Gjestekommentar, 11.10.11

En kirke uten Jesus-forkynnelse?

Tre viktige utsagn om Kirkens avsporing.

Av Jan Pedersen, i www.Kommentar-Avisa.no

Den norske kirke er satt under analyse når det gjelder forkynnelsen. Og det er kirkens kritikere som mener i fullt alvor: kirken er blitt et sted der man ikke hører om Jesus. (Humanetikeren, journalisten i Dagens Næringsliv Kjetil Wiedswang i Kirkerådets debattmøte i på Litteraturhuset 08.09.11). Og han fortsatte med å si at kirken i dag er blitt et kriseteam med trøst og kjærlighet og lite bibelsk mas. Og resultatet er blitt en kirke for Arbeiderpartiet- og folk flest sin smak. Kirken plager ikke andre, han selv iberegnet.

I følge referat fra Dagens "Velsignet helg" følger informasjonsleder i NLM Espen Ottosen opp med å støtte Wiedswangs om kirken som eventbyrå og krisepsykiatrisk bistand. Han mener å se dette som en utvikling i de siste 20-30 år i kirken. En forventer ikke at kirken skal utfordre og være tydelig. Og han ser ikke hvordan dette skal forandres eller snues.

Den andre som mente noe av det samme, var tidligere leder i Humanetisk Forbund, Levi Fragell på protestfestivalen i Kristiansand, dagen før. I debattprogrammet "Er de kristne blitt en flokk feiginger?", mente han det ikke var grunnlag til å påstå dette, men han etterlyste den forkynnelse som er klar. Kirken er blitt pragmatisk. Og han spurte kirken direkte: hvor hører en klar forkynnelse om synden? Den er borte. Men derimot hører en om homofili og aktiv dødshjelp.

Med andre ord: kirken forkynner ikke Jesus lenger. Eller for å presisere enda tydeligere: Jesus korsfestet for våre synders skyld, blir fortrengt. Omvendelse og syndsforlatelse for Jesu døds- og oppstandelses skyld, blir mer og mer borte. Evangeliet blir et uklart "størst av alt er kjærligheten-forkynnelse".

Den tredje som skriver noe om tid for nasjonal selvransakelse, er rektor Hans Aage Gravaas ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole (Vårt Land, 14.09.11,). Hans tema er den multikulturelle virkelighet i Norge nå. Og dette er et godt stykke analysearbeid. Alt som kan dokumenteres

er verdifullt, også statistikk. Men er det nok? Nei, derfor forsøker Gravaas seg på reparasjonsarbeid, oppdatering av kunnskap, revurdere holdninger, åpne hjerter og hender. Vi trenger en frimodig og tydelig bekjennelseskirke, som ikke er servil seremonimester for en sosialdemokratisk kulturkristen velferdsstat. Og endelig trenger vi en mer aktiv lekmannsbevegelse. Jo, jo, det er så meget vi trenger. Det er så meget vi håper på. Men alt dette er analyse, dette er ønsker, dette er behov. Men det store spørsmålet står igjen: HVA SKAL VI GJØRE KONKRET FOR Å OPPNÅ DETTE? Vi trenger en ny åndelig dimensjonsforkynnelse: Jesus forkynt på nytt i Norge. Det er denne nasjonale selvransakelse vi må tørre å ta som enkeltkristne og kirke: hva skal vi gjøre med Jesus? Hvis ikke drukner vi i analysearbeid!

Gjestekommentar, 11.10.11

Oslo/Utøya/Fosterdrap

Av Hallvard Kvæven, i www.Kommentar-Avisa.no

Det som hende i Oslo og på Utøya fredag den 22. juli 2011 var vondskap på sitt verste. Tre dagar etter, måndag den 25. juli 2011 hende det noko mykje verre: To framtidige skuleklassar, med løyve av Stortinget, vart i det stille likvidert ved norske sjukehus. Dette pågår kvar einaste virkedag, veke etter veke, år etter år. Kvifor vert det ikkje lagd blomar ved alle elleve domkyrkjene i landet? Kvar er då han som stod fram dagane etter 22. juli og ønskte meir demokrati og opnare samfunn, der det også med store bokstavar vart kunngjord at Utøya skulle takast attende? Har han ikkje lese diktet av Andre Bjerke?: “Selv femtrinns-raketter og kjernefysikk blir puslingers puslespill når det nyfødte barn med et eneste blikk beviser at Gud er til.”

Men han har ikkje skuld åleine. Vi er alle medskuldige – det er heile folket si nasjonalforsamling, Stortinget, som har vedteke lovene som tillet at generasjonar av ufødde medmenneske vert kasta i forbrenningsomnane. Var det nokon som nemnde Auschwitz? Kýrie, eléison! (Herre, miskunne deg (over oss). Red. anm)