Gjestekommentar,
Dekadanse
Av Bjarne Kydland
I kristen sammenheng er det sikkert vel så relevant å karakterisere dette som en dødsdans.
Tendensen begynte å gjøre seg gjeldende på overtydelig vis for alle med noenlunde gangsyn først for ca. 20 – 30 år siden, etter siste verdenskrig, eller rundt omkring 70-tallet. Slik sett har vi nå oppholdt på denne ”sklidebanen”/”glideflukten” i snart ett halvt århundre. I små og store byks har denne forflating og avstumping akselerert i hele det profane kulturlivet, som igjen gav et kraftig osmosetrykk inn mot kirke- og organisasjonsliv, og forplanter seg til kristenliv i sin alminnelighet. Samlivsetikken, blant annet ble ødelagt. Samtidig som fosteret ble lyst fredløst, der kvinner flest ble fortalt og godtok i stor skala at, fosteret var deres eget liv og deres egen kropp. Aborttallet steg og steg fra år til år og har nå lagt seg på ca. 15.000 lik om året. Resultat? Manglende arbeidskraft, som i store antall blir kompensert med en vilt fremmed muslimkultur, og vi får deres sharia- og dhimmikultur inn i våre byer og bygder. En fryktelig bommerang, men helt selvfortjent. Og som i denne kulturen blir løgnen likeverdig med sannhet, alt ettersom. Med andre ord ”Politisk korrekt.”
Men la oss først og fremst forholde oss til denne ”dansens” med sine osmose-resultater inn i kirke- og kristenliv. Hva er skjedd?
BIBELEN
Det kan her være på sin plass først og fremst å trekke frem Thoralf Gilbrant`s bok fra 1982, med det viktige og ransakende spørsmålet: ”Hva er skjedd med Bibelen?”, –siktende til Det Norske Bibelselskaps (DNB) nye ideomatiske, eller på godt norsk: egen menings ”oversettelse” av 1978.
Skal det nå riktig bli en skikkelig dødsdans av dette, da må først og fremst menneskets - og Vestens Hovedbok forflates og forvanskes! Dette (”makkverket”) stod altså DNB for. Norske bibelkjennere av særklasse og ledere av rang Thoralf Gilbrant, Carl Fr. Wisløff og Arthur Berg innså straks at her måtte noe gjøres, og de gikk sammen om en konkordant, ord for ord oversettelse, lansert i 1988.
I utgangspunktet hadde de ideomatiske ”oversetterne” handlet i rak motsetning til Bibelen anvisninger. I Hebreerne 13.7 står det slik: ”Glem ikke deres ledere, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde.” Her tok nevnte ledere selv initiativet, i det de desavouerte de ideomatiske ”oversetterne” som mente seg smartere enn de ”ledende fedrene”, som Bibelen anbefaler. Se Paulus` 1. brev til Timoteus og 3.6, som indirekte sier at store oppgaver i menigheten må innehas av prøvde menn.
Hør Thoralf Gilbrant`s egen korte omtale av DNB`s 1978-bibel. Omtalen er opprinnelig hentet fra pinsebevegelsens hovedorgan Korsets Seier, 1983: ”Selvmotsigelser i Bibelen”.
”I den nye bibeloversettelsen er det gjort forandringer i teksten, slik at det oppstår selvmotsigelser og Bibelens ufeilbarlighet er tilintetgjort. Visse avsnitt i Det Nye Testamentet er omskrevet slik at det får alvorlige læremessige konsekvenser. Profetier i Det Gamle Testamentet er formet eller kommentert slik i noteapparatet at de framstår som direkte falske profetier. Messianske profetier er fordunklet eller dels likefrem avskaffet. Et helt forskjellig bibelsyn ligger til grunn for 1978-bibelen, sammenlignet med 1930-biblen.”
FADER VÅR
Samme skjebnen fikk Fader Vår. Bønnens tre første ledd/bønner fikk kommando-ordet: la-la-la som innledning, i stedet for; ”Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje., som i himmelen, så og på jorden.” ble det til: ”La ditt navn helliges. La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så og på jorden.” Rett nok kom det senere et rundskriv som gav høve til å bruke innøvd form, men langt på vei var skaden nå skjedd og la-formen er blitt den mest brukte.
LITURGIEN
Samme skjebne også her. Klokkerbønnen falt helt ut. Kollektbønnene ble omskrevet på devaluerende vis og forflatet (av og til nær intetsigende) til stor forringelse for kirkens gudstjenesteliv.
SALMEBOKEN
Samme skjebnen også her. I stedet for å høre på de gamle og prøvede lederne, som forkynte Guds ord har en nå valgt å høre på unge diktere som først og fremst strever med å finne ordkombinasjoner som skal ta seg festlige ut på papiret. Disse nymotens tingene blir liggende fremme i dagen hos folk, mens de gamle og velprøvde verkene blir stående til nedstøving i bokhyllene.
Slik har mange gamle og margfulle salmer måttet vike plassen for nymotens dikter-eksperiment.
KRISTELIG FOLKEPARTI
Samme dekadens. Fra 1983, i og med Oslovedtaket (to år etter Tønsbergvedtaket) har partiet ikke vegret seg for å delta i det onde fosterdrapet. (Rom.13.3)
Om dette, blant annet skriver Øyvind Mjåland i Dagen
”En blodig fortid og nåtid.” Det måtte da nesten si seg selv at velgerne reagerte og partiet er blitt kraftig redusert.
Per i dag vurderer partiet om det nå kan være tid for å ta det neste byks. Nå drøftes spørsmålet om dødsdansen med venstresiden skal fullføres. Et venstre hvis holdninger og mentalitet mer og mer går i Hamas-retning/muslimsk retning, der løgnen alltid har vært ”politisk korrekt”. Slik jeg ser det har ex-statsminister Kjell Magne Bondevik, (som Kåre Willoch på sin side), en farlig innflytelse på dagens KrF og Dagfinn Høybråten. Ikke uten grunn står det slik i anmeldelsen av boken: ”Et liv i spenning”: Med sin relativt radikale profil kom han etter hvert på kant med de mer høyreorienterte kreftene innen partiet.”
De to førstnevnte drar, slik jeg ser det sterkt i denne retningen. Skjer det en slik dreining og partiet glir over ”streken”, til venstre og sosialistene, som tilliks med muslimene fordømmer USA, da frykter jeg at partiet vil bli ”siktet” (Luk. 22.31) å forsvinne inn i dette ”Store sorte hullet” for aldri mer å se dagens lys.
Jeg håper og ber at
jeg må ha tatt mye feil i ovenstående vurderinger.