Gjestekommentar, 29.11.10

Nøytralitet er umulig.

Av Jan Pedersen, i www.Kommentar-Avisa.no

Intet menneske på jorden kan være nøytral, det vil si at en kan ikke melde seg ut av det livet og den sammenheng en lever i. Vi er åndsvesener, dvs at vi er skapt av Han som kaller seg Gud og som er Ånd. Dette gjør at mennesket om det vil eller ikke vil, er satt inn i tilværelsen som Guds åndsskapninger med kropp, sjel og ånd. Han som skapte oss, har rett til oss. At Han i sin godhet og visdom lot oss være frie vesener som kan velge, se det er Guds hemmelighet. Vi er ikke programmerte roboter. Vi er selvstendige åndsvesener som har valgfrihet til å si ja eller nei til Gud. Sier vi ja, er vi der Han vil at vi skal være: hos Ham. Sier vi nei, er vi utenfor, i det som kalles å dyrke andre guder. Så er da nøytralitet en umulighet. Rent logisk er å ville være nøytral å dyrke fremmede guder.

Jeg vil fortelle om min første opplevelse av nøytralitet. Det var en søndag ettermiddag i september l939. Verdenskrigen var nettopp startet. Mine foreldre tok meg med ut på Nordnes i Bergen. Da så jeg 10-20 skip som lå ankret opp på Puddefjorden. Jeg så at de alle fikk ”nye 17. mai sløyfer” påmalt skutesiden. Rødt, hvitt, blått, hvitt og rødt var malt som en slik stor sløyfe midtskips. Jeg spurte hva dette var, og fikk svar tilbake fra min far at det var tegn på at Norge var nøytral i krigen mellom de to maktene som førte krig. Vi skulle som i 1.verdenskrig stå utenfor, ikke ta parti, og så skulle vi bli spart for torpedering av våre skip ute på havet. Men jeg visste jo at slik var det ikke. Jeg visste at norske skip ble torpedert i bl.a. Nordsjøen fra l914-1918. Jeg hadde jo sett den store minen som var reist på Fisketorvet. Den het Minebøssen, der en kunne legge fra seg penger til de dreptes etterlatte. Altså lærte jeg denne ettermiddag at nøytralitet er det ikke mulig å oppnå. I hvert fall ikke i en krig.

Jeg lærte det ettertrykkelig fra 9.april l940. Vår selverklærte nøytralitet er intet verd i krigens tid. Da krigen var slutt i l945, ble Nordens største martyr minnet i Domkirken i København. Hans navn burde stå i gullskrift i hele Norden. Navnet var Kaj Munk. Han var dansk og Norgesvenn nr. 1. Oslo biskop, Eivind Berggrav, holdt minneprekenen. Aldri var det flere mennesker samlet i Vår Frue kirke enn denne augustdagen i fredsåret: Kongefamilie, regjering, Folketing og en mengde nordiske biskoper var der (det var nemlig bispemøte på denne tid i København). Biskop Berggrav talte over Efeserbrevets tekst fra kap.6 vers 13 om å ta på seg Guds fulle rustning og gjøre motstand på den onde dag. Så sier biskopen at vi nå har fått en forunderlig tid der vi puster ut etter kampen (verdenskrigen) og lever i en pause, og at det er så få som spør etter alvorets linje. Da må en huske Kaj Munks kamp om å demaskere Satan. For kampen i verden mellom rett og urett, Gud og Satan vil fortsette. Dette var profetord av vår biskop.

I dag 65 år etter krigens slutt, kan vi konstatere at kampene pågår i vår verden. I Norge har vi hatt en avkristningsperiode som vi ikke har hatt maken til siden vi ble en selvstandig stat i l814. Ugudelighetens tanker har overtatt Guds tanker. Marxisme har med sitt materialistiske budskap nådd ut til folket gjennom det sosialistiske styre. De har privatisert religionen slik at den eneste sanne Gud egentlig er utvist fra Norge – i hvert fall på det ideologiske og etiske samfunnsområde.
For å konkretisere hva sosialistene og mange -isme guder har maktet i vårt folk, kan nevnes: kristendomsfaget er borte som eget fag, Guds 4. bud er borte. Det heter ikke far og mor lenger, men også mor og mor, og far og far. Det 5. bud er omskrevet til at du skal ikke slå ihjel, med ett unntak: barn inntil 12. svangerskapsuke kan med Statens medvirkning bli tatt livet av. Det 6. bud er hovedmålet for all sosial nedbrytning av kristen moral, der en ikke lenger bruker ordet hor om alt som reiser seg mot den Gudgitte skaperordning: ekteskapet. Og vi kunne fortsette med mange sider ved den sosio-etiske verdioppløsning som har funnet sted, fordi Gud er avsatt.

Hvilke avguder har vi. For en eller annen avgud har alle som ikke har Gud som Gud. Den dagen Josva førte Israel-folket inn i det lovede land, skjedde det et avgjørende valg, langt utover et Stortingsvalg. Folket fikk velge. Gud eller avguder. Avgudene som fristet da var de guder de kjente fra fangehuset i Egypt eller de avguder som ble dyrket i deres gjenerobrede land (amorittenes guder), Josvas bok kap. 24. Selv gir lederen tilkjenne sitt syn: Jeg og mitt hus vil tjene Herren! Og folket valgte også dette.

Slik var det i Norge i l024 på Mostertinget. Kongen valgte Kvite-Krist og at landets lover skulle bygge på Jesu lære, ord og vilje. Vi sa det samme i l814. Hele Eidsvollsforsamlingen på 112 representanter sa i § 2 at Jesus skal være Norges Herre, slik vi bekjenner det ut fra evangeliet og etter Luthers lære.
Men så kom det uår i folket. Ugress ble sådd. Marx het den ene såmannen, som fikk tilhengere i statsstyret i 100 år. En annen avgud som kom heter darwinismen, en utviklingslære som egentlig avsetter Gud. Men den verste av avgudene var troen på ratio, fornuften, mennesketanken. I 400 år har vi i Vesten ”tilbedt” mennesketanken som den eneste sanne ”gud”. For uten å ”vite” kommer all uvitenhet, som tilslutt ender opp i fanatiske mørkemenn!
I kampen for tankens rene avgud, må en jo alliere seg med en ny avgud. Den heter NØYTRALITET. Du kan gå fri alle problemer ved å være nøytral. Du slipper å ta stilling til etiske livsproblemer som budene. Du kan redde din toleranse mot ”forkynnelse” i skolen som har den siste skanse som heter skolegudstjeneste. Ikke bland deg bort i den teologiske vranglære som sier at Guds Ord må forståes etter den historisk-kritiske metode (der Gudsordet blir satt tilside) eller omtolket. Vær nøytral! Så er du på den sikre siden! Men det er du ikke! For du kan ikke være nøytral, selv om du for din egen velbehagelige del skulle ønske det.

Jeg har en god venn (han er dr. theol.) som sa det slik i år: det finnes ingen ateister! Hva, sa jeg? Nei, for det er et annet navn på en avgud. Det finnes nemlig bare en Gud, og Han skal vi elske og tilbe. Alt annet er avguder.
Så er det altså ingen nøytralitet i verden. Intet tilfluktsrom. Men krigen mellom Gud og Satan fortsetter, inntil den store dagen da vi alle vil bøye kne for Jesus som er Kristus-Herren. Da, og først da er ”nøytraliteten” slutt som avguderi.