Ideologi: Nasjonalstaten og Kulturarven
Av Lars Arne Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 28.02.24
"For å ødelegge et folk, må du kutte røttene
deres".
Aleksander Solsjenitsyn
Vi hører det aldri
fra misjonsorganisasjonenes toppledere, du må ned på grasrota før slike tanker
oppstår, og selv der er de uhyre sjeldne.
Hva er det vi ikke hører:
Jo, Apostelgjerningene kp 17, vers 26-27 «og han lot alle folkeslag av ett blod
bo over hele jorderike, og satte dem faste tider og grenseskjell mellom
deres bosteder, for at de skulle lete etter Gud…» - og så koblet
til Ordet Nasjonalstaten. Nasjonalstaten er innsatt av Gud, verdens Skaper. Å
jobbe for å fjerne Nasjonalstaten er å arbeide mot Gud og Hans ordninger.
Altså kan vi dra den slutning at Nasjonalstaten har sine grenseskjell, som
rammen rundt en Nasjon for å fullføre misjonskallet, «lete etter Gud». Samtidig
som den rammen skaper ro og orden drevet på riktig måte der det verdslige
regiment styres ut i fra Kulturarvens ideologi (grunnprinsipper hentet fra
Bibelen, som f.eks. menneskeverdet og behovet for maktfordeling pga menneskets
syndige natur) og det åndelige regiment styres av Bibelen. Begge regimenter
styres av de samme Grunnverdier, men med ulike virkemidler. Nasjonalstaten er
like viktig som mor og far, familien, er for ett hvert samfunns overlevelse.
Så leser vi Ø. Steiro Sr. i artikkelen «Det permanente statskupp» - der det kommer noen ord, som
beskriver Norges samfunnsutvikling som MOTsatsen til Apostelgjerningene 17, 26-27.
«en ideologi og
forestilling om verden som en global landsby» dvs Nasjonalstaten opphører og med den kulturarven som er tett knyttet
til Nasjonalstaten. Et sted benytter Steiro også ordet apokalyptisk om
utviklingen.
Steiro skriver om
globalismen, men med et noe kort historisk perspektiv:
«Jeg tror jeg
etter hvert skjønner sammenhengen. Det har dannet seg et mønster. Alt henger
sammen med alt. Det likner et stille og permanent statskupp foretatt av en
politisk klasse hvis oligarkiske og autokratiske trekk blir stadig mer
fremtredende. Det har funnet sted gradvis og ubemerket siden 1990-tallet. Det
er båret frem av en ideologi og forestilling om verden som en global landsby
og er sammenfattet i FNs bærekraftsmål og Agenda 2030.» (Min fete
markering.)
Norge er i sluttsatsen av en kultur-revolusjon. Kina hadde sin revolusjon,
Russland sin – begge bygget på mennesket og troen på at en Gud ikke finnes. Vi
ser hvor det endte. De, revolusjonære stater, måtte styre med overvåking av
hele befolkningen, sult ble en realitet, forfølgelse av annerledes troende osv.
Etter hvert måtte de også ekspandere sine landarealer, langt ut over
Nasjonalstaten – det lå i deres U-Gudelige ideologi. Det ender ikke ulikt for
Norge, for om kulturrevolusjonen er mere stille her, så har den, den SAMME
ideologiske åndsmakt iboende – den er svært destruktiv. Dyrker man mennesket –
vil humanismen gi ødeleggende effekter. Hitler Tyskland var et vanvittig
eksempel på hva, sluttsatsen ble, når man lot tanken/ideologien om overmennesket
(synonymt med ordet humanisme) styre i samfunnet.
I Vesten er det Frankfurtherskolen som siste 100 årene har jobbet med å
rotkutte vår kristne Kulturarv. Røttene var så sterke at det tok tid, de måtte
inn i ALLE samfunnsinstitusjoner for å komme i havn med ødeleggelsene sine –
siden de uttalt forsto at den Kristne Ånd var sterk i Vestens menneskehjerter.
De måtte inn og hugge røttene til Kulturarven i hjemmene, i skolen, i høyere
undervisning og i samfunnets andre institusjoner som regjeringer og
parlamenter.
Det Frankfurtherskolen ikke tok høyde for var følgende, fra
Sakarias 4, 5-7:
«Og jeg tok
til orde og sa til engelen som talte med meg: Hva er dette, herre? og engelen
som talte med meg, svarte: Vet du ikke hva dette er? Jeg sa: Nei, herre! Da tok
han til orde og sa til mig: Dette er Herrens ord til Serubabel: Ikke ved
makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud. Hvem
er du, du store fjell som reiser deg foran Serubabel? Bli til en slette! Han
skal føre toppstenen* frem under høye rop: Nåde, nåde være med den!»
Det er Den Allmektige Guds Ord. Og en dag snur han helt om på, også
Frankfurterskolens fanebærere – med deres faner med de sorte og røde farger som
følger dødskulturen deres. Den første store Freds epoke er nok Tusenårsriket. Og
senere, en dag, vil Gud Selv også sette sluttstrek for denne verden, helt
bokstavelig. Da gjenstår kun Fortapelsen, Djevelens Bosted og Himmelen, Guds
Bosted. Ikke
ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud.