Gjestekommentar, 07.12.06

Statskirkeordningen er bibelsk

Av Oddvar Berge

Nils Henrik Frivoll Omland går i rette med mitt syn på statskirken og fremstillingen av denne ordningen i Norge.

Leser vi 4. Mos. Kap. 35 så vil vi se hvordan levittene som er vår tids presteskaps foregangsmenn, får seg tildelt landeiendommer for sitt underhold. Våre prester har inntil nylig hatt tilhold på prestegårder som skulle gi dem sitt underhold gjennom gårdsforvaltere. Linken er påfallende.

Kong Saul, kong David og kong Salomo regjerte nasjonen Israel. Presteskapet foresto det som hadde med Gudstjenesten å gjøre. De var selvstendige i dette tjenesteforholdet, men i nasjonens orden var de underlagt kongen. Da kong Saul, ved et tilfelle selv tok seg inn i prestetjenestens ansvar, førte det til at Gud fradømte ham hans kongestatus. I stedet ble kong David kalt inn til å føre kongedømmet videre. Kong David var veldig Gudfryktig og ydmyk, noe som gjorde ham til historiens største konge. Da han engang falt i synd, kom Gud til ham gjennom profeten og foreholdt ham sin synd. Kongen erkjente og bøyde seg. Han fikk Guds tilgivelse. Dette viser prinsippene og prestetjenestens hensikt.

David tilhørte Juda stamme. Løven av Juda er symbolisert i Norge ved løven på Løvebakken utenfor Stortinget. Linjene er klare og tydelige. Kongestav skal ikke vike fra Juda, sier profetordet. Kongestaven er ikke hos Juda (jødene) i dag, den er hos jødenes Messias, Jesus Kristus. Han tilhører Juda stamme og Davids ætt.

Våre kristne konger bærer denne arven og profetienes oppfyllelse. Budskapet bæres av prestene. Derfor står de begge instanser i en tjeneste for Gud, og slik skal vi ha det til Jesu gjenkomst og foreningen mellom jøder og kristne fullkommes i fredens rike, med Jesus som Konge, Forener og Fredsfyrste. Kongestaven føres tilbake til Juda og vokser frem i Israel i den grad det jødiske folk antar Jesus (hebraisk Yeshua) som sin Messias. Først da kan også freden komme.

Kirken og presteskapet må komme tilbake til Ordets reelle budskap. Da vil de ha den myndighet de behøver i forhold til kongen og statsmakten.

Kong Sverre fikk disse forhold på plass igjen i nasjonen før Norge igjen skled ut og ved dronning Margrethe gikk under i firehundreårsnatten underlagt unionssystemet, men kom fri i 1814, og fikk igjen ordningene på plass gjennom Grunnloven.

Med hensyn til Joh. 18,36 så er Jesus kongenes Konge, den evige. At Hans rike ikke er av denne verden betyr at han ikke kjemper med kjødelige våpen og makt, men med åndelig midler, sannhet, rett og rettferdighet i Guds ånds Kraft, og oppfordrer oss alle, konge som trell, til å gjøre det samme som Hans etterfølgere og etter Hans forbilde og i Hans Ånds Kraft.

Norge er selvstendig nasjon i disse ordningene ved dette årtusenskiftet, og var det ved forrige årtusenskifte. Dette er spesielt og verd å merke seg. Norge fører historisk tale, og fører historiske verdier videre. Endog kongenes navn taler sitt tydelige språk: Håkon – HaCohen, Harald – HaAriel som betyr Løven av Juda. Cohen er hebraisk prestenavn. Ha er den bestemte artikkel på hebraisk. Ariel er tilknyttet Jerusalem. Olav kan ha med ulv å gjøre. Ulv er Benjamins symbol. Kong Saul og Paulus var av Benjamin stamme. Flere ting knytter Norge til Benjamins stamme. Olav kan også ha tilknytning til Odin, som i sin tid, og før han ble mytifisert, var en stor stammehøvding med sete i Asgard, Åsgard. Olav betyr ifølge Aftenpostens navnebok arving, levning (av lafr, leifr) og stamfar, forfader(av urnordisk anu).