Georg
Friedrich Handels oppstandelse
- Fra Stefan Zweigs
”Evige øyeblikk”, om tilblivelsen av musikkverket Messias.
Tilrettelagt for
Norges Kommentar Avis,
august 2006, med velvillig tillatelse fra
H. Aschehoug & Co W
Nygaard AS.
Tjeneren til Georg Friedrich Handel
fordrev tiden på en merkelig måte om ettermiddagen
Så
prøvde tjeneren å slå i hjel tiden og stagge tobakkshungeren ved å sende
såpebobler fra den korte krittpipen istedenfor ringlende, blå røykskyer. Han
hadde gjort i stand en liten bolle med såpeskum og moret seg med å blåse de
klare, lette boblene ut av vinduet. Nede på gaten stoppet folk opp et øyeblikk,
noen lo og vinket, enkelte slo med stokken etter de skinnende kulene, men ingen
ble forundret, for fra dette huset i Brook Street kunne en vente seg alt. Der
drønnet plutselig cembaloen midt på natten der hulket sangerinner
hjerteskjærende når den koleriske tyskeren ga dem det glatte lag fordi de hadde
sunget en åttendedels tone for høyt eller lavt. Naboene i Grosvenor
Square regnet nærmest Brook Street 25 for et galehus.
Stille og iherdig blåste tjeneren. Han gjorde
store fremskritt. De marmorerte kulene ble stadig større og tynnere. Fjærlette
steg de til værs, en svevde til og med over taket på det lave huset tvers over
gaten. Da skvatt han plutselig til. I annen etasje falt et eller annet i gulvet
med et brak som fikk hele huset til å riste. Tjeneren var på bena i samme
øyeblikk og styrtet opp trappen til arbeidsrommet.
Lenestolen som mesteren pleide å sitte i når han arbeidet, var tom, det
fantes ingen i værelset, og tjeneren skulle akkurat løpe videre inn i
soverommet, da han oppdaget Handel, som lå på gulvet med vidåpne, glassaktige
øyne. Tjeneren bråstanset, og i det samme hørte han en tung, dump ralling.
Lyden kom støtvis og ble stadig svakere. Han dør, tenkte tjeneren redd og la
seg på kne ved siden av Handel, som var halvveis bevisstløs. Tjeneren prøvde å
løfte ham, men den veldige kroppen var for tung. Han nøyde seg med å rive av
det stramme halstørkleet, og rallingen sluttet straks.
I
det samme ble døren åpnet. Christof Schmidt, mesterens assistent og
altmuligmann, styrtet inn. Han var kommet til Brook Street for å kopiere noen
arier og hadde hørt det uhyggelige braket. Sammen fikk tjeneren og Schmidt
løftet Handel - armene hans dinglet slapt som på en død - og lagt ham på sofaen
med hodet høyt. ”Få av ham klærne,” kommanderte Schmidt. ”Jeg løper etter
doktor. Og skvett vann på ham til han våkner.”
Christof Schmidt ga seg ikke tid til å ta på jakken, han sprang nedover
Brook Street i retning av Bond Street og vinket ivrig på hver kusk han så. Men
kuskene kjørte forbi i gravitetisk trav. De enset ikke den tykke, andpustne
mannen i skjorteermer. Endelig stanset en vogn. Lord Chandos' kusk hadde kjent
igjen Schmidt, som nå glemte all etikette og rev opp vogndøren. ”Handel dør!”
brølte han ”jeg må skaffe doktor!” Hertugen, som var en stor musikkelsker og
Handels velynder, ba ham ta plass i vognen. Kusken smeiset på hestene, og i
skarpt trav kjørte de til dr. Jenkins i Fleet Street. Legen satt nettopp ivrig
opptatt med en urinprøve, men lot alt ligge og dro til Brook Street i sin lette
gigg sammen med Schmidt. ”Det kommer av alle ergrelsene,” klaget assistenten
mens vognen rullet av sted. ”De plager livet av ham, både de (…) sangerne og kastratene og hele (…) pakket av skriblere og kritikere. I år
har han skrevet fire operaer for å redde teateret, men de andre gjemmer seg bak
fruentimmerne og hoffet. Særlig er det italieneren, (…) sprellemannen, som gjør livet surt for
ham. Å, det er skammelig hvordan de oppfører seg mot Handel! Alle sparepengene
sine har han ofret, ti tusen pund, og nå overrenner de ham med regninger, piner
og plager ham. Aldri har noe menneske gjort så meget, aldri har noen ofret seg
så fullstendig, men selv en kjempe må jo bli knekket av denne tilværelsen. Å,
for en mann! For et geni!”
