Gjestekommentar, 07.03.11

Menneskes frelse og religionene

Av Bjarne Kydland, i www.Kommentar-Avisa.no

Slik taler Bibelen: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker Ham. (1. Kor. 2:9)

Her er det å merke seg at samtlige religioner nettopp har oppstått i menneskets hjerte, og er i Bibelen Guds Ord betegnet som avguder. Men så sies det i 1. Kor. 8:4: ”Når det gjelder dette å ete kjøtt fra avgudsofrene, så vet vi at ingen avgud i verden er til, og at det er ingen Gud, uten èn.”

”For det er en Gud, og en mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus.” (1. Tim. 2:5)

Nei, men det som hedningene ofrer, det ofrer de til onde ånder (ikke til guder, være seg Buddah, Allah, Konfusius eller hva, ”tregubber og stein.”

Mennesket er skapt av Gud. Mennesket kom bort fra Gud, ”som en bortkommen (fortapt) sau.” (Salme 119:176). Mennesket kan bare frelses av Han som skapte det og som tapte det, og som elsker det. Han alene. Om Sønnen står det, mens Han enda var kunstner hos Faderen, Ord. 8:31: - - -, og min lyst hadde Jeg i menneskenes barn.” Samtlige andre interessenter i mennesket, sier Skriften er alle de onde ånder, som trekker dem, menneske ned i Gudfiendskap og ugudelighet og udugelighet. Kan for eksempel en ateistisk og muslimsk stat makte å opparbeide et demokratisk styre? Demokratiet er jo et judeo-kristent fenomen. Jeg tror det er omtrent en umulighet.

Luther sier: ”Fikk satan sin vilje med verden, ville han drukne det hele i blod.”

For ytterligere å tydeliggjøre Bibelen Guds Ords lære om alt det som ”oppkom i menneskets hjerte så la meg sitere den treffsikre skildringen, hva gjelder det gudløse samfunnet og som en finner i Jes 44:6-20:

”Så sier Herren, Israels konge og gjenløser, Herren, hærskarenes Gud: Jeg er den første, og jeg er den siste, og foruten meg er det ingen Gud.

Hvem er som jeg? La ham kunngjøre det, la ham legge fram for meg det som har hendt helt siden jeg skapte oldtidens ætt. Og det som skal komme i framtiden - la dem kunngjøre det!

Frykt ikke og forferdes ikke! Har jeg ikke for lenge siden latt deg høre det og forkynt det for deg! Dere er mine vitner. Er det noen Gud foruten meg? - Det er ingen klippe, jeg kjenner ingen.

De som lager utskårne bilder, er ingenting. Deres kjære guder er til ingen nytte. De som gir dem vitnesbyrd, ser ikke og skjønner ikke, derfor skal de bli til skamme.

Hvem har laget en gud og har støpt et bilde? Til ingen nytte er det.

Se, alle de som holder seg til det, skal bli til skamme. Mestrene selv er jo mennesker. La dem samle seg alle sammen, la dem tre fram! De skal alle bli grepet av frykt, og de skal bli til skamme alle sammen.

Smeden bruker meiselen og arbeider ved kullilden. Han former bildet med hammer, han arbeider på det med sin kraftige arm. Han blir sulten og kraftløs under arbeidet, han drikker ikke vann og blir slapp.

Treskjæreren spenner ut en målesnor, risser av med en stift, bearbeider treet med kniv og risser av med passer, og han lager det til som bildet av en mann, som en prektig menneskeskikkelse, til å bo i et hus.

Han feller sedertrær, han tar steineik eller eik, velger seg ut ett blant skogens trær. Han planter furu, og regnet får den til å vokse.

Så tjener treet mennesket til brensel. Han tar av det og varmer seg med det. Han fyrer også og baker brød med det. Han gjør også en gud av det, som han tilber. Han gjør et utskåret bilde av det, som han faller ned for.

Halvdelen av det brenner han opp med ild. Med den ene halvdelen lager han til det kjøttet han skal ete, han steker en stek og metter seg. Han varmer seg også og sier: Å! Jeg er blitt varm, jeg kjenner ilden!

Resten av det gjør han til en gud, til sitt utskårne bilde. Han faller ned for det og tilber det. Han ber til det og sier: Frels meg, for du er min gud!

De skjønner ingenting og forstår ingenting. For han har klint deres øyne til, så de ikke ser. Han har forherdet deres hjerter, så de ikke forstår.

Han tar seg det ikke til hjerte, og han har ikke klokskap og forstand nok til å si: Halvdelen av det har jeg brent opp med ild, jeg har også bakt brød over glørne på det, jeg steker kjøtt og eter - og resten av det skulle jeg gjøre til en styggedom! Jeg skulle falle ned for en trekubbe!

Han nærer seg på aske. Et bedratt hjerte har ført ham vill, og han redder ikke sin sjel.

Han sier ikke: Er det ikke løgn det jeg har i min høyre hånd?”

Bibelen lærer altså at menneskets egne guder, det være seg ”trekubber eller stein” eller Allah, Buddah, Konfusius etc. så heter det som her i vers 6 B over: ”Jeg er den første, og jeg er den siste, og foruten meg er der ingen Gud.”

Det mennesket finner i ”trekubben og steinen”, Buddah og Allah og hva de nå har pønsket ut i sine hjerter er utelukkende myriader av demoner, som utelukkende vil dem ondt. Mennesket har som sauen gått seg skårfast og kommer aldri fri uten Jesu. Skjebnen er da beseglet.

Jeg siterer noen setninger fra Lausanne II, Manilla-manifestet: (1989)

”Vi fastholder at andre religioner og ideologier ikke er alternative veier til Gud, og at den menneskelige religiøsitet - om den ikke forløses ved Kristus – leder til dom og ikke til Gud. For Kristus er den eneste vei.”

Hvor er vi i dag etter Lausanne I (Sveits 1974) og Lausanne II (Manilla 1989)? Cape Town 2010 kun 20 – 30 år etter. Jeg mener det er symptomatisk.

Hør sitat fra boken: Kirke nå. Den norske kirke som evangelisk-luthersk kirke. Men er frelse bra? spørres det blant annet her.

Se nevnte tildragelse side 80 + +:

”Det blir spurt om Kirken og dens frelsesforkynnelse.

Men er det i det hele tatt sikkert at vi som kristne skal holde på med slikt? Særlig den objektive forsoningslære (døde for våre synder) skaper sterke følelser i vår tid, slik også sangen ”Jeg har en venn som har gitt sitt liv for at jeg skal få leve - - .” er høyst elsket av noen og sterkt kritisert av andre. En slik sang – og en tilsvarende forkynnelse – gjør at mange i dag flirer forlegent når temaet frelse tas opp.”

Her blir all forkynnelse raket under en kam, med spørsmålet: Er frelse bra?

Frelse er og blir frelse og likså fortapelse er og blir fortapelse. Da mister en sitt eget, av Kristus tilkjempede gode: Golgatas forsoningsverk. En som er forsonet kommer seg ut av skårfestet. Han er fri i forhold til den felles mennekehets skyld og synd. Et avslag på nåden får konsekvenser og en må nøye seg med å ta selskap med alle Guds fiender: demonene, som sitert over. For det finnes bare en Gud og en mellommann mellom Gud og mennesket. ”For det er en Gud, og en mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus..” (1Tim. 2:5) Derfor sier da også Lausanne II:

”Vi holder fast ved at religioner og ideologier (som her på side 80, min mrkn.) ikke er alternative veier til Gud, - - - .” Derfor er frelsen det høyeste gode et menneske kan oppnå, ”og slapp så vel herfra.”