Gjestekommentarer, 28.12.12
Norges Kommentar Avis publiserer under
to artikler av to tidligere sjefredaktører i avisen Dagen. Legg merke til at
konsekvensen av den første artikkelen til Sæle gir seg utslag i artikkel nr to der sosialismen har frembrakt det syn som der
presenteres av Furnes, der Furnes uten realitetsorientering i fakta,
presenterer «fakta» fra de innerste kretser i mange ideologier som vi ikke
ønsker at skal styre Norge. I tillegg hopper Furnes, så langt en skjønner, bukk
over flere hundre siders dokumentasjon i Bibelen bl.a. om Judea som navnemessig har sitt opphav i Juda stamme som var jøder*.
Kunnskapssamfunnet kommer
ikke med sosialisme
Finn Jarle Sæle, tidligere sjefredaktør i
Dagen (Publisert
3.7.12 i Norge IDag)
Kristin Halvorsen hadde nylig noen utfall mot de eneste vellykkede skoler
i Norge, friskolene. Nå må en istedet satse mer på de
som scorer helt oppe på OECD-statistikken.
Nylig kom det nye skoleresultater. Norske skoler hadde et snitt på 3 i
matematikk. Professorer sa til avisene at lekeskolen
ikke hadde lykkes osv.
Men det er noe positivt. Friskolene klarer det. De ligger langt over i
matematikk. Og det generelle nivået er opptil en karakter høyere. Det klarer de
med mindre ressurser enn den offentlige skolen som får 30-40 prosent mer penger
enn friskolene.
Høyre og Frp har tidligere sagt at pengene skal følge eleven. La det snart
skje, med Erna som statsminister og Siv Jensen som finansminister.
Finnene scorer helt på toppen av skolemålingene sammen med vekkelseslandet
Sør-Korea.
Vi spurte en kvinne som skal hjelpe Sverige med å bedre resultatene på
OECD-statistikken om hvorfor det er slik? Svaret er at Finland bruker god
gammeldags klasseundervisning - uten noen moderne fiksfakserier.
Men det blir vel for flaut å snakke om de gamle metodene, som alle SV-lærer
har sagt farvel til. Både i Sverige og i Norge vil en heller være dårlig enn
best sammen med Finland, dersom en skal gå tilbake til gammel ikke-sosialistisk
pedagogikk.
La blir det en skolevår i Norge med friskolene.
Satser vi på friskolene, vil den trekke den offentlige sektoren opp. Slik er
all sunn konkurranse. Det er som kunnskaps- og innovasjonsland at Norge kan
overleve sine egne lønninger, som er de høyeste - i en verden som byr på mer og
mer konkurranse.
Kristina Furnes og lord Balfour
Av Odd Sverre Hove, tidligere sjefredaktør i Dagen (Publisert i juli 12 i Dagen)
På reportasjeplass (!) i Dagen 11.07.2012 karakteriserer Kristina Furnes Balfour-deklarasjonen av 1917 som «ikke-bindende». Som historisk saksopplysning er det misvisende. Og som gjengivelse av innholdet i den ferske Levy-rapporten er det et rent falskneri.
Det var den ferske Levy-rapporten nyhetsreportasjen hennes av 11.07. handlet om. Statsminister Netanjahu bestilte rapporten av tre fremragende israelske jurister i januar i år. Og han fikk den overlevert av komitéformannnen, høyesterettsdommer Edmund Levy, like før ferien.
Levy-rapporten konkluderer med at Israel ikke holder Judea og Samaria okkupert i den forstand av okkupasjonsbegrepet som defineres i Fjerde Genevekonvensjon. Derfor er konvensjonens forbud mot bosettinger på okkupert land i artikkel 49 ikke gyldig og relevant for områdene Judea/Samaria.
Det folkerettslige resonnementet knyttet til Fjerde Genevekonvensjon er en hovedsak i rapporten. Men de tre juristene stadfester også et annet folkerettslig resonnement, som er knyttet til Balfour-deklarasjonen. Det er den delen av rapporten Kristina Furnes avfeier som basert på et «ikke-bindende» brev fra utenriksminister Arthur Balfour anno 1917. Men det er altså misvisende.
For det første har nyere forskning (Geofrey Lewis 2009 s 145ff, Jonathan Schneer 2010 s 335ff) bekreftet at lord Balfours førsteutkast, fra møtene i det britiske krigskabinettet 22.08 og 03.09.1917, gikk inn for å «rekonstituere Palestina som det jødiske folkets nasjonalhjem». Lord Balfour var kristensionist. Med uttrykket «rekonstituere» ønsket han ganske sikkert å bidra til å gjenopprette Israel i samsvar med de bibelske profetiene.
Det var for det andre opposisjon fra ett av regjeringsmedlemmene, Edwin Montagu, som deretter førte til at den endelige ordlyden fra regjerings-vedtaket 31.10.1917 ble en del modifisert: Regjeringen går inn for «å etablere i Palestina et nasjonalhjem for det jødiske folket».
For det tredje hadde Balfour på forhånd sikret seg full støtte fra USAs president Woodrow Wilson. Tilsvarende støtteerklæringer kom i ettertid også fra regjeringene i Paris, Berlin, Moskva og Konstantinopel. Derfor var det ved Første Verdenskrigs slutt bred internasjonal enighet om Balfour-deklarasjonen.
For det fjerde la man ved fredsforhandlingene i Paris 1919 til grunn president Wilsons visjon om å omgjøre de tre tidligere tyrkiske imperieprovinsene Syria, Mesopotamia og Palestina til folkerettslig regulerte mandatområder. Mandatformålet var å gi dem nasjonal suverenitet i fremtiden. På grunn av Wilsons problemer med å få USA med i Folkeforbundet, måtte man skyve disse forhandlingene, først til en fredskonferanse i London i februar 1920 og deretter til den avsluttende fredskonferansen i San Remo i april 1920.
I San Remo-vedtakets innledning (preambelet) står det med rene ord at mandatmakten for Palestina (= britene) «skal ha ansvaret for å iverksette deklarasjonen» (= Balfour-deklarasjonen) «med sikte på å etablere i Palestina et nasjonalhjem for det jødiske folket».
Tyder det på at Kristina Furnes kan ha rett i at Balfour-deklarasjonen er «ikke-bindende»? Nei, naturligvis ikke.
I artiklene 4 og 6 fra San Remo pålegges britene å administrere Palestina-mandatet på en slik måte at det jødiske nasjonalhjemmet får etablere seg med selvstyre-institusjoner og selvforsvar for sivilbefolkningen, samt legge maksimalt til rette for jødisk immigrasjon og bosetting, i samarbeid med Jewish Agency.
Tyder det på at Balfour-deklarasjonen er folkerettslig «ikke-bindende»? Nei, naturligvis ikke.
I august 1922 godkjente Folkeforbundet det britiske Palestina-mandatet i samsvar med San Remo-vedtaket. Og ved opprettelsen av FN i 1945 godkjente man i FN-paktens artikkel 80 uforandret videreføring av alle slike eksisterende folkerettsordninger.
Tyder det på at Balfour-deklarasjonen bare er et «ikke-bindende» gammelt brev? Nei, naturligvis ikke.
Levy-rapporten har rett og slett gode grunner til å slå fast at det den dag i dag er gjeldende folkerett å bosette jøder i Judea/Samaria. Trass i at Kristina Furnes benekter det.
* Tillegg av red.
Fra Wikipedia klipper vi inn om Judea:
Judea or Judæa
(pron.: /dʒuː