Taus og kjølig hørte dr. Jenkins på. Før de gikk inn tok han et dypt
drag av pipen, banket ut asken og spurte: ”Hvor gammel er han?”
”To og femti,” svarte Schmidt.
”Kjedelig alder. Og han har jo slitt som en okse. Men sterk som en okse
er han også. Nå, vi får se hva vi kan gjøre.”
Tjeneren holdt fram fatet, Christof Schmidt løftet Handels arm, og
doktoren snittet åren. Blodet sprutet ut, lyst, hett blod, og i neste øyeblikk
kom det et sukk av lettelse fra den sammenknepne munnen. Handel pustet dypt, så
slo han opp øynene. Glansen var sloknet i dem, blikket var fjernt og fremmed.
Legen forbandt armen. Stort mer var det ikke å gjøre. Han skulle til å
reise seg, da han merket at Handel beveget leppene. Doktoren bøyde seg over
ham. Lavt, som et pust, stønnet Handel: ”Slutt...det
er slutt…kraften er vekk...jeg vil ikke leve uten kraften ...” Dr. Jenkins
bøyde seg enda lenger ned. Han hadde oppdaget at det høyre øyet til Handel
hadde et, dødt, stivt blikk, mens det andre var levende. Han løftet den høyre
armen hans. Den falt livløs ned. Så
løftet han den venstre. Den ble stå ende i den nye stillingen. Nå visste dr.
Jenkins beskjed.
Schmidt fulgte ham ned trappen og spurte engstelig: ”Hva er det?”
”Apopleksi. Høyre side er lammet.”
”Men
- men,” stammet Schmidt, ”blir han bra igjen?”
Jenkins tok seg omstendelig en pris snus. Han likte ikke slike spørsmål.
”Kanskje. Ingenting er umulig.”
”Men lammelsen, kommer den til å gå over?”
”Tror ikke det. Det måtte i så fall skje et mirakel.”
Men Schmidt, som var mesteren hengiven med hele sin sjel, ga seg ikke.
”Men - men, da blir han ikke i stand til å arbeide. Og han kan ikke leve
uten å arbeide.”
Dr. Jenkins sto alt på yttertrappen.
”Nei, arbeide blir det ikke tale om mer,” sa han lavt. ”Vi kan kanskje
redde mannen. Men musikeren er gått tapt. Slaget har rammet hjernen.”
Schmidt stirret på ham. Det lå en slik fortvilelse i blikket at legen
ble stående opprådd. ”Som sagt,” gjentok han, ”det måtte i tilfelle skje et
mirakel. Men mirakler har jeg ennå aldri opplevd.”
Fire måneder gikk uten noen bedring. Georg Friedrich Handel var og ble
lam i høyre side av kroppen. Han kunne ikke gå, ikke skrive, maktet ikke å få
en eneste tangent til å klinge under den høyre hånden. Snakke kunne han heller
ikke. Munnen hang slapp og skjev ned på den ene siden, ordene kom lallende og
utydelig. Når noen spilte for ham, tentes det litt lys i øynene. Han rugget
hjelpeløst på den veldige kroppen, ville inn i rytmen, men senene og musklene
lystret ikke. Han følte seg som om han var levende murt inne i en usynlig grav.
Med en gang tonene døde vekk, sank øyelokkene ned, og han lå sloknet og urørlig
igjen. Tilfellet var tydeligvis håpløst. Doktoren anbefalte til slutt av ren og
skjær forlegenhet at den syke skulle reise til Aachen og ta varme bad.
