Gjestekommentar, 09.05.12

§ 2 gjelder kristen lovgiving

Av Jan Pedersen, i www.Kommentar-Avisa.no

Det er kommet mange forskjellige tolkninger og meninger om innholdet i § 2 i Grunnloven, som nå skal opp til behandling for annen gang i Stortinget. Det skjer den 21. mai.

Grunnene til at jeg har vært i mot denne forandring er mange. Men selve HOVEDGRUNNEN ER: § 2 slår fast at landets lover skal være bygget på den objektive verdi som er "den evangelisk-lutherske religion". Slik jeg leser det, går det en klar linje fra Tinget på Moster i 1024 via Stortingets vedtak 17. mai 1814 og frem mot i dag: det er Kvite-Krist (Jesus) som er opphavet til lovene våre. Det er på dette vi vil at landets lover skal vedtas ut fra!

Så har vi avsporet med å gjøre § 2- saken til et religions-spørsmål om kirkesamfunn/trosfrihet. Ut fra en historisk utvikling i snart 200 år er det forståelig at et helt nytt idegrunnlag å bygge lovene på, har fått festne seg, nemlig at lovene skal springe ut av: DEMOKRATIET. Og da oppstår det en spenning.

Da må det logisk også føre til at en får et "kirkeforlik" der det blir et skille mellom stat/kirke. Nå er det slutt på at den Herre som evangeliet forkynner, og som i virkeligheten har all makt i himmel og på jord, skal ut av Stortinget i den forstand at nå er det folket (demos) som skal ha all makt over lovgivningen.

I virkeligheten har vi sett dette skje gradvis gjennom den politiske prosess som vi kaller "avkristning". Lovene er ikke i samsvar med kristen etikk. Jeg kan nevne: fosterdrapsloven(brudd på det 5. bud), skolens bundne forpliktelse til det kristne påbud om å lære og å holde det Jesus har befalt, den forfalskede ekteskapslov som åpner for lovlig homofilt samliv(brudd på det 6. bud), ødeleggelse av foreldreinstitusjonen med far og mor(brudd på det 4. bud). Dette og meget mer har vel egentlig sagt at § 2 har mistet sin realitet over lang tid. Jesus er egentlig borte.

Nå skal dette stadfestes endelig den 21.mai. Og det er dette som fikk meg til å si at for meg oppleves dette som en verre dag enn 9. april 1940, (jeg har personlig også opplevet den).

Jeg tåler også at noen kaller dette for demagogi!

Og Kristian Hammervik (KrF-politiker og jurist) må gjerne også belære, slik han gjør det i Dagen 4. mai, at han som mener seg å ha en viss faglig innsikt, tar til motmæle mot det som er villedende. Da må han også tåle at jeg stiller spørsmål om å villede:

1. Kan Hans Olav Syversen og Kristian Hammervik forklare hvorfor det ikke ble lagt frem en stortingsproposisjon før Grunnlovssaken ble tatt opp i april 2008? Har de offentlig etterlyst dette? (Se 1), reds tilføyelse.)

2. Har noen i KrF undret seg over det ekspedisjonssjef Fisknes har sagt etter han ble pensjonist, at det ikke var noen utredning fra Kirkedepartementet før saken ble drøftet i Stortinget i 2008?

3. Har KrF noen gang vurdert utsagnet til Finn Jor der han i boken "Kong Haralds Nei" sier at når § 2 blir borte i sin nåværende ordlyd, så "har staten ikke lenger noen grunnlovsfestet forpliktelse overfor kirke og kristendom. Norge blir en religionsnøytral eller altså sukulær stat". (side 222).

4. Har KrF drøftet hvorfor Kong Harald sa nei til § 2 og § 4?

Når så juristen Kristian Hammervik viser til § 112, er hans påstand at paragrafen som forbyr endringer i strid med Grunnlovens ånd og prinsipper, skaper uklarhet i hvilke juridiske begrensninger som det ligger i dette. Det er bare jurister som ikke kan se at det er stor forskjell i ånd og prinsipper å fjerne "den evangelisk-lutherske religion" i forhold til (etter min mening) det tidsbestemte i å fjerne jøde- og jesuittbestemmelsene etter 1814 i den samme paragraf.

