Gjestekommentarer, 28.12.10

Er Juleevangeliet troverdig?

Av Jostein Andreassen, i www.Kommentar-Avisa.no

Helt siden Jacob Jervells radioprogrammer for 40 år siden har mediene gitt oss en årlig dose med spekulative utsagn omkring Jesu fødsel. Mye av det som står i Juleevangeliet, har trolig ikke funnet sted, påstås det. På selveste julaften ga avisen oss en ny: Det var ingen folketelling rundt Jesu fødsel.

Takk for oppmuntringen!

Sannheten er at det finnes dokumentasjon på at keiser Augustus foretok en stor folketelling på denne tiden. Da keiser Augustus døde i år 14 e.Kr., kom prestinner fra Vesta-templet til Senatet med skrifter han hadde betrodd dem. Tekstene ble satt opp foran hans mausoleum i Roma. Kopi er blitt bevart bl.a. i Augustus-tempelet i Ankara. Tekstene står nå på en svær vegg ved hans Fredsalter i Roma. De kalles ”Res Gestae” eller: ”Hva den guddommelige Augustus utførte i sin keisertid”.

I paragraf 8 skriver Augustus at han foretok tre større folketellinger. Disse ble påbegynt i år 28 og 8 f. Kr. og 14 e. Kr. Om folketellingen i år 8 f.Kr. står det:

”Da G. Censorinus og G. Asinius var konsuler, foretok jeg en folketelling for annen gang, uten noen medregent, med støtte av det konsulære maktapparatet. Ved denne folketellingen ble det talt opp 4 233 000 romerske borgere.” Se Alison E. Cooleys bok på Cambridge University Press, 2009. Antallet ikke-borgere har ikke vært verd å nevne, men sannsynligheten for at de også ble talt opp, er stor: Romerne var interessert i deres skatt! Det er også rimelig å tenke seg at slike folketellinger tok lang tid å gjennomføre og at Jesu fødsel fant sted på denne tiden.

Vi kan også merke oss den såkalte ”Lapis Venetus”, en gravstein funnet i Venezia i 1880 over den romerske general A. Palatinus. Steinen bekrefter en folketelling han selv forestod i Syria etter ordre fra P. S. Quirinius, ”den øverste leder og utsending fra keiser Augustus”. Antall romerske borgere i byen Apamea oppgis. Quirinius er mannen Lukas forteller om og som var landshøvding [ordrett: ”den som hadde hegemoniet”] i Syria. Dessverre får vi ikke greie på noe årstall her.

Selvsagt er det slik at mye avhenger av vår tillit til Lukas. Det bugner ikke av historiske opplysninger om en liten provins i hjørnet av riket for 2000 år siden. For min del vil jeg uttrykke stor tillit til denne meget skriveføre legen, der han uredd dynger på med alle sine historiske detaljer.   

Sir William Ramsay, av mange regnet som verdens fremste arkeolog, forteller hvor skeptisk han var til Lukas da han ankom Tyrkia i yngre år for å grave ut bibelske byer. Etter 30-40 år med utgravninger og flittig bruk av Apostlenes gjerninger sier han: ”Lukas burde plasseres blant verdens aller fremste historikere.” Og: ”Når det gjelder troverdighet, er det ingen som overgår Lukas.” 

Den kristne tidsregningen

Av Jostein Andreassen, i www.Kommentar-Avisa.no

Vet du at tidsregningen vår ikke har noe år 0? Dette skyldes en mann som het Exiguus. Han fant ut at år 1 skulle starte den 25. mars i det året Roma var 754 år gammel.

Exiguus var en munk som levde på 500-tallet. Han var veldig lærd. I hvert fall syntes paven det. Derfor fikk han i oppgave å lage en ny kristen tidsregning. Denne ble snart innført i Den katolske kirke og siden adoptert av omverdenen. Fram til da hadde det vært en rekke tidsregninger i bruk.

Exiguus brukte Lukas-evangeliet, hvor det står at Jesus startet sin virksomhet da han var omkring 30 år gammel. Og det var i det 15. året i keiser Tiberius` regjeringstid. Munken brukte da den romerske tidsregningen og talte årene bakover til han hadde fastsatt år 1.