Men under den livløse overflaten — som en av disse hemmelighetsfulle
hete kildene under jorden — levde en ufattelig kraft: Handels vilje, urkraften
i hans vesen. Den var ikke drept av det ødeleggende slaget. Handel hadde ikke
strukket våpen ennå. Han ville leve, ville skape. Og nå satte han seg opp mot
naturens lover. Legene i Aachen advarte ham inntrengende mot å ligge mer enn
tre timer i de varme badene. Hjertet hans ville ikke tåle det. Men i sin
ubendige vilje til å bli frisk trosset han dødsfaren. Til legenes forferdelse
lå han ni timer om dagen i de varme badene. Og den veldige kroppen klarte
påkjenningen. Samtidig med at viljen tiltok, økte kreftene også. Da det var
gått en uke, klarte han å slepe seg av sted. Etter fjorten dager kunne han røre
armen. Hans vilje og tro hadde vunnet en veldig seier, han hadde revet seg ut
av dødens grep og nå favnet han livet hetere enn noen gang før, fylt av den
dype lykkefølelsen som kommer med sunnhet etter langvarig sykdom.
Den dagen Handel skulle reise fra Aachen – han hadde da full kontroll
over kroppen igjen — stanset han foran kirken. Særlig from hadde han aldri
vært, men nå da han hadde fått tilbake rørligheten som ved en nådegave og kunne
gå opp til galleriet hvor orgelet sto, strømmet takknemligheten gjennom ham.
Han følte trang til å lovprise.
Prøvende lot han den venstre hånden gli over tastene. Det klang klart og
rent ut i rommet. Så forsøkte han med høyre hånd, den som hadde vært livløs så
lenge. Og tonene sprang sølvklare fram under den også. Han begynte å spille,
fantasiene rev ham med i en bred strøm. De klingende kvadrene føyde seg på
hverandre til et herlig åndens byggverk, som steg og steg mot høydene - luftig,
ulegemlig klarhet, tonende lys. Nede i kirken lyttet nonnene og menigheten.
Aldri hadde de hørt noe menneske spille slik før. Og Handel satt med hodet
ydmykt bøyd, mens han spilte videre og videre. Han hadde funnet igjen sitt
språk, det språket han brukte når han talte til Gud, til evigheten. Igjen kunne
han dikte i toner, skaperevnen var våknet.
”Jeg er vendt tilbake fra Hades,” sa Georg Friedrich Handel stolt til
doktoren i London. Han videt den veldige brystkassen og slo ut med armene, som
han ville favne hele verden. Og doktoren kunne bare slå fast at her hadde det
virkelig hendt et medisinsk mirakel.
Tre og femtiåringen Handel kastet seg over arbeidet igjen. Den gamle
arbeidslysten og kampånden hadde våknet og var heller øket etter rekonvalesensen.
Han skriver en opera - hånden lystrer storartet - enda en opera, en tredje, de
store oratoriene ”Saul” og ”Israel i Egypten” og ”Allegro e pensieroso”.
Skaperevnen flommer i ham, det er som når en fossende elv blir sluppet løs
etter å ha vært demmet opp. Men tiden er mot ham.
Dronningen dør, og alle oppførelser må innstilles. Den østerrikske
arvefølgekrigen begynner, og store folkemasser samler seg skrikende og syngende
på alle offentlige plasser, men teateret står tomt, og gjelden vokser. Så
setter vinteren inn med en voldsom kuldebølge over London. Themsen fryser, og
over den speilblanke isen kjører sleder med klingende dombjeller. I denne tiden
våger ingen seg til de kalde teater- og konsertlokalene. Så kommer en periode
med sykdom blant sangerne. Den ene forestillingen etter den andre må avlyses.
Vanskelighetene tårner seg opp for Handel. Kreditorene er pågående, kritikerne
håner, publikum stiller seg likegyldig. Litt etter litt tar den fortvilte
kampen motet fra Handel. En beneficeforestilling redder ham med nød og neppe
fra gjeldsfengselet, men han føler det som han har berget livet ved tigging.
Han blir tungsindig og innesluttet, og etter hvert trekker han seg tilbake fra
alt og alle.
I 1740 føler Handel seg på ny som en knekket mann, til tross for at det
ikke er noe i veien med helsen. Møysommelig setter han sammen stykker fra
tidligere verker. Av og til lager han noen småting. Men det store oppkommet er
tørket ut, skaperkraften er borte, etter at han har øst sine gaver ut over verden
i fem og tredve år. Fortvilet føler han at denne
gangen er det slutt for alltid. Hvorfor lot Gud meg vinne over sykdommen,
sukker han, når han lar menneskene begrave meg igjen? Det hadde vært bedre å dø
enn å gå rundt som en skygge av seg selv i denne kulden og tomheten. Og av og
til mumlet han forbitret de ordene som ble sagt på korset: ”Min Gud, min Gud,
hvorfor har du forlatt meg?”
