Gjestekommentar, 15.08.11

Vi trenger kjempende kristendom.

Kaj Munk så det i 1937. Vi bør se det i dag.

Av Jan Pedersen, Søgne, i www.Kommentar-Avisa.no

Hva skal vi bygge samfunnet på? Dette bør være det store spørsmålet i tiden fremover. Vi må forbi demokrati-retorikken til Jens Stoltenberg. Vi må gå inn i en seriøs debatt om de statsverdier som holder og som utvikler vårt kjære fedreland.

Nordahl Griegs dikt "Til ungdommen" blir sunget over alt i disse dager: i Domkirkene i Oslo og København, på de sosialistiske stormøtene, på Rådhusplassen og sikkert mange andre steder. La oss da være klar over at dette er en sang som hyller humanismen. Derfor kan den synges av alle.

Sangen ble til da Nordahl Grieg bodde her i Søgne i 1936. Det var et bestillingsverk til 2. september for Studentersamfundets festmøte, der sosialisten Trond Hegna var formann, og der Nordahl Griegs forlovede Gerd Egede-Nissen leste det opp. Dette var i krigens tid i Spania.

Året etter hadde Nordahl Grieg skrevet skuespillet "Nederlaget". Og i den forbindelse er det viktig å lese hvordan Nordens største dramatiker, den danske dikterpresten Kaj Munk, tok imot verket. Etter premieren på Det kgl. Teater anmelder han stykket i Nationaltidende 5.12.1937, der han klart avviser den såkalte kommunisme som skal være i dramaet. Han konkluderer med følgende: "Nederlaget" er ikke kommunisme, for det er kunst.

Men så kommer han med en analyse av selve kampsituasjonen, stykkets ide fra Pariserkommunens kamp i 1871. Og her er det som Kaj Munk taler profetisk til vår tid, en tid som finner trøst i humanismen, men som etter hans mening ikke er tilstrekkelig.

Han sier at den kamp Nordahl Grieg har, den kjempende humanisme mot tyranniet, er utilstrekkelig og dømt til nederlag. Vel slutter "Nederlaget" etter massakren på kirkegården med noen toner av Beethoven, men "kan vi nøyes med en tone av Beethoven til å bygge vår fremtid på? Trenger vi ikke også en tone fra himmelen?" spør Kaj Munk. Og han mener at denne tone fra himmelen skiller den kjempende humanisme fra den kjempende kristendom, men også en god del mer.

Dette skrev han i 1937. Vi skriver 2011 og vi spør:

Hvor er den kjempende kristendom i dag? Vi som fikk inn over oss en hel verdenskrig. Vi som har sett det ufattelige skje som vi kaller Holocaust. Vi som har opplevet den lange etterkrigstid der Jesus Kristus er fremmedgjort i lovverket, fra massemord av fostre til avvikling av ekteskapet.

Vi som er slått i svime av massakren i Oslo og på Utøya, vi spør: HVOR ER DEN KJEMPENDE KRISTENDOM, I BEGGE REGIMENTER?

Er Kristus redusert til en sovepute? Da må noen kristne riste oss våkne til å gå ut som Kristi stridsmenn som overgår humanismen i barmhjertighet og trygghet og håp for tid og evighet. Eller har vi sluttet å gjøre det Jesus befalte oss å gjøre inntil Han kommer igjen?: "Og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere!" Han har nemlig befalt oss å gjøre godt, elske, ja, bygge nasjonen på Hans grunnvoll som vi har i Bibel og Grunnlov.

Norge trenger mest av alt den kjempende kristendom i disse dager.