet til spørsmål om stemmerett og hyrdefunksjon. Den kampen vi har hatt i samfunnet på dette området har også kommet inn i de kristne forsamlingene. Vi tenker ikke lenger kristelig om dette. Men alvorligere er det at vi ikke lenger tenker kristelig om det å være mann og kvinne overhodet. Hjemmet og barna lider under dette. Foreldrenes karrierejag tømmer hjemmet, for det har ingen status å være der, det har aller minst noen status å være mor. Tenk om vi kunne oppvurdere morskallet igjen og gi de unge kvinnene glede over å være mor og omsorgsperson, la dem se storheten og viktigheten i det kallet, slik at de med stolthet og trygghet kunne fylle den uendelig viktige funksjonen i samfunnets grunnpilar, hjemmet! Og da er det ikke så viktig om mor ser ut som en fotomodell, det er viktigst at hun er der!