Langt mer alvorlig var det at Høyesterett gikk inn og misbrukte § 2 s ånd og prinsipper da de dømte Børre Knudsen.

Så til slutt må jeg ta med Finn Jors vurdering av den nye § 2s ordlyd om det intetsigende "kristen/humanistisk arv" som skal være skuebrødet for de kristne i fremtidens lovgivningsarbeid. Han sier (side 222):"Alt dette har Kong Harald sett. Han gjennomskuet den skjulte agenda under de pyntelige formuleringene, og så at den vassne selvfølgelighet om verdigrunnlaget i den nye § 2 åpner for det rene ingenting. Hans NEI var ikke bare en personlig ytring. Han trådte frem som Norges Konge, og hans nei var dermed i egentligste forstand et KONGELIG NEI".

Det var på dette grunnlag jeg har håpet at KrF kan snu i tide og gå imot forandringen av § 2, selv om de bandt seg til det enstemmige vedtak i 2008. Det at alle er enige, har aldri vært noen garanti for at det er riktig!

Og så til slutt:

På hvilket grunnlag kan Dagen slå fast i avisen av 7. mai at "Kongen vil ikke bruke veto mot paragraf 2"?

Avisen viser til en samtale med Slottets kommunikasjonssjef, Marianne Hagen. Her spør avisen om kongen vil vurdere å etterkomme aksjonisters ønske (at han opprettholder § 2). Svaret er ikke slik at det burde ha den refererte overskrift. Marianne Hagen svarer etter læreboken:

"Stortinget er landets lovgivende forsamling og kongen forholder seg til de beslutninger som fattes av Stortinget". Kjære Dagen: Her står det intet om at Kongen vil/ikke vil vurdere aksjonistenes ønske angående § 2!!

Den vurderingen kan ingen kommunikasjonssjef ta. Det er det bare Kong Harald som kan ta.

Og vår bønn er at han gjør det som er til landets beste.

1) Tillegg av red.:

Vi minner her om den prosessen (etter 1. oktober 2009) som benyttes frem mot en ny lov:
http://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Arbeidet/Lovarbeidet

Før 1. oktober 2009 var følgende prosess brukt (før Odelsting og Lagting ble avviklet):

(Da ble også proposisjon til Stortinget kalt stortingsproposisjon (St.prp.) eller odelstingsproposisjon (Ot.prp.).)

• Stortingsmelding om helsevesenet, uttalelser og vedtak om oppfølging fra Stortinget
• Nedsettelse av et offentlig utvalg som avgir en utredning (NOU)
• Høring: tilbakemeldinger på utredningen før departementet vurderer og tar stilling til saken
• Høringsnotat (med departementets vurderinger)
• Høring: tilbakemeldinger på departementets vurderinger
• Odelstingsproposisjon: departementets (i realiteten regjeringens) anbefaling overfor Stortinget
• Innstilling til Odelstinget fra sosialkomiteen: fagkomiteens vurdering av forslaget fra departementet, som fremmes for Odelstinget til votering¹
• Vedtak i Odelstinget
• Vedtak i Lagtinget
• Sanksjon av Kongen²
• Kunngjøring av loven i Lovtidende og Lovdata
• Avgjørelse om ikrafttredelsestidspunkt - skjer ved kongelig resolusjon³

¹ Unntaksvis beslutter fagkomiteen å returnere forslaget til departementet med anmodning om at enkelte forhold blir klargjort, eventuelt rettet. Når komiteen avgir innstilling, har saksordføreren vanligvis sørget for nødvendig politisk behandling av forslaget, slik at saken i realiteten er avgjort, selv om den formelle beslutningsprosessen ikke er gjennomført

² Loven er formelt vedtatt ved sanksjon av Kongen

³ Det er i praksis departementet som avgjør når loven skal tre i kraft. Dette er avhengig av praktiske hensyn og når forskriftene til loven kan vedtas. Vanligvis trer nye lover i kraft 1. januar eller 1. juli

(Kilde for kulepunktene over: «Rettskilder ved juridiske vurderinger», A K Befring)