Det kommer noen måneder da Handel nedbrutt og fortvilet streifer rundt i
London ved nattetider. Han har mistet all tro på seg selv, og kanskje på Gud
også. Om dagen våger han seg aldri ut av huset av redsel for regningsbud eller
kalde, likegyldige blikk fra medmennesker. Av og til tenker han på å flykte til
Irland. Der tror folk på ham ennå — å, de skulle bare vite hvor utbrent han er
— eller til Tyskland, til Italia. Kanskje frosten i sjelen kan tine der nede i
Syden, kanskje melodien kan bryte fram i sinnet igjen hvis han kommer vekk fra
alle de menneskene som forfølger og plager ham. Å leve som nå, uten skaperkraften
og arbeidsevnen, orker han ikke lenger.
Det hender han stanser foran en eller annen kirke. Men han vet at ord
ikke kan gi trøst. Av og til går han inn i en kneipe, men den som engang har
kjent den salige og edle rusen ved å skape, føler motbydelighet for besk
brennevinsrus. Og somme tider blir han stående på broen over Themsen, han
stirrer ned i den svarte, stille elven. Er det ikke like godt å gjøre en brå
slutt på alt sammen? Alt er bedre enn å bære på denne golde ensomheten, kjenne
seg forlatt av Gud og mennesker.
Igjen en natt da han flakker rundt. Det er den 21. august. Dagen har
vært trykkende het. Himmelen henger tung og blygrå over London. Sent på
Nei, forresten: ikke helt tomt! Lyste det
ikke noe hvitt på den firkantede platen? Handel kjente med hånden. Det var en
pakke, og det lå noen ark inni. Fort brøt han seglet. Øverst lå et brev, et
brev fra Jennens, dikteren som hadde laget teksten
til ”Saul” og ”Israel i Egypten”.
Jennens skrev at han sendte Handel et nytt dikt i håp
om at musikkens høy genius, phoenix musicae, nådig ville forbarme seg over hans fattige ord og
føre dem på sine vinger til udødelighetens sfærer.
Handel for opp som om han hadde tatt i noe motbydelig. Begynte Jennens også å håne ham nå, håne hans avmakt? Rasende rev
han brevet i to, krøllet det sammen og slengte det på gulvet. Så trampet han på
det og brølte: ”Pøbel! Usling!” Denne tosken hadde rammet ham midt i hans
ømmeste sår og flerret det opp, helt inn til sjelens bitreste svie. Rasende
blåste Handel ut lyset, famlet seg inn på soveværelset og slengte seg på
sengen. Øynene sto plutselig fulle av tårer, kroppen skalv. For en ynkelig
verden - de som var fratatt alt, ble ovenikjøpet
hånt, de som led, ble pint! Hvorfor kom Jennens til
ham når han visste at kraften var død i ham og sansene visne? Men det nyttet
ikke å tenke på det. Han ville sove nå, sove sløvt som et dyr og glemme alt.
Tungt la han seg bakover i sengen.
Men
han kunne ikke sove. Raseriet hadde pisket opp en vond, huggende uro i ham. Han
kastet seg fra den ene siden til den andre og ble mer og mer våken. Kanskje han
like godt skulle stå opp og kikke på teksten?
Nei, hva skulle det tjene til, ord kunne ingenting bety for ham som var
død i sinnet! Det fantes ingen trøst for ham. Gud hadde styrtet ham i
avgrunnen, hadde ledet vekk livets hellige strøm fra hans hjerte. Men uroen ga
seg ikke. Det ulmet en kraft i ham ennå, hemmelighetsfull, nyfiken. Og han var for
svak til å verge seg mot den.
Handel sto opp, gikk inn i arbeidsværelset igjen og slo lys med hender
som skalv av opphisselse. Var han ikke engang blitt fridd fra lammelse ved et
mirakel? Kanskje Gud kjente botemiddel for sjelen også. Handel skjøv lyset bort
til de tettskrevne arkene. ”The Messiah”
sto det på første side. Å, et oratorium igjen! Det hadde gått dårlig med de
siste oratoriene hans. Men urolig som han var, snudde han tittelbladet og
begynte å lese.
