Gjestekommentar, 01.01.11

Er Jesus unik?

Av Jostein Andreassen, i www.Kommentar-Avisa.no

20. desember har Espen Utaker en utmerket artikkel der han spør om Jesus er unik. Han intervjuer bl.a. religionshistorikeren Einar Thomassen. Utaker spør om hvor enestående det er at Gud dør og gjenoppstår igjen, slik Jesus gjorde. Thomassen svarer ganske riktig at dette harmonerer med frelsesfortellinger som fantes fra før i oldtidens religioner: ”At en gud dør, finnes det eksempler på i fortellingen om Osiris i Egypt, Tammuz i mesopotamisk religion og Dionysos i gresk religion. Når det gjelder oppstandelsen, er det slik at både Osiris og Dionysos ble vekket til live igjen.” Her mener jeg imidlertid at Thomassen unnlater å si selve poenget. Det med Osiris, Tammuz og Dionysos er greit nok. Men disse er bare mytologiske figurer. For når levde de? Når og hvor døde de? Hvor er den tomme graven? Hva heter øyenvitnene?

Med Jesus er det annerledes. Som Gud og menneske er han aldeles unik i religionshistorien på den måten at han er en historisk person. Han ble drept av offentlig myndighet. Vi vet hvor, når og klokkeslett, på et sted hvor alt var kontrollerbart. Vi vet hvem som så ham dø. Bødlene gav ham et spyd i hjertet. Pilatus kalte til seg offiseren for å få bekreftelse på at Jesus var død. Vi vet hvem som gravla ham og hvor og når. En svær stein ble rullet for. Det var vakter ved graven og segl på steinen. Vi vet hvem som så at han var stått opp. Disse ble derfor forandret fra reddharer til mannfolk som det ikke var mulig å piske den overbevisningen ut av. Under store vansker brukte disse øyenvitnene resten av sitt liv til å reise rundt og fortelle det de hadde sett og hørt. De ble drept for sin tro. Som kjent skaper løgn dårlige martyrer. Paulus skriver at den oppstandne ble sett av mer enn 500 personer på en gang og av dem levde da de fleste. Altså: Bare kontroller!

Så Jesus er unik. Han ble født, levde, gikk omkring og gjorde vel og døde på et kors. Alt dette er historisk. Det er også historisk at han stod opp igjen. Og av det oppstod en ny ”religion” (”” red. anmerk.). Både Osiris og Tammuz ble i høy grad dyrket, og over lang tid. Men som mytologiske figurer og trosobjekter befinner de seg nå på religionshistoriens skraphaug, i motsetning til den levende Jesus, mer aktuell enn noensinne.