Den onde kongen

Men i ettertid viser det seg at utregningen baserte seg på for få opplysninger. Den sto ikke stand for senere forskning og historiske fakta. Og det er grunnen til at vi får en slik pussig opplysning bakerst i Det nye testamente – her heter det ironisk nok at Jesus ble født 4-6 år før Kristus! Exiguus` tidsregning fikk sin største utfordring da det ble kjent at den onde kong Herodes fra Juleevangeliet var død 4 år før år 1. Samtidig vet vi fra Matteus-evangeliet at kongen levde da Jesus ble født – han ble siden viden kjent for barnemordene - og Den hellige familie turde jo ikke vende tilbake fra sin landflyktighet i Egypt før han var død.

Hvorfor 24. desember?

Men hvorfor feirer vi Jesu fødselsdag 24. eller 25. desember? Jo, i den første kristne tiden betydde det ingenting hvilken dag en person var født - det var dagen for unnfangelsen eller dødsdagen som var viktige. Derfor havnet Exiguus på 25. mars, som var Maria budskapsdag. Det var da hun etter tradisjonen fikk besøk av engelen som fortalte at hun skulle bli Frelserens mor. Siden, da fødselsdager ble viktige, regnet man seg 9 måneder fram til 25. desember, og denne dagen skulle i tillegg prøve å utkonkurrere en stor hedensk solfest i Roma.

Den spennende innskriften

Et annet spennende og meget ukjent argument for en sikrere tidfesting av Jesu fødselsår er en innskrift som ble funnet i det gamle Augustus-tempelet i Ankara i Tyrkia. Den er blitt kalt ”Monumentum Ancyranum” eller bare ”Res Gestae”. Her regner keiseren opp de viktigste tingene han fikk gjennomført i sin regjeringstid. Og det går blant annet fram at han organiserte tre store skatteoppkrevinger for hele riket. Regner vi om til vår tidsregning, skjedde disse i årene 28 og 7 før Kristus og år 14 etter. Det er god grunn til å tro at Jesus ble født da ”hele verden ble innskrevet i manntall” nettopp i år 7 før Kristus. I tilfelle kan jo du selv regne ut hvilket årstall vi egentlig skulle ha hatt i dag! Og det står ingenting i NT om at frelseren var helt nyfødt da ”de vise menn” besøkte Betlehem og skjenket barnet sine gaver. Det er heller ingen spesiell grunn til å tro at de kom samtidig med gjeterne. Forresten, det står ikke skrevet at Jesus ble født i en stall heller, bare at han ble svøpt i en krybbe …

”Regnefeilen”

Gustav Teres heter en ungarskfødt prest og astronom. I hans artikkel ”Vår tidsregning og Dionysius Exiguus” som kom i ”Astronomisk tidsskrift” for 23 år siden, gjennomgår han i detalj munkens regnemåte. Det er nemlig en meget utbredt oppfatning at ”feilen” i vår tidsregning beror på en regnefeil. Dette stemmer ikke. Teres dokumenterer at Exiguus bevisst ikke tok hensyn til de fem årene keiser Augustus regjerte under sitt familienavn Octavianus og heller ikke til de to årene Tiberius regjerte i Syria som hans medkeiser – ”Collega imperii”.

I boka Brunt/Moore: ”Res Gestae Divi Augusti” (1967) er hele innskriften på latin gjengitt med kommentarer. Og Teres utdyper dette både i D`Occhieppo: ”Betlehemsstjernen – hva var det som hendte?” (1983) og sin egen ”The Bible and Astronomy” (2002).

5764 etter jordas skapelse?

Det tok tid før ”den exiguuske æra” fikk skikkelig gjennomslag. Portugal innførte den nye tidsregningen først i 1422, Hellas etter Konstantinopels fall i 1453. I Orienten har noen land brukt tidsregningen ”Ab incarnatione” (fra incarnasjonen eller unnfangelsen), som teller 9 år mer enn oss, og den dag i dag skal abessinierne i Etiopia opptre med et tall som ligger 8 år mer enn den vanlige kronologi. Jøder og arabere har også helt andre tall, de førstnevnte er kommet til 5764, regnet etter jordas skapelse, Islam derimot til 1381 (1423) regnet fra da Muhammad reiste fra Mekka til Medina i 622. Og 25. mars forble 1. nyttårsdag i konservative England helt fram til 1751!