Ved det første ordet rykket han til. ”Comfort ye,” slik begynte teksten. ”Vær trøstet!” Var det trolldom?
Nei, svar var det, sendt fra Gud - rop fra fjerne himler til et motløst hjerte.
”Comfort ye”, som det
klang, som det runget gjennom hans skremte sjel. Og ikke før hadde Handel lest
og følt ordene, før han hørte dem som musikk, som brusende toner. For en lykke,
slusene hadde åpnet seg, han hørte i musikk igjen!
Hendene skalv mens han bladde fra ark til ark. Ja, han var vekket. Hvert
ord trengte inn i ham med uimotståelig styrke. ”Thus saith the Lord” – ”Så taler
Herren!” var ikke dette rettet til ham, bare til ham? Den samme hånd som hadde
slått ham til jorden, løftet ham nå livsalig opp. ”And he shall
purify” (”Og han skal lutre deg”) — ja, dette skjedde
med ham. Mørket ble plutselig drevet ut av hjertet hans, lyset var kommet,
lyset og krystallklar, tonende renhet. Hvem annen kunne ha lagt disse mektige
ordene i pennen til stakkars Jennens, den vesle
rimsmeden i Gopsal, enn Han, den eneste som kjente
nøden i Handels hjerte. ”That they
may offer unto the Lord” (”For at de skal ofre til Herren”) - ja, tenn en
offerild i det flammende hjertet så den kan blusse mot himmelen som et svar på
dette praktfulle ropet. Til ham var det sagt, bare til ham, dette ”Slyng ut
ditt ord med makt” — å, han skulle rope det ut med drønnende basuner, med
orgelklang og med brusende kor, så ordet, det hellige logos, enda en gang kunne
vekke menneskene som på den første dag, vekke alle dem som ennå vandret
fortvilet i mørket, for sannelig: ”Behold, darkness shall cover the earth”, ennå var jorden dekket av mørke, ennå visste de
ingen ting om frelsens salighet, den som han opplevde nå. Og ikke før hadde han
lest ordene, før takksigelsen bruste gjennom ham, ferdig utformet, fullendt i
unnfangelsesstunden. ”Wonderful counsellor,
the mighty God” — ja, slik
skulle han lovprises, han den herlige som visste råd og leget det sønderknuste
hjerte! ”For Herrens engel kom til dem” - ja, på sølvvinger var engelen kommet flyvende til ham, hadde rørt ved ham og forløst ham. Måtte
han ikke da juble med tusen stemmer, måtte han ikke synge og lovprise: ”Glory to God!”
Handel bøyde hodet som under en storm. All tretthet var feid vekk. Så
sterkt hadde han aldri kjent kraften før. Aldri hadde han følt skapergleden
strømme så rikt gjennom seg. Og på ny og på ny flommet ordene mot ham som
fosser av varmt, livgivende lys. Hvert eneste ord rammet ham rett i hjertet,
befriende, besvergende! ”Rejoice!” (”Fryd deg!”) — så
herlig denne korsangen åpnet sinnet, uvilkårlig løftet han hodet og bredte ut
armene. ”Han er den sanne hjelper” - ja, det kunne han vitne om, som ingen annen
dødelig hadde gjort før. Han ville holde sitt vitnesbyrd fram for verden som en
lysende tavle. Bare den som har vært igjennom dyp
lidelse, kjenner gleden. Bare den som er hårdt
prøvet, kjenner nådens salighet. Og han har nettopp opplevd døden, derfor kan
han vitne om oppstandelsen. Da Handel leste ordene ”He was
despised” (”Han ble foraktet”), dukket det opp tunge
minner, som ble forvandlet til mørke, knugende toner. Menneskene hadde forfulgt
ham med hån. ”And they that
see him, laugh” — de hadde ledd når de så ham. ”Og det var ingen som
ga den lidende trøst.” Ingen hadde hjulpet ham, ingen hadde trøstet ham i hans
avmakt, men den herlige kraften var kommet tilbake, for ”He trusted in God”, han stolte på Gud, å se, han lot ham ikke
bli der i graven – ”But thou
didst not leave his soul in
hell”. Nei, Gud hadde ikke latt hans sjel forkomme i et helvete av avmakt og
sloknet skaperevne. Han hadde kalt på ham enda en gang for at han skulle bære
ut gledens budskap til menneskene. ”Lift up your heads!” (”Oppløft Eders
hoder”) — i et vell av toner slynger han forkynnelsen og befalingen ut.
