Nordmenn, Guds folk?

Av Konrad Fjell

I Josvas boks siste kapittel står det noe fint å lese. Noe som burde stå som eksempel for et hvert folk. Vi kan lese i vers 15: ”Men synes dere ikke om å tjene Herren, så velg i dag hvem dere vil tjene, enten de guder deres fedre dyrket på den andre siden av elven, eller de guder amorittene dyrket, de som hadde det landet dere nå bor i!” I versene 16 og 21 svarer og bekrefter israelsfolket at de vil tjene Herren.

Hva det innebærer å være et Guds folk, kan vi lese om i mosebøkene. Der praktiseres Guds lov på israelsfolket, både moralloven, seremoniloven og statsloven. Når israelsfolket fulgte disse lovene ble landet et godt land å leve i og folket levde i fred med hverandre og sine naboland. Gud sørget selv for at åker og frukttrær bar nok frukt til en hver tid og han sendte vårregn og høstregn. Han bevarte og beskyttet landet mot hungersnød, pest, rovdyr og krig. Det var Herren som gjorde alt dette, og du kan lese mer om det i 3. Mos 25, 26:1-13, 5. Mos 11:10-15 og Jer 5:24.

Gud kaller israelsfolket for sitt folk (2. Mos 8:23) og deres land for sitt land (3. Mos 25:23). For en nåde dette var, å bli kalt den hellige Guds folk og få bo i dennes land. Gud beskyttet og bevarte sitt folk og gav dem alt godt. Men først og fremst innebar dèt å være Guds folk, å eie Guds frelse, slik at han kunne bo midt i blant dem (4. Mos 35:34) og siden ta dem hjem til sin salighet.

Selv om israelsfolket er Guds eiendomsfolk på en spesiell måte, fremfor noe annet folk, vi jeg stille spørsmålet:

Hvilken betydning har dette for oss som folk i dag? Kan vi nordmenn på noen måte anvende dette på oss?

Nå er det jo slik at seremoniloven fikk sin endelige oppfyllelse og i Jesus Kristus og hans soningsverk. Den skal verken israelsfolket eller noe annet folk gjenoppta.

Angående statsloven må en si at det legges visse linjer i det nye testamentet for hvordan en stat skal være. Ut fra Apg 17:26 ser vi at landegrensene og tidene er Gudgitt. Det nye testamentet henviser også flere steder til myndighetene og øvrigheten som noe som Gud har innsatt og velsigner. Det tales ikke så mye om statsloven i det nye testamentet, som det gjøres om moralloven, men det som sies, er klart og tydelig.

Om moralloven tales det meget mer. Ethvert land, by og menneske forpliktet på moralloven; de ti bud. Gud dømmer alle folk til en hver tid etter de ti bud. Slik et land eller et menneske forholder seg til disse bud, slik forholder de seg til Gud selv. Dette kan vi lese om i det nye testamentet. Jesus og apostlene bekrefter og vitner klart om at det er slik.

Jeg vil i det følgende komme med et kort historisk tilbakeblikk for å se hvordan det har forholdt seg med Norge og oss nordmenn, rent åndelig. Det ville vært naturlig å gått helt tilbake til kristningen av landet omkring år 1000. Men jeg nøyer meg med å se tilbake til omkring 1800.

I 1814 ble Norges grunnlov konstituert. Jeg vil kort nevne § 2. ”Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion”, lyder første del. Eidsvollsmennene ville med dette vise at Norge som land og folk ville følge og tjene den levende Gud, slik som også israelsfolket ville det i Jos 24.

Grunnskolen, som visst ble grunnlagt i ved lov av 1739, vokste seg sterk og trygg framover på 1800-tallet. Det tok lang tid etter at grunnskoleloven ble lagt før vi i praksis hadde en fungerende grunnskole. Etter mye motstand ble grunnskolen fremmover på 1800-tallet en viktig brikke i det å reise Norge fra å være et av Europas fattigste land, til å bli det motsatte.

I første omgang var det prestene som kjempet fram grunnskolen, men etter hvert spilte også haugianerne og lekfolket en viktig rolle. Mange steder tok prestene av sine egne lønninger for å lønne læreren i sitt sogn. Folk måtte lære å lese, så de på egen hånd kunne studere sin bibel og lese ”pontoppidan”. I all hovedsak var dette drivkraften bak skolevesenet. Siden den gang har grunnskolen, hånd i hånd med konfirmasjonen vært sentrale formidlere av Guds ord til det norske folk.

Etter hvert ble den gamle gudsfrykten som har hvilt i nordmannens hjerte siden ”kristningen”, antent, og landet ble huset av Guds nåde med vekkelser over land og strand. Siden Hans Nielsen Hauge stod fram i 1796 og fram til vår tid, har Gud dratt sin sigd over landet og høstet mange tusen sjeler hjem til hvilen.

Fra midten av 1800-tallet vokste flere kristne lutherske lekmannsorganisasjoner fram. De fikk være med i fremmelsen av Guds rikes sak. Etter hvert som hjertene ble tente av Guds ord vokste det fram en trang etter å formidle dette budskapet, ikke bare til naboen og de på den andre siden av fjellet eller fjorden, men ut til den arme hedningen. Kina, Afrika, så resten av Asia og siden Sør-Amerika ble åker for mange tusen norske misjonærer.

Her hjemme brøt kristendommen stadig nytt land. Kristne lover ble bygd på Grunnloven og samfunnet i sin helhet ble kristnet. Det ble slutt på fyll og drukkenskap. At folk ble funnet iheldrukkne i grøftene var et vanlig skue langt inne i det 19. århundre. Men visitasmeldingene til prestene kunne etter hvert, sted etter sted vise at slike skuer ble sjeldnere og sjeldnere. Annen hedenskap ble også nedkjempet.

