Gjestekommentar, 16.02.11
(Bakgrunn for nedenforstående
artikkel er forsker ved Agderforskning Helge Røeds helside i Fædrelandsvenn 1. februar i år hvor han raljerer over den
kristne sørlandskulturen.)
At det er mulig for en samfunnsforsker å
tenke så svart-hvitt? Slik tenkte jeg etter å ha lest Helge Røeds synspunkt i
avisen 1. februar. For maken til elendighetsbeskrivelse over 1950/60-årene på
Sørlandet har jeg ikke sett maken til siden Finn Holmer-Hovens
redaktørdager. Både Røed og jeg vokste opp mellom
alle disse foraktelige bedehusene, men utrolig nok – vi overlevde. Fins det
ingen nyanser? En samfunnsforsker kunne kanskje tatt med at 50-årenes
kristendomsform var medvirkende til at folk passet sitt arbeid? At lite
alkoholmisbruk og få skilsmisser var bra for samfunnsøkonomien? At det var
samhold, dugnadsånd og hyggelig kontakt i nabolag og familier? Biskopens ord er
vi begge enige i, men det fantes faktisk kultur på Sørlandet før 1970 også. Vel
var det lite med teater og festivaler, men er det bare dette Røed kan gi
betegnelsen ”kultur”? Den gudsdyrkelse han beskriver, førte også med seg en
intens foreningsvirksomhet, hjelpearbeid nært og fjernt, sosiale relasjoner og
et utall av positive arrangementer for alle aldersgrupper. En oversikt over
sang- og musikklivet i Søgne de siste 150 år, viser
for eksempel at de aller fleste av de rundt tyve
korene vi har hatt her i bygda, var kristne.
Det er som man vinkler det – Røed ville kanskje i den anledning ha skrevet om
kvinner som ikke fikk lov å ha permanent i håret, jeg ville ha framholdt den
enorme kultur- og menneskelige verdi og glede alt dette musikklivet
representerte. Der noen vil snakke om kulturfiendlighet
og klamme hender, vil andre si at gudsdyrkelse er den første form for kultur og
at den gir mange et ankerfeste i livet. Nyanser finnes! Så alt ble ikke idyll
bare vi kom over i 1970-årene, da kulturen ifølge Røed startet opp på Sørlandet
og teatre, festivaler og bokutgivelser oppstod. Skjønt, bedehusmannen og
misjonæren Asbjørn Åvik fra Lindesnes (f. 1902) utgav i sin tid 44 bøker i en
halv million eksemplarer.
Ifølge
Røed kan verdien av den omdømmeeffekt Quartfestivalen har gitt Kristiansand,
knapt overvurderes. Men alt ble ikke dermed hvitt. En gang jeg var så uheldig å
passere Markens en grytidlig morgen i festivaltiden, måtte jeg bokstavelig talt
vasse meg fram gjennom all søpla fra nattens virksomhet. Og folk har jo ofte
sett bilder av de forlatte campingplassenes svinesti, vi har opplevd
rusmisbruk, noe så nedrig som bibelbrenning og lidderlig som åpenlys sex på
scenen – og så alle konkursene og kommunale redningsaksjonene, da. Utallige
ungdommer har utvilsomt hatt det gøy (etter
deres definisjon av gøy/kontruktiv måte, red anm.),
og sikkert de fleste på en konstruktiv måte, men som alltid – det fins nyanser,
kultur og ukultur side om side. For når en samfunnsforsker maler
bedehuskulturen ensidig svart, kan han komme til å framstå minst like trangsynt
som dem han har gitt denne betegnelsen.