Gjestekommentar, 13.02.08

Kristus (Kristendommen) versus totalitær ideologi.

Av Bjarne Kydland

(Forklaring: -ideologi her brukt om interessebestemte og virkelighetsfordreiende politisk-kollektive oppfatninger, og som i sitt vesen er grunnfestet ateistisk.)

Hvorfor griper en slik ideologisk virkelighetsfordreiende interesse ”eo ipso” (av samme grunn) alltid til ytterligheter (diktatur og terror)? Og alltid spesielt mot kristendommen, for å begrense og umuliggjøre dens, per definisjon mildnende, menneskevennlige og samfunns-byggende velsignelser. Den utøver den mest bastante motstand mot den mest byggende og fredeligste og mest menneskevennlige ”ideologi” som noen tid har funnes og som noen tid vil finnes? Hvorfor? ”Gud hjelpe! Dei hev mista vitet og vår Herre.” hermer Jørgen Høgetveit etter Jørgen Løvland.

Kristendommens hjemland er hjemfalt til samme vanartede skjebne, i ideologiens vold og er prosentvis likevel verdens største ”leverandør” av vitenskapsmenn , oppfinnere og fredsprisvinnere.

En gang het det seg: ”Look to Norway!” Men, om så var, i dag håper jeg inderlig at folk vil slutte med slike håpløse ”blikk”. Nettopp av den grunn at, få land har på et slikt minimum av tid klart å kvitte seg med så mye av den jødiske arven, i stedet for å se til Israel med godvilje og assistanse.

Norge støtter i dag utelukkende Israels dødsfiender. Land med en sådan holdning og praksis kan ikke bli stående. Det er en umulighet, for her er vi rett inne ved tilværets akilleshæl. Eksistensens mest sårbare punkt og ”Hans øyensten.” (Sakarias 2:12)

I psykologien har vi begrepet mindreverd. Folk og land opparbeider seg en bestemt følelse av lavere rang. Dette er en tilstand som alltid vil utvikle seg til den grusomste aggressivitet og de vil dertil aggiterere og opphisse flest mulig til stemninger og revolusjoner hvor drap og mord tilhører dagens orden.

Islamistene har slagordet: ”Drep de vantro!” Andre samfunn og totalitærideologier har tilsvarende ”Dhimmi-titler”, på folk og nasjoner av annen ”støpning.” Deres aggressive aktiviteter tjener da, for øyeblikket som avledningsmanøvrer for egen opplevelse av å ikke være godtatt / strekke til. Og det heter seg: ”Alle skal med!”

Dette fenomenet er av samme opphav og natur som mellom Sønnen og Gud: Se 2. Peter 1:17:B: ”Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.” og Satan: se Esekiel 28:15: ”Ustraffelig var du (Satan) i din ferd fra den dag du ble skapt, til det ble funnet skyld hos deg.”

-og Satan kom øyeblikkelig inn i et motsetningsforhold til Sønnen, som Gud elsket.

I Bibelen har vi gjentatte ganger Guds eget utsagn på at jødene er Hans spesielle folk. Abrahams, Isaks og Jakobs etterkommere. Mens Isaks halvbror Ismael, på Saras ord og Guds samtykke ble bortvist. Heri ligger kjernen til hatet mellom folkene, som enn skjønt ingen har noen forrang fremfor den andre hva gjelder Jesu frelserkjærlighet.

Frelsen er fri og det eneste som du og jeg kan gjøre til vår egen frelse er å : ” - - -gjøre seg liten som dette barn, - - - .” (Matt. 18:4) ”- - -, men de ydmyke gir han nåde” Jak. 4:6 B

”Men en Herrens tjener må ikke ligge i strid, - - - -.” 2. Tim. 2:24.

Så sterk er et menneskes stolthet og egenvilje at det kan hindre ens salighetssak.

Denne konflikten i dagens verden er presis av samme egenart, fra A til Å, som den var det fra det øyeblikk det ble funnet synd hos ham som var ”en salvet kjerub.” Esekiel 28:14)

Men Herren har for lengst åpenbart sin slagplan mot dem som ødelegger jorden. Se Johannes Åpenbaring 11:18c: ”- - -, og da skal du ødelegge dem som ødelegger jorden.”

”Men Herren skal la denne plage ramme alle folk som har kjempet mot Jerusalem: Han skal la kjøttet råtne mens de står på sine føtter, og deres øyne skal råtne i sine huler, og tungen skal råtne i deres munn.”