Gjestekommentar,
Av Willmore Gundersen
Jeg bor i Minnesota. Her i midtvesten har vi bodd nå de siste
27 år. Før vi flyttet til dette området, betjente jeg en menighet i 3 år på
østkysten av USA i staten New Jersey. I den staten var jeg født og oppvokst.
Jeg bodde også en del år i Norge der jeg reiste som
forkynner i NLM. Og har pendlet 56 ganger imellom
disse to land de siste 18 år siden jeg flyttet til denne staten.
Siden april i fjor har jeg vært vikarprest i en menighet i Osakis, MN. I den menigheten er det et gjennomsnitt på ca.
130 mennesker hver søndagsformiddag til Guds tjeneste. Det er en Luthersk
menighet med mange norskætta folk. Dette er en
landsens menighet med mange gårder i området.
Vi har det litt anderledes enn
mange norske menigheter har det. Skal en person bli medlem i denne menigheten,
må en bekjenne at Jesus er deres personlige frelser. Deretter vil de eldste
(som er åndelige ledere) i menigheten vurdere om deres liv samsvarer med
vitnesbyrdet. Hvis det er tilfelle, vil de eldste foreslå at disse mennesker
blir akseptert i menigheten. Det er da på
et menighetsmøte disse blir akseptert som medlemmer av forsamlingen.
Hver menighet har egen prest som betjener dem. Menigheten
hyrer den presten som de ønsker å ha som hyrde. De må betale hans lønn, ofte er
der en prestebolig til rådighet, hvis ikke det er tilfelle får han boligstøtte
ol.
Hvorledes er da kristenlivet her i midtvesten? Jeg tror det kan sies som Tormod Vågen sa for en del år tilbake, han hadde reist en tur til dette landet. Han sa: ”Alt som sies om Amerika er sant.” Du har det gode og det onde, det som er bra og det som er dårlig. ”Alt som sies om Amerika er sant.” Slik er det også i dag. Der er mange positive ting som skjer som vi takker Gud for.
Jeg har en artikkel foran meg som jeg har lest og som var
trykket i ”Christianity Today”
i des. 2007. Tittelen er ”Young, Restless, and Ready for Revival.” Der skriver Becky Tirabssi, ”Imellom 20
jan.-1 mars i fjor ba studentene 960 timer i trekk om at en vekkelse måtte skje
i Amerika.” Noe annet som blir nevnt er: ”Campus Amerika,” ønsker å etablere en prosjekt der 2,600 universiteter i dette land får til en
bønnekjede som ber ustanselig om vekkelse, og at dette skjer innen 2010.
Menigheten eller forsamligen blir
som hyrden er. Er vedkommende person tent for misjonen, så smittes det over på
de andre. Er den personen grepet av Kristus, så er det merkbart i forkynnelsen.
Dette er tilfelle i alle land. Personlig kan jeg fortelle litt om det jeg
opplever.
Den menigheten jeg betjener, har veldig mange ungdommer som
kommer på møtene. Halvdelen av forsamlingen er ungdommer i dag. Det er en oppmuntring
å se. For meg er det veldig åpent å forkynne Guds ord der, en merker at det
blir tatt imot.
Det er tredje gang jeg betjener denne menigheten som vikar
prest. Første gang jeg betjente dem var i 1992. En ungdom som jeg hadde som
konfirmant i den tiden er idag Luthersk prest. Mor
hans fortalte meg for en del år tilbake, ”Han ville være som deg.” Det er slik
som skriften sier: ”For ingen av oss lever for seg selv....”
Rom. 14,7. Må Gud hjelpe den enkelte av oss i hverdagen, at vi kan gjenspeile
Kristus i livet.
Menigheten som vi tilhører når jeg er hjemme og ikke reiser
med Guds ord, kan jeg nevne litt om. I bygda vår er vi 13,600 mennesker, vi har
22 forskjellige menigheter. De fleste er Lutherske. Jeg ringte nettopp en av
prestene for å få helt riktige tall. Dette er i den menigheten vi tilhører når
jeg ikke reiser som evangelist eller tjener som vikarprest. Vi har i søndagsskolen 220 barn ifra første
klasse til videregående skole. 207 voksne mennesker som er i søndagsskolen hver
søndag. Vi har 28 søndagsskolerom utenom storsalen.
Et gjennomsnitt på 600 mennesker på søndag kommer til formiddagsGudstjenestene.
Vi har 3 prester og en ungdomsprest. Der er også flere andre som er ansatt i
heltids tjeneste. Vi er ikke den største menigheten i bygda vår, men vi er blant
de 4-5 største.
Noe som jeg takker Gud for her borte, er at det er ingen
skam for en verdslig å gå på
møte. På den måten har de anledning til å komme under Ordets forkynnelse. De
skriver i det jeg har lest i ”kirke vekst bøker” her borte, at over 80 % av de
som begynte å gå på møter regelmessig var når: ”En person ba en venn om å være
med på møtene.” Du kan hente dem. Sitte ilag med dem.
Så de ikke føler seg utenom.
Dette som jeg har skrevet, er kun en liten gløtt av det jeg
opplever her i Minnesota. Dette landet har over 300 millioner mennesker, så det
jeg berører i dag, er et miniatyr innblikk i det store
bildet. Men jeg kjenner til flere forsamlinger som har det slik som jeg har
beskrevet for dere i dag.
Viktig er det at vi ber med og for hverandre. Jeg ber for
det norske folk hver dag. Jeg ber også for mange mennesker som jeg nevner ved
navn i de forskjellige organisasjonene hver dag. Jeg har alltid hatt det norske
folk kjært, der er det mine forfedre kom ifra. Der har jeg fremdeles en god del
søskenbarn og mange venner. Å oppholde hverandre i bønn er viktig. Dette
begynte jeg med i okt. mnd.1969. Jeg hadde vært på Finnøy og hatt noen møter og
skulle reise hjem til Lyngdal der jeg bodde. Jeg satt på båten og kom i prat
med en mann jeg hadde aldri truffet før. Han begynte å spørre meg hva jeg drev
med, jeg fortalte ham at jeg var forkynner osv. Under samtalens løp spurte han
meg: ”Sier du at du vil be for folk?” Ja, var svaret mitt. ”Da vil jeg
oppmuntre deg til å begynne med ei bønneliste så du ikke glemmer de du har sagt
du skal be for.” Og ifra den dagen inntil idag har
jeg prøvd å be daglig for verdslige og kristne mennesker, misjonsorganisjoner,
vekkelse, osv. Mannen som jeg satt ved siden av og som jeg ikke har sett siden,
var biskop Erling Utnem som nå er hjemme hos Herren.
Hva har du sagt eller gjort idag
som fremmer ”Hans rike.” Må Gud hjelpe oss til å være et lys for Ham idag.
En vennlig hilsen ifra midtvesten til deg!