Om Bibelens ord for dag: jom

Av Cand. theol, prost (em.) Stein Henriksen – 18.03.06

Den første boken i Bibelen har som tittel eller overskrift på hebraisk BERESJIT som betyr I BEGYNNELSEN. Det er det første ord i teksten som altså opptrer som overskrift over hele skriftet. Dette er ikke noe særsyn, men går igjennom som en regel i alle de 5 Mosebøker.

Ellers har hver av dem en overskrift på latin, som henspiller på innholdet i hver bok. Disse latinske overskriftene må regnes som nokså almene, selv om en ikke finner dem i alle oversettelser. De brukes ikke i Luthers oversettelse til tysk, mens King James har dem. Den latinske overskriften til 1. Mosebok heter GENESIS. Genesis er et substantiv som betyr fødsel. Det kommer av det latinske verbet generare som betyr avle, føde, skape, frembringe.

Etter denne korte innledningen går vi over til den saken vi skal behandle.

Begynnelsen på skapelsesakten skildres slik i de 5 første versene av det første kapitlet i 1. Mosebok eller Genesis: ”I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Og jorden var øde og tom og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene.

Da sa Gud: Bli lys! Og det ble lys. Og Gud så lyset at det var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. Og Gud kalte lyset dag, og mørket kalte Han natt Og det ble aften og det ble morgen, første dagen.

Altså ved avslutningen av den første skapelsesdagen står det slik: Jeg siterer i transkripsjon fra hebraisk: Vajehi æræb, vajehi bokær jom æhad. Jom æhad betyr direkte oversatt: dag en.

Ordet jom betyr altså dag.

Men så vil en del si. Det vil si, alle de som er påvirket av utviklingslæren, Det kan umulig sikte til en vanlig dag. Her må vi tolke det som periode. Men er det mulig etter det som står?

La oss nå gå tilbake til skildringen av begrepet dag i samband med den første skapelsesdagen. Her står det: ”Og det ble aften og det ble morgen dag en. Begrepet jom skildres altså som et tidsrom der det både er en aften og en morgen.

Med andre ord, et døgn. Jom i skapelsesberetningen går altså på et døgn. For vi står overfor den samme skildringen av begrepet jom for alle seks skapelsesdager. Og også når det gjelder den syvende dagen, da Herren hvilte fra sin skapelsesgjerning, møter vi det samme begrepet jom med den samme betydningen, dag eller døgn.

Det neste stedet vi skal ta for oss i samband med betydningen av ordet jom, er 2. Mosebok. Dens latinske betegnelse er EXODUS som betyr UTGANG, og sikter til en vesentlig del av innholdet i boken, nemlig Utgangen fra Egypt. Men vi skal gå noe lenger frem i det boken skildrer, nemlig lovgivingen på Sinai. Her står det slik i kapitel 20 vers 8-11:

”Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den syvende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken din trell eller din trellkvinne, eller ditt fe eller den fremmede som er hos deg innenfor dine porter. For på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som er i dem, og Han hvilte på den syvende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.”

Her ser vi altså at begrepet jom i det tredje bud, som utvilsomt går på en vanlig dag i en vanlig uke, parallelliseres med begrepet jom i samband med skapelsen. For påbudet om at mennesket skal arbeide i seks dager og hvile på den syvende dagen og holde den hellig, begrunnes med at Herren ved skapelsen skapte alle ting på seks vanlige dager eller døgn, og hvilte på den syvende dagen.

Den samme parallellisme møter vi i 2. Mosebok 31, 16-17 der det lyder slik: ”Og Israels sønner skal ta vare på sabbaten, så de holder den slekt etter slekt, en evig pakt. Den skal være et evig tegn mellom meg og Israels sønner. For i seks dager skapte herren himmelen og jorden, og på den syvende dagen hvilte Han og holdt seg i ro.”

Også her settes det likhetstegn mellom skapelsesdagene i 1. Mosebok og dagene i en vanlig uke.

Dette burde være tilstrekkelig bevis for en hver som Den Hellige Ånd har fått overbevise om at Bibelen er inspirert Ord til annet når det gjelder grunntekstene på hebraisk og gresk.

Legg også merke til at der det står ”Israels barn” i vel de fleste oversettelser, står det egentlig gjennomført ”Israels sønner” på hebraisk. Dette understøttes av den gamle oversettelsen av Det gamle Testamentet til gresk fra ca. 200 år før Kristus, den som heter Septuaginta. Og selve originaluttrykket ligger ganske på linje med Herrens ord ved skapelse og syndefall, der forholdet mellom kjønnene ble fastlagt en gang for alle.