Artikkelforfatteren med hovedfag i historie har her skrevet en meget lesverdig og viktig sammenfatning av et tema som vi leser svært få andre steder. Han dokumenterer bl.a. at «Europas kristne kongedømmer av «Guds nåde" går tilbake til David og Salomo» og underbygger også
at «vår statsforfatning forutsetter en kristen stat.» Spre stoffet gjerne til venner og kjente med gode anbefalinger. red

Gjestekommentar, 07.11.12

Jesus fra Nasaret - jødenes konge

(Gitt tittelen «Kongedømmet i Israel og Norge» i andre medier)

Av Johan I. Holm, lektor med hovedfag i historie - i www.Kommentar-Avisa.no

I prekener og andakter er det nok sagt meget godt og rett om Jesu frelsergjerning. Men når Jesu kongsgjerning beskrives, nevnes lite om at Jesus fra Nasaret også kom som sitt folks, jødefolkets, konge. Han er oppfyllelsen av Guds og profetenes løfter om Riket for Israel, Fredsriket, Tusenårsriket, - på jorden, hvor Jesus er konge til oppfyllelse av Davidspakten. David skulle få sitt kongedømme grunnfestet til evig tid: "Ditt hus og ditt kongedømme skal stå fast til evig tid for ditt åsyn; og din trone skal være grunnfestet til evig tid", (2. Sam.7,16). Alle disse skriftsteder var kjent for alle jøder. De fikk tidlig opplæring og kunne deler av Det gamle testamente utenat. Kfr. Marias lovsang; hun hadde hørt engelen si: " - og han skal være konge over Jakobs hus evindelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme." (Luk. 1,33).

Det siste disiplene spurte Jesus om før hans himmelfart fra Oljeberget, var dette: "Gjenreiser du på den tid riket for Israel?" De var blitt lovet den Hellige ånd og da visste de at alt var mulig. Alle jøder drømte om frigjøring fra den romerske okkupasjon og gjenopprettelse av jødefolkets gamle rike, nemlig Davids og Salomos kongerike. I Jesu svar ligger det at verdensmisjonen først må komme. Men deretter vil Jesus vende tilbake og opprette "Davids falne hytte" - staten og kongedømmet for Israel - står det i Ap.gjerningene kap.15 og Amos 9.

Profeten Sakarias forkynner i kap. 9, vers 9: "Fryd deg storlig Sions datter; rop høyt Jerusalems datter. Se din konge kommer til deg, rettferdig er han og full av frelse (for Israel) og ridende på et asen, på aseninnens unge fole".

I selve det skriftavsnittet hos evangelisten Johannes som er utgangpunktet for Palmesøndagens tekster, heter det i 12, 15:"Frykt ikke, Sions datter! Se din konge kommer, sittende på en asenfole". Jesus gjorde en kongelig entré i Jerusalem den første Palmesøndag og ble hyllet som konge. Eselet var dyret en konge red på i fredstid. Jesus er konge og fredsfyrste. Han kom med fred, men ble ikke mottatt som den han var av folkets ledere og lærere, kfr. "Brødunderet", (Johs. 6). Jesus trakk seg unna da folket ville gjøre ham til konge (v.15). Han så deres dype åndelige nød, deres ugudelighet, men de hadde ikke bruk for ham som frelser. De ville ha en konge som dekket deres timelige behov. Men han var deres virkelige konge. Hva var det vismennene fra Østen sa til kong Herodes: "Hvor er den jødenes konge som nå er født?" (Matt 2,2). Og hva skrev Pilatus på korset? "Jesus fra Nasaret, jødenes konge, på hebraisk, latin og gresk" (Johs.19,19). Med dette irriterte han jødenes lederskap.

Messiasprofetiene var vel kjent. Se 5. Mos 18,18: "En profet vil jeg oppreise for dem av deres brødres midte, likesom deg -." Og Jakobs profeti til sine sønner: 1. Mos 49,10: "Ikke skal kongespir vike fra Juda og ikke herskerstav fra hans føtter før fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige". Matteus beretter i kap. 27 at det første den romerske landshøvding, statens representant og dommer, spør Jesus om, er dette. "Er du jødenes konge? Jesus svarer: "Du sier det." (v.11). Messias betyr "Guds salvede", utvalgt til en bestemt, høy gjerning. Israels første konger ble salvet av profeten Samuel. Siden ble salving og kroning et fast rituale i de kristne nasjonalstatene i Europa, kfr. Eidsvoll-grunnlovens kristne kongedømme av Guds nåde - som var definert i gr.l. § 10 før den ble opphevet i 1908. Her var det bestemt at den norske kongen skulle krones og salves i domkirken i Trondheim.

