Gjestekommentar, 09.08.10

Høyesterettsjustitiarius svarer: Ingen kommentar!

Av Jan Pedersen, i www.Kommentar-Avisa.no

Jeg sendte justitiarius i Høyesterett et åpent brev 12. juli d.å., som jeg kalte: " Når retten ikke vil dømme." Svarbrevet fra justitiarius Tore Schei kom datert 4. august d.å.
Det er et kort brev på fire setninger, hvorav jeg vil sitere det vesentlige: "Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse som De viser til, er endelig. Det er ikke naturlig for meg å kommentere verken denne eller de rettsspørsmål De viser til i Deres brev."

Så har jeg lært noe vesentlig om vår høyeste domstol og dens leder: det en borger spør om i et åpent brev, er det ikke naturlig å kommentere. Jeg må fremdeles leve i villrede om jeg kan regne med at lover blir vurdert i forhold til Grunnloven.

Jeg holder fast ved min påstand at retten i Norge ikke vil dømme i det som var bakgrunnen for spørsmålene mine, der Høyesterett i sommer meddelte en kristen ektepargruppe at den ble nektet å gå til sak mot staten for å få likebehandling med partnere og få prøvet deres menneskerettigheter. Noen saksbehandling i de norske domstoler har ikke funnet sted ut fra det tvistemålet gjelder. Tingretten, lagmannsretten og nå Høyesterett har fulgt regjeringsadvokat Kaare Andreas Shetelig, uten å ta selvstendige rettslige vurderinger. Hvis domstolene hadde gjort det, ville de nok som et minimum også redegjort om hvorfor partnere har fått rett til å velge likekjønnet ekteskap, mens f.eks. kristne ikke får det.

Ved og ikke belyse sakens innhold, så har etter mitt skjønn, norske domstoler helt til topps, avvist en slik rettergang. Og den lojale justitiarius kan si: ankeutvalgets kjennelse er endelig. For meg som ikke-jurist oppfatter jeg dette som at makten i Stortinget og i regjeringen får sin støtte av domstolen, som ikke vil ta "ekteskapsloven" opp til rettslig prøving, men avviser den som sak for domstolene, og at dette er endelig. Da er det også naturlig for han som er Høyesteretts leder, og ikke kommentere noen av mine andre rettsspørsmål. Dette oppleves som en ny krenkelse av mine demokratiske rettigheter. Første gang var 1.1.2009 da jeg ikke fikk stå i den ektepakt som gjalt da jeg ble ekteviet i 1957.

Jeg vil håpe at de som har reist saken benytter seg av den veien som går til Strasbourg. Jeg ønsker Nina Karin Monsen og hennes medstridere en god reise.