Velstanden som vi nyter godt av i dag er et direkte resultat av det som nå er nevnt. Det som vi har sett i Norge er nøyaktig det samme som det som skjedde med israelsfolket, slik vi leser i det gamle testamentet. De tok i mot Guds ord, trodde det og innrettet sine liv og hele samfunnet etter det. Slik ble israelsfolket gjenstand for Guds godhet og velgjerninger her på jorden og siden tok han de som trodde på ham, hjem til himmelen.

Er det ikke nøyaktig det samme vi nordmenn har gjort og sett. Vi tok i mot ordet med glede, vi trodde det, levde etter det og lot det bli målestokk for ikke bare for våre egne liv, men for samfunnet som helhet. Vi har med tidens løp oppnådd det vi i dag ser. En velstand og rikdom som ikke har sin make i noe annet land verken før eller nå.

Og dette har vi ikke oppnådd ved ussel vinning, som imperialisme, korstog, kriger etc., som er kortvarig vinning og som alltid har blitt straffet av Gud. Vi har ikke oppnådd vår velstand med slikt, men ved å tro på Gud.

Hvordan er det så med oss nordmenn i dag, med meg og med deg? La oss kristne først spørre oss selv. Er Gud vår høyeste lyst og vår dypeste trang, slik at vi gjerne lever etter hans ord, vitner om frelseren til de vi treffer på vår vei og lengter til målet som er hvilen i himmelen? Den enkelte får svare for seg.

Hvordan er det så med folket i sin helhet? Det er et sørgelig skue. Jeg vil kort nevne noe av det som gjenspeiler et nasjonalt frafall.

Frafallet kjennetegnes alltid på at en endrer sitt forhold til Guds ord og således også ham selv. En forsynder seg mot lovens første tavle med det første bud i spissen. En tilber andre guder enn den eneste. Sa begynner en å banne den eneste sanne Gud, siden kommer hele skalaen av moralsk frafall.

Og er det ikke dette vi ser rundt oss? Vi forholder oss likegyldig til hviledagen og handelen på søndager øker kraftig. I 1979 fikk vi abortloven, som tillatter enhver kvinne på statens bekostning å drepe barnet i sitt liv. Så fikk vi partnerskapsloven i 1993, som gir mennesker av samme kjønn rett til å leve sammen som ektefolk. Videre frammover på 1990-tallet ble det siste arbeidet med å avskaffe kristendomsfaget fra grunnskolen lagt, ved flere lover. Blant annet med KRL-faget som kom i 1997 med den nye lærerplanen, som er kjent under navnet; L-97.

Dette er bare en grunn oversikt som er ment som eksempl på tilstanden blant folket. Så kan vi gå tilbake til israelsfolket, å se hvordan det gikk med dem, når de som folk vendte seg bort fra Gud.

Mange ganger i Israels historie, vendte de seg bort fra Gud. Og hva kjennetegnet slike frafall? Først og fremst at de begynte å dyrke andre guder. Dette kunne arte seg på flere måter. Det trengte ikke nødvendigvis å være ”grov” ytre avgudsdyrkelse. Tvert i mot kunne det utvikle seg i det stille, ha et fint ytre og bli kalt ved pene navn. Men dypest sett var det allikevel avgudsdyrkelse.

Ettervert gjenspeilet dette frafallet seg i et grovt moralsk frafall. Det ukrenkelige Gud-insatte ekteskapet ble byttet bort med en samlivsform som var mot naturen. ”Menn drev skammelig utukt med menn” skriver Paulus i Rom 1. I Norge i dag er den samme synden tillatt ved partnerskapsloven, og mange av våre prester, biskoper og politikere er ikke villige til å kalle homofili, synd.

Så lot israelsfolket sine barn gå gjennom ilden og ofret sine sønner til Molok. I dag dekker vi en lignende sak bak navnet abortloven.

Israelsfolket brøt også hviledagen blant annet ved å drive handel. Her hjemme ble ”Krambue”-begrepet ganske kjent på midten av 1990-tallet. Etter hvert har dette vokst i omfang og lovgivningen tillater vanlige butikker å drive handel på søndager.

Med dette ser en at det norske folk bedriver samme slags synder som israelsfolket. Og ettersom Gud er den samme i går som i dag, vil han handle på samme måte med oss i dag som han handlet med israelsfolket når de vendte seg bort fra ham. I 3. Mos 18:27-30, står det at landet vil utspy sitt folk om det vender seg bort fra Gud og hen til bl.a. de synder vi har omtalt.

Hvordan utspyr et land sitt folk? Det skjer ved at hungersnød, pest, rovdyr og krig blir sent over landet og det blir liggende øde. Folket vil død og eller bli spredt ut over jorden som flyktninger. Dette står nøye omtalt i bl.a. 3. Mos 26 og Esek 14.

Norge som land og nordmenn som folk står nå ved et veiskille. Vil vi lenger tilbe og tro på den eneste sanne Gud som er Herren? Hvis ikke skal vi vite for visst at de ting vil komme over oss som er nevnt. Om vi vil holde oss til Gud, må vi vende om fra våre skammelige synder og høre Herrens røst. Hvor vil du gå, prest – handelsmann – politiker – bonde og søster og bror i ånden? Vil vi som folk og enkeltmennesker tilhøre Herren?

”Men dersom folket som jeg har talt om, vender seg fra sin ondskap, da angrer jeg det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det.” Jer 18:8.