Europas kristne kongedømmer av "Guds nåde" går tilbake til David og Salomo

For den som vil foreta en prinsipiell, idehistorisk analyse vil det bli klart at det vestlige, kristne kongedømme er av judeo-kristent opphav. Eidsvoll-grunnlovens kongedømme lar seg overhode ikke forstå eller praktisere uten på kristent grunnlag. Men det innebærer ikke, hva for mange det synes å måtte gjøre, at Kongen er hevet over folket. Kongen er tvert imot folkets fremste representant både i kraft av konstitusjonen og sitt guddommelige kall (Se gr. l. § 5: "- kongens person er hellig; han kan ikke lastes eller anklages - -"). Han må "bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion, håndheve og beskytte denne" (gr.l. §4). Dette innebærer igjen at bare en konstitusjon båret av kristen ånd kan forenes med kongedømmet av Guds nåde, og bare et statsliv inspirert av Guds evige lover (de 10 Guds bud) og prinsipper - kan unngå konflikt mellom statsmaktene.

For den republikanske tanke blir derimot det demokratiske element i forfatningen uten indre sammenheng med kongemakten. Kongen blir for sosialisten og republikaneren et umulig begrep. Allerede i begynnelsen av 1900-tallet, etter kroningen og salvingen av kong Haakon, ble en rekke paragrafer i Grunnloven strøket, forandret eller omtolket. Denne avkristning har fortsatt i stat og kirke. Selv mange kristne forstår ikke at vår statsforfatning forutsetter en kristen stat, (gr.l. §2). Etter oppløsningen av unionen med Danmark, da den første norske kongen i et fritt Norge var valgt, trakk stortingspresident Georg Sverdrup forbindelsen tilbake til kongene Håkon den gode og Sverre: "Reist er altså innen Norges enemerker Norges gamle kongsstol som Adelstener og Sverrer bekledde og hvorfra de med visdom styrte gamle Norge. Gud bevare gamle Norge!".

Eidsvollgrunnloven emanerer av naturretten

Demokrati er for den sekulariserte tanke, flertallsstyre. Men uten rettsstat, intet demokrati. Og uten maktfordeling i staten, ingen rettsstat. For at den utøvende makt skal være en statsmakt ved siden av den lovgivende og dømmende makt, må kongemakten være reell. Fremdeles bestemmes i §30 at etter å ha hørt rådene fra sine ministre, er det Kongen som skal fatte den endelige beslutning. Men etter at parlamentarismen gjorde Stortinget til herre over regjeringen (fordi kongen var svensk), er grunnlaget for maktfordelingen og rettsstaten borte. Regjeringen og den utøvende makt er blitt partipolitisert. I departementer, domstoler, NRK

og hele statsapparatet har vi ingen garanti for at ansettelsene ikke skjer partipolitisk. Kongen skulle stå over partiene, men Stortinget hadde den bevilgende og lovgivende makt.

Et folk trenger en konge. Den utøvende makt skal være upartisk, objektiv og nasjonal. (Forbundsstater og unioner med flere folk må ha president). De gamle germanske folkene er kjent for sitt folkekongedømme. I sagatidens Norge var kongene ikke eneveldige. De hadde sin odelsrett til kronen, men var samtidig valgt av tinget, og tingene hadde lovgivningsmakten sammen med kongen. -

Riket for Israel

Matt. 24, 32 - 33 lyder "Lær en lignelse av fikentreet. Så snart det kommer saft i dets grener og dets blader springer ut, da vet I at sommeren er nær: således skal også I, når I ser alt dette, vite at han er nær for døren". Fra den romerske feltherre Pompeius erobret Jødeland i år 63 f. Kr. til jødestaten ble gjenopprettet i år 1948, var jødene uten stat. Det siste disiplene spurte Jesus om etter at han hadde lovet å sende dem Den hellige Ånd, var dette: "Gjenoppretter du på den tid riket for Israel (Ap.gj.1,6). Etter 1900 år uten stat og konge, ble staten Israel opprettet i 1948, men jødene er fremdeles uten konge. Og dog var og er han deres konge, han som red inn i Jerusalem den første palmesøndagen med kongelig verdighet og mottok kongelig hyllest.

Men også jødene må først omvendes.

Dog står Guds løfter fast: «Kom evindelig hans pakt i hu, det ord jeg fastsatte for tusen slekter, og den pakt han gjorde med Abraham, og hans ed til Isak! Han stadfestet den som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel, idet han sa: Deg vil jeg gi Kanaans land til arvelodd.» (1.Krøn. kap.16, 15- 18).

Tidligere parksjef på Gjennestad gartnerskole, Dag Arneson, i skolens bibelhage. Til høyre Guds lovnader fra Esaias 41.
Fotos: Lars-Arne Høgetveit