Gjestekommentar,
Av Jan Bygstad, i www.Kommentar-Avisa.no
(Hentet fra http://www.delk.no/bergen
med tillatelse fra forfatter.)
Den
La det være helt klart: Undertegnede betviler
ikke at Herren gjorde under og helbredet syke mens han vandret i kjød, ei
heller at han kan gjøre det samme i dag. Likeledes at han fortsatt deler ut
nådegaver etter sin vilje i den kristne menighet.
Problemet i forhold til karismatikken
ligger et annet sted, i hva en lærer om Den hellige ånd og om hvordan Ånden
mottas, og - i sammenheng med dette - hvilken plass og betydning tegn og under
gis i troens liv. Dette henger videre sammen med en rekke andre hovedsaker i
troen: Hva en lærer om nådemidlene, om helliggjørelsen, om lov og evangelium,
m.m.
Både Bibel og kirkehistorie viser oss at tegn
og under opptrer i bestemte historiske perioder. I Bibelen er det på Moses',
Elias' og Jesu og apostlenes tid vi hører om Guds ekstraordinære inngrep på denne
måten. På samme vis forholder det seg i kirkehistorien. Vi ser at det særlig er
under de store vekkelser, ofte der evangeliet på forhånd er ukjent, at Gud
griper inn slik. Dette er Guds sak og ikke vår. Han gjør hva han vil når han
vil. Å foreskrive Gud at tegn og under alltid skal skje, er å forvente noe som
det ikke er belegg for i Bibel- eller kirkehistorie.
Det er sant at Jesus har sagt: ”Disse tegn
skal følge dem som tror -” (Mark 16,17ff). Men Jesus har ikke sagt at de som
tror skal følge tegn og under, - men det er dette som skjer i mange
karismatiske sammenhengene.
I nyere tid har dette flere kilder i
teologisk forstand: Først og fremst kirkevekstbevegelsen og C. Peter Wagners samarbeid med John Wimber
og den derav fremvoksende Vineyard-bevegelsen. Det er
Wimber som lanserer den såkalte ”kraft-evangelisering”,
der poenget er at tegn og under må ledsage den ellers så ufruktbare
evangeliseringen, for da vil mennesker meget lettere la seg overbevise av
budskapet. Den underliggende tanke er m.a.o. at troen skapes ved å bevitne det
underfulle og overnaturlige, ikke ved Ordet. Det mirakuløse blir ”troens
bevis”. Men i Bibelen lærer vi at ”troen kommer av hørelsen”
(Rom 10,17), dvs. av evangeliets skapende kraft. Bibelsk kristendom hviler i
troen på Ordets virkekraft, og er derfor nådemiddelkristendom.
Dette innebærer at det er den rette
forkynnelse av Guds ord i lov og evangelium som er kjennetegnet på den sanne
kristne menighet (notae ecclesiae,
se CA7), og ikke tegn og under. Det ulykkelige her er at slik RP tenker, gjør han tegn og under til slike kjennetegn.
RP refererer i sin kronikk til de tegn og under som
skjer ved Filip og Paulus og anvender disse som belegg for den utbredte praksis
med ”helbredelsesmøter”. Til det er å si at disse offentlige undergjerninger er
av ”tilfeldig” karakter, dvs. at de ikke er planlagt av apostlene, men skjer
spontant under Åndens ledelse i møte med mennesker i nød. Vi hører aldri at
apostlene tillyser mirakelmøter eller helbredelsesshow slik det er en utbredt
praksis for i en del karismatiske sammenhenger. Dette henger i Bibelen sammen
med den åndelige fare som sensasjonsmakeri fører med seg: Det stimulerer
kjødelig religiøsitet i stedet for sann gudsfrykt.
I NT har vi et talende eksempel på hvordan
Herren selv lar en sensasjonshungrig mengde fare (Joh
6,15) for til sist å bli stående tilbake kun med de tolv (v. 66). Dette er
omvendt kirkevekst. Poenget her er at en i dagens karismatiske klima er blitt
så opptatt av vekst og oppslutning at en ofte nivellerer anstøtet fra budskapet
for å kunne samle de store skarer. En appellerer til det sensasjonelle på
bekostning av ”korsets anstøt” (1Kor 1,18ff).
Denne kjødelige religiøsitet ser vi tydelig
for våre øyne f.eks. i de ekstreme ytringene i den såkalte
”Toronto-velsignelsen”. I Guds ord finnes der ikke en tøddel som taler om at
den slags ytterliggående og ekstatiske fenomener som vi her kan være vitne til,
er tegn på Åndens virke. Jeg er ikke betenkt på å gjenta: Dette er ikke fra
Gud, - det er det Bibelen kaller ”en annen ånd” (2Kor 11,4). Det er ikke
tilfeldig at i Skriften kalles Guds Ånd gjennomgående ”Den hellige ånd”:
Alle disse skrik, latterbrøl og dyrelyder som vi møter i torontosammenhenger,
er uverdig og uforenlig med Åndens hellighet.
RP klager over skeptikernes henvisning til Matt 7,21ff.
Dette skriftstedet er meget viktig. Problemet
med de som sier ”Herre, Herre”, er at de på dommens dag påberoper seg det de
har gjort (sin tjeneste, det Gud har brukt dem til). Dette avslører et falskt
hjerteforhold til Herren. For i dommen har en kristen ikke annet å påberope seg
enn Jesu kors og blod. Påberoper en seg sin tjeneste, avslører en at en bygger
på (lov)-gjerninger. Om dette sier Herrens apostel: ”For er rettferdighet å få
ved loven, da er Kristus død forgjeves” (Gal 2,21).
Problemet i vår sammenheng er nå at mange i
den karismatiske leir påberoper seg slike kraftige gjerninger overfor
mennesker. Ekstraordinære kraftgjerninger skal dokumentere at det en holder
på med er fra Gud. Dette avviser Bibelen (5Mos 13), det er forkynnelsen
som avslører hvilken ånd vi har med å gjøre. Bibelsk bedømt er der en nær
sammenheng mellom hva en påberoper seg overfor Gud og hva en påberoper seg
overfor mennesker. Det er eksempelvis derfor Paulus ikke vil rose seg av annet
enn sin svakhet (2Kor
Å påberope seg kraftige gjerninger avslører
m.a.o. en gjerningsorientert kristendom. Det er derfor ikke tilfeldig at en i
karismatisk sammenheng ofte møter en lovisk forkynnelse: Forsamlingen får
stadig høre hva de skal gjøre, hvordan de bør være, hva de mangler og bør
skaffe seg. Noe som avføder en aktivisme som over tid gjør mennesker uendelig
slitne. Hvis man bare vil følge løsningene til disse herlige forkynnerne, får
en løfte om å lykkes som kristen, få et ”seirende kristenliv”, og så skal ”den
store vekkelsen” komme.
Så er det noen stakkarer som ikke ”får det
til”. De blir så usigelig trette over alt de må og bør, og orker ikke mer. Det
er en uunngåelig konsekvens av loviskhet - også den karismatiske. Og all
loviskhet har sin rot i at der ikke skjelnes rett mellom lov og evangelium.