Stjernen over Betlehem

Fortellingen om De vise menn fra Østerland i Matteus-evangeliet virker meget enkel. Er ikke den bare en søt liten legende, som passer bra til jul?

Nei, slett ikke. Det viser seg at Mt. kap. 2, vers 1-12 bærer på en godt skjult hemmelighet. Beretningen, som tilsynelatende er den minst troverdige i hele Det nye testamente og som mange mener bare de mest naive av oss kan feste lit til, er den ”mest” vitenskapelige i hele Bibelen. (”” red. anmerk.)

For den som kan gresk og har god greie på Oldtidens astronomi, vil nemlig se at evangelistens fortelling, når han begynner å omtale stjernen over Betlehem, plutselig blir spekket med astronomiske faguttrykk. Verdens fremste eksperter på klassisk astronomi undrer seg: Det er helt umulig at tolleren Matteus kunne vite dette. Den eksakte og detaljerte kunnskapen om stjernehimmelen som kommer til uttrykk i versene to og ni, er det fullkomment utenkelig at han kan ha ”suget av eget bryst”. Hvor i all verden har mannen disse opplysningene fra?

Det viser seg at Matteus sin tekst om stjernen stemmer helt nøyaktig med de meget detaljerte opplysninger som står på en steintavle i kileskrift som er funnet ved utgravningene ved Marduk-tempelet i Babylon. Her har vi å gjøre med en astronomisk kalender som er utarbeidet kun for fagfolk, og den dekker de observasjoner over stjernehimmelen som ble gjort av prestene i år 7 før Kristus.

Den 12. og 13. nov. samme år hadde en stor lysende dobbeltstjerne sin såkalt ”vestlige stillstand” på himmelen, bl.a. over distriktet sør før Jerusalem, dvs. Betlehems-området. Da vismennene dro ut fra hovedstaden etter Herodes-besøket, fikk de den rett imot seg – ”den gikk foran dem”, som skrevet står, og da de så den, ”ble de meget glade.”

Jupiter/Saturn

Stjernen var det ekspertene kaller en ”konjunksjon”, en sammenstilling mellom planetene Jupiter og Saturn. I Babylon ble førstnevnte regnet som guden Marduks ”stjerne”, og Saturn var jødenes. (Saturns dag er jo lørdag eller sabbatsdagen, jfr. Saturday på engelsk.) Da prestene i Babylon første gang så de to ”stjernene” sammen i deres aftenoppgang 15. sept. i år 7, må de trolig ha tolket kunjunksjonen mellom Den høyeste guds stjerne og jødenes stjerne som et ”himmelsk ekteskap”, der Marduk var brudgommen og jødefolket bruden. Liknende forestillinger kjenner vi fra gresk mytologi. Tegnet på himmelen om dette guddommelige ekteskapet måtte innebære at det var født et barn, som på en særskilt måte skulle bli den Høyestes representant på jorden. Det virker derfor sannsynlig at noen av prestene umiddelbart ble sendt av gårde til Jerusalem for å hylle denne ”Jødenes konge”, som nettopp var født. Resten av historien står hos evangelisten Matteus. Han må nødvendigvis ha fått Vismennenes beretning i ordrett gjengivelse fra Maria, Jesu mor, som ”gjemte alt i sitt hjerte og grunnet på det.” Noen annen forklaring på faguttrykkene er vel ikke mulig å oppdrive. (Ifølge kirkefaderen Papias ca 130 er dette evangeliet først skrevet på hebraisk.)

Nå synes vel noen jeg er bra dum som kan tro på slikt som dette. Det er slett ikke så sikkert. Jeg er i godt selskap: Da 1. utgave av D`Occhieppos bok kom i 1968, sendte B. L. van der Waerden, en meget kjent forsker på klassisk astronomi, uoppfordret og spontant et lykkeønskningstelegram til forfatteren med disse ord: ”Med stor interesse har jeg lest Deres ”Betlehemsstjerne”. De har overbevist meg.”

Men dette forbløffende og for troen og tanken svært utfordrende budskapet har ennå ikke nådd ut til ”den jevne mann.”

Sammenstillingen mellom de to planetene Jupiter og Saturn kunne forresten tydelig ses på nattehimmelen hos oss 28. mai 2000.