Gjestekommentar, 02.08.10

Fred i Midt-Østen!

Av Hallvard Kvæven, i www.Kommentar-Avisa.no

I første Mosebok kapittel sytten versene sju og åtte taler Gud Herren til Abraham: «Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt – en evig pakt. Jeg skal være Gud for deg og for din ætt etter deg. Jeg vil gi til deg og din ætt etter deg det land hvor du bor som fremmed, hele Kana'ans land til en evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud.» Merk dette: «- en evig pakt» folket, og «- en evig eiendom» landet. Leser vi lengre i Mose-bøkene, vil vi se at Gud fører disse løftene videre til sønnen Isak og til sønnesønnen Jakob og hans ætt etter ham. Ikke til noen andre. Denne pakten og dette løftet ble gitt sytten-attenhundre år før Kristus. Araberne, som i denne delen av Midt-Østen har kalt seg palestinere i tiden etter 1967, kom til området på sekshundre-tallet etter Kristus. Guds pakt med folket og landløftet til Hans folk jødene var mer enn to tusen år gammelt da araberne/muslimene ankom. Hvem er så ur-befolkningen av disse?

I fjerde Mosebok kapittel trettifire versene en til femten står grensene for landet beskrevet. I kapittel seksten vers tolv i første Mosebok står det om sønnen Ismael som Abraham fikk med trellkvinnen Hagar – Ismael regnes som arabernes stamfar: «Han skal bo østenfor alle sine brødre». Mandatområdet Palestina ble tildelt britene etter første verdenskrigen. Det bestod av land på begge sider av Jordan-elven. Tildelingen ble gjort av Folkeforbundet. Folkeforbundet har fått sin fortsettelse i FN. Skal det kunne bli fred, må verdenssamfunnet ta denne delingen opp på nytt. Alle jødene må flyttes til området vest for grensene beskrevet i fjerde Mosebok, og som er innenfor det tidligere britiske mandatområdet, og alle araberne flyttes østenfor. De kommer da «østenfor alle sine brødre», slik Bibelen sier det skal være. Det økonomiske oppgjøret for denne folkeflyttingen kan overlates til Haag-domstolen som voldgiftssak.