Plutselig holdt han pusten, for der sto det, skrevet med stakkars Jennens' hånd: ”The Lord gave the word”. Her var sannheten,
sagt av et tilfeldig menneske: Herren hadde sendt ham ordet. “The Lord gave the word”. Fra ham kom tonene, nåden! Og tilbake til Ham måtte
det gå, strømme opp til Ham fra hjertets fulle, varme flod. Å lovprise Ham måtte
være hvert skapende menneskes lyst og plikt. Den som kunne finne et ord som lot
seg vide ut så det omfattet hele verden og rommet all livsens jubel! Et ord som
kunne holdes fast og bæres ut til det nådde Gud og ble stort som Gud. Å, ordet,
det forgjengelige, han ville gjøre det evig ved å forlene det med all sinnets
skjønnhet og glød! Og der sto det jo, dette ordet som kunne gjentas og
forvandles i det uendelige, der var
det: ”Halleluja! Halleluja! Halleluja!”
Ja, alle jordens stemmer skulle sammenfattes i det: de lyse og de mørke,
mennenes pågående, kvinnenes ettergivende. Han ville fylle dem, forstørre dem,
binde og løse dem i rytmisk kor, la dem gli opp og ned på tonens jakobsstige.
Fiolinenes sødme skulle mildne dem, fanfarenes skarpe støt skulle styrke dem, i
tordenen fra orgelet skulle de bruse: Halleluja! Halleluja! Halleluja! Av dette
ordet, denne takksigelsen ville han skape en jubel som tonte fra jorden og opp
til skaperen.
Handels øyne sto fulle av tårer, så sterkt strømmet følelsene på ham.
Ennå var det flere ark, tredje del av oratoriet. Men etter dette ”Halleluja,
halleluja!” orket han ikke lese mer. Jubelropet tonte i ham, det videt seg ut,
trengte på, det brente i ham som flytende ild og måtte få avløp, måtte ut av
ham og tilbake til himmelen igjen. Handel grep pennen og begynte å skrive.
Notene ble satt på papiret med magisk fart. Han kunne ikke stanse, han ble
båret av sted som et seilskip i storm, videre, videre. Rundt ham var det taus
natt, klamt mørke ruget over storbyen. Men inni ham strømmet lyset, og uhørlig
fylte universets musikk rommet.
Da tjeneren åpnet døren neste
Den 14. september, etter tre uker, var verket ferdig — en ufattelig
prestasjon den dag i dag og for all evighet. Ordene var blitt til musikk, det
som nettopp hadde vært tørr og livløs tale, var nå rike, klingende toner. Et
viljens mirakel var utført av en syk sjel som hadde blomstret opp, akkurat som
den lamme kroppen tidligere hadde maktet oppstandelsens mirakel. Alt var
skrevet og utformet, hele melodien og oppbygningen — det manglet bare et ord,
det siste i verket: ”Amen”. Dette ”Amen”, disse to knappe stavelsene, ga Handel
seg nå i kast med. Hele sin lidenskap la han i dette ordet, som den store
bønnen munnet ut i. Han slapp det ikke, han kunne ikke slippe det. Han lot
stemmene klinge mot hverandre og fra hverandre i skiftende kor, han tøyde de to
stavelsene, rev dem fra hverandre og smeltet dem inderlig sammen igjen. I en
storartet fuge bygde han dette ”Amen” opp fra den første vokal, den gjallende
A, begynnelsens urklang, til det ble en drønnende
fulltonende katedral, som løftet sitt spir til himmelen. Det steg og falt, steg
stadig høyere, orgelstormen og de forente stemmene slynget til slutt dette
evige ”Amen! Amen! Amen” oppad, så det var som om bjelkeverket revnet og
jubelen fylte alle sfærer helt inn til den innerste himmel hvor englene sang
med i takkekoret.
