Gjestekommentarer, 21.05.08

 

Apostolisk autorisasjon

 

 

Av Per Bergene Holm, i www.Kommentar-Avisa.no

 

I prekenhåndboka 13.05 (i avisen Dagen, red. anm.) skriver Dag Øivind Østereng, en av initiativtakerne til Carissimi, om misjonsbefalingen:

”Befalingen gis (…) ikke generelt ut til en udefinert skare av Jesus-tilhengere, men til apostlene, slik at oppdraget fra første stund skulle ha apostolisk karakter og orden. Misjon (sendelse), dåp og opplæring skal derfor skje med apostolisk autorisasjon, eller som vår lutherske bekjennelse uttrykker det, med rett kall. (…) Dette forteller oss at sakramentene (her: dåp og nattverd) er overgitt kirken som fellesskap til ordnet forvaltning og ikke til generell skalting og valting. (…) Et kristenliv på siden av gudstjenestelivet og enhet i det sakramentale liv som er betrodd kirken gjennom en apostolisk ordnet tjeneste, er et liv som kommer i konflikt med befalingen.”

 

På bakgrunn av disse utsagnene kan det være på sin plass med følgene spørsmål til Dag Øivind Østereng:

  1. Ønsker du ”konventikkelplakaten” gjeninnført? Virker predikanter som ikke er ordinert eller kontrollert av prester med biskoppelig ordinasjon (helst apostolisk suksesjon?) i strid med misjonsbefalingen?
  2. Er fri dåp og nattverd, dvs utenfor kirkehuset og forvaltet av personer som ikke har den samme biskoppelige ordinasjon, også i strid med misjonsbefalingen?
  3. Er lekmannsvirksomhet og bedehuskristendom, dvs et kristenliv på siden av gudstjenestelivet i kirkehuset forvaltet av den biskoppelig ordinerte prest, i konflikt med misjonsbefalingen?

 

Samtidig kan det spørres følgende:

  1. Hvilken fullmakt hadde de første kristne som ble spredd omkring pga forfølgelsene – utover den som enhver kristen har - til å være forkynnere (Apg 8:4)?
  2. Hvilken fullmakt – utover den som enhver kristen har - hadde Filip til å døpe den etiopiske hoffmann (Apg 8:26ff)? Og hvilken fullmakt – utover den som enhver kristen har – hadde de første kristne til å ha nattverd i sine hjem (Apg 2:46)?
  3. Gud selv velsignet og ga vitnesbyrd til den første lekmannsvirksomheten i aposteltiden, og har på samme måte velsignet og gitt vitnesbyrd til lekmannsvirksomheten i vårt land siden Hans Nielsen Hauges tid. Det kan vanskelig nektes. Din bestefar, misjonskolelærer Øivind Andersen, holdt med styrke fram denne lekmannsvirksomhetens bibelske og åndelige rett, og sier i sin troslære at en nektelse av enhver kristens rett til å forkynne Guds ord og forvalte sakramentene ”er antikristelig” (se s.281). Mener du at også hans rike åndelige virksomhet var illegitim og hans lære i strid med misjonsbefalingen?

 

Menigheten er i fellesskap overgitt Guds ord og sakramentene til forvaltning, og det betyr ikke en egen geistlig embetsstand, men menigheten med sitt allmenne prestedømme. Enhver som har krøpet ut av dåpen er, som Luther sier det, ordinert til både prest, biskop og pave, og trenger følgelig ingen annen fullmakt enn den han har i kraft av dåpen og troen. Men det kreves at den som forkynner, taler som Guds ord, og at den som forvalter sakramentene gjør det i samsvar med Jesu innstiftelse og tar på seg det åndelige hyrdeansvar som følger av en slik forvaltning (opplæring, tukt osv). Med hensyn til apostolisk karakter og orden i så henseende, er det vel grunn til å stille spørsmål hvor det er størst mangel på dette, i den offisielle kirke eller i lekmannsvirksomheten?