Gjestekommentar, 15.08.11

Hvorfor ta bort Jesus?

Av Jan Pedersen, i www.Kommentar-Avisa.no

Helt siden Oslo og Utøya massakren har jeg spurt: hvor er forkynnelsen om Jesus i dette onde som hare skjedd? Gang på gang fikk vi budskap fra vår kirkes forkynnere under siste verdenskrig om at Jesus er svaret, håpet og vår fremtid.

Hvis det er sant som en venn av meg fortalte, så ble Jesu-navnet nevnt bare en gang i de siste 14 dagers NRK-andakter om morgenen, da er det skremmende.

Da er her noe fundamentalt galt i kristen-Norge! Hvis vi allminneliggjør vår Gud til å være en slik allmenn-gud, med navn som Allah eller gud som en kraft o.l., da er vi ille ute.

Vår Gud er åpenbart i Jesus. Jesus er Guds Sønn, Jesus er Gud. Og det er bare Jesus som kan gi oss evig hjelp og svar på vår store lidelse også etter Utøya!

I disse smertetider har mennesker spurt etter hjelp. Det vi kan måle er at kirkene har vært tilgjengelige og folk har kommet til sorg-gudstjenester og omsorg. Men får mennesker hjelp? De søker naturlig sammen med rosetog og nærhet. Alt dette er uttrykk for behov og stille rop om hjelp, fordi angst og usikkerhet har fylt oss. Nærhet og fellesskap er viktig, det vet vi. Men hvilket budskap kommer kirken med?

Her har i disse 3 ukene siden katastrofene rammet oss alle, vært gitt mange svar. Også Jesus-svar.

Men stort sett har forkynnelsen om Jesus-nærværet manglet, så langt jeg har registrert. Jeg vet at prester og de som er direkte involvert i å møte de pårørende gjør en kjempejobb. Men det jeg etterlyser er den kristne forkynnelse i landets nødssituasjon.

Jeg er så gammel at jeg husker hvordan den offisielle kirke med biskopene og prestene brukte Jesus direkte i krigens mange vanskelige dager. Og da så fredens tid kom, ble det Jesus vi takket. Han var fattbar, Han var Gud som stod nær oss som menneske. Den "abstrakte" Gud var ikke nær nok.

Jesus som Guds Sønn var vår gode hyrde som bar oss på sine sterke skuldre, de skuldre som bar et kors og tok opp det forvillede menneske, det redde menneske, det sørgende menneske, det lidende menneske og bar det helt "hjem". Det er noe av denne forkynnelse jeg har savnet i denne tiden.

Det er Jesus alt vårt håp er knyttet til. Dette må bli sagt på en så kjærlig måte at de mange etterlatte selv fatter håp og får mot til å møte den tid som er og som kommer.

Selv i dødens timer, når vi tror at Jesus er tatt bort, må vi peke på den oppstandne fra 1. påskedag og si: " Han sa selv til de sørgende: "det er meg, jeg lever i all evighet!"

La Jesus komme inn igjen i vår kristne forkynnelse!