Handel reiste seg møysommelig. Pennen falt ut av hånden. Han visste ikke
hvor han var. Han hverken så eller hørte. Han
sjanglet så han måtte støtte seg til veggen. All kraft var vekk, han var ør av
utmattelse. Som i blinde famlet han seg langs veggen, så sank han ned på sengen
og sovnet momentant.
Tjeneren gløttet på døren tre ganger utover formiddagen. Men mesteren
sov, det livløse ansiktet var som hugget i marmor. Ved middagstid prøvde
tjeneren for fjerde gang å vekke ham. Han kremtet kraftig, banket hardt på
døren. Men ikke en lyd trengte inn i den avgrunnsdype søvnen. Om ettermiddagen
gjorde Christof Schmidt et forsøk. Han bøyde seg over Handel: mesteren lå
urørlig, som en død helt på valplassen, drept av tretthet etter en stordåd. Men
Christof Schmidt og tjeneren visste ingenting om dåden og seieren. De var vettskremt,
trodde Handel hadde fått slag igjen. Og om kvelden løp Christof Schmidt etter
doktoren. Handel hadde da ligget som livløs i sytten timer og våknet ikke enda
de ristet kraftig i ham. Schmidt traff ikke legen hjemme, for dr. Jenkins hadde
gått på fisketur til Themsen denne varme sommerkvelden. Han brummet ergerlig
over avbrytelsen, da Christof Schmidt omsider fant ham. Men straks han hørte
det gjaldt Handel, pakket han sammen fiskesakene og
hentet kirurgskrinet for å være klar til årelating. Og langt om lenge travet da
ponnien av sted til Brook Street med dem begge.
Men der sto tjeneren og vinket med begge armene. ”Han har stått opp,”
ropte han over gaten. ”Og nå eter han som seks sjauere.
Han har gjort kål på halve yorkshireskinken, fire
potter øl har jeg skjenket opp, men det ser ikke ut som han er ferdig på lenge
ennå.”
Og der satt sannelig Handel som bønnekongen ved det bugnende bord og la
i seg alt den kjempemessige kroppen kunne romme. Han åt og drakk like intenst
som han nettopp hadde tatt igjen tre ukers søvn. Da han fikk øye på doktoren,
satte han i å le. Latteren ble mer og mer skrallende. Schmidt husket med ett at
han ikke hadde sett mesteren smile en eneste gang denne tiden. Men nå brøt
munterheten fram i ham igjen, den veltet ut som en drønnende foss. Aldri i sitt
liv hadde Handel ledd så voldsomt som da han nå fikk se doktoren i det
øyeblikket han følte seg friskere enn noen gang før og kjente livsgleden bruse
gjennom seg. Han løftet kruset og svingte det overstadig mot legen. ”Hva satan feiler
det Dem?” ropte dr. Jenkins
himmelf allen. ”Hvilken eliksir har De drukket? De revner
jo nesten av liv! Hva er hendt?”
Handel så på ham, lo med glitrende øyne. Så
ble han langsomt alvorlig. Han reiste seg og gikk bort til cembaloen. Først
spilte han med hendene i løse luften. Så snudde han seg, smilte underlig og
begynte sakte halvveis å synge, halvveis å resitere: ”Behold, I tell you a mystery” (”Vit, jeg forteller Jer en hemmelighet”) — det var ordene
fra ”Messias”, og han hadde begynt spøkefullt. Men
med en gang han førte hendene over instrumentet, ble han revet med. Under
spillet glemte han de andre og seg selv, han ble fanget inn av stemningen
igjen. Plutselig var han midt i verket, han sang, han spilte de siste korene
som han før hadde utformet som i drømme. Nå hørte han dem for første gang lys
våken. “Oh death, where is thy sting?” - ja, hvor
var dødens brodd, livets egen glød strømmet jo gjennom ham. Og han hevet
stemmen, var selv koret, det jublende koret, han spilte videre og videre til det
siste ”Amen, amen, amen”. Rommet ble nesten sprengt av tonene, sånn kraft la
han i dem.
Dr. Jenkins sto som bedøvet. Og da Handel omsider reiste seg, sa han
forlegent, med et klosset forsøk på å vise sin beundring: ”Jeg har aldri hørt
maken. De har jo djevelen i kroppen, mann.”
Men da gled det en skygge over ansiktet til Handel. Også han var
forskrekket over verket, over den nåden som var kommet til ham. Også han var
forlegen. Han snudde seg bort og mumlet så lavt at de andre nesten ikke hørte
det: ”Jeg tror heller det er Gud som har vært i meg.”
Noen måneder senere banket to velkledde herrer på døren i en leiegård i Abbey Street hvor den fornemme gjesten fra London, mester
Handel, bodde under oppholdet i Dublin. Ærbødig kom de fram med en bønn. Handel
hadde gledet Irlands hovedstad med så mange herlige verk i disse månedene, man
hadde aldri opplevd noe liknende i Dublin. De hadde hørt at han nå ville
oppføre sitt nye oratorium ”Messias”, og det var en
stor ære for dem alle at han la uroppførelsen til Dublin istedenfor til London.
Den celebre konserten kom naturligvis til å gi ekstra store inntekter, og de
var nå kommet for å spørre om ikke mesteren med sin velkjente sjenerøsitet
ville skjenke inntektene av førsteoppførelsen til de veldedige institusjoner de
hadde den ære å representere.
Handel så vennlig på dem. Han var glad i denne byen. Den hadde møtt ham
med kjærlighet. Hjertet hans ble stort, og han sa smilende at han med glede
etterkom anmodningen, men han ville gjerne vite hvilke anstalter pengene skulle
gå til. ”Fengslene, fangehjelpen,” sa den ene, en elskelig, hvithåret mann. ”Og
til de syke i Merciers hospital,” sa den andre. Og
naturligvis var det bare den første forestillingen de mente, inntektene av de
andre forestillingene skulle naturligvis mesteren beholde selv.
Men Handel ristet på
hodet. ”Nei,” sa han lavt, ”jeg vil aldri ha penger for dette verket, aldri,
jeg står i gjeld til en annen for det. Jeg var syk selv, og ble helbredet ved
det. Og jeg var fange, men det gjorde meg fri.” (fet, red.anm)
Forundret så de to mennene opp. De skjønte ikke hva han mente. Men de
takket varmt.
Seks dager senere, den 13. april, var det trengsel foran konsertlokalet.
Ryktet om oratoriet hadde spredt seg som en løpeild. Damene kom uten krinoliner
og kavalerene uten kårder for at så mange som mulig skulle få plass. Aldri
hadde det vært sånn tilstrømning til noen forestilling. Syv hundre mennesker
satt stuvet sammen i salen, men det var dødsstille da
musikken begynte, og stadig mer intenst lyttet publikum. Da korene satte inn
med orkanaktig velde, holdt hjertene nesten opp å slå. Handel sto ved orgelet.
Han ville overvåke og lede verket, men det slet seg løs fra ham, han ble borte
i det. Det var som han ikke hadde hørt det før, ikke hadde skapt og formet det.
Igjen ble han revet med av sin egen strøm. Og da ”Amen” satte inn til slutt,
åpnet han munnen uten at han visste om det og sang med i koret, sang som aldri
før. Men da applausen braket løs i
salen, listet han seg stille vekk. Han ville ikke takke dem som nå takket ham.
Han ville takke den makten som hadde skjenket ham verket. (fet, red.anm)
Slusen hadde åpnet seg. År etter år fløt tonestrømmen igjen. Fra nå av
var det ikke noe som kunne knekke Handel. Operaselskapet hans i London gikk
konkurs igjen, kreditorene forfulgte ham. Men nå var han urokkelig. Alderen
undergravet smått om senn kreftene hans, armene ble visne, bena giktbrudne, men
utrettelig fortsatte han sin skapergjerning. Til slutt sviktet synet. Han ble
blind mens han skrev ”Jephta”.
Men akkurat som Beethoven arbeidet videre tross døvheten, fortsatte
Handel å skape selv om synet var borte. Og han ble bare mer ydmyk overfor Gud
jo større seirer han vant. Som alle sanne og strenge kunstnere roste han aldri
sine egne verker. Men et av dem elsket han, ”Messias”.
Han elsket det fordi det hadde reddet ham ut av den avgrunnen han hadde vært i,
fordi det hadde befridd ham den gang han var fange i sitt eget sinn. År etter
år oppførte han det i London, og hver gang lot han inntekten gå til nødlidende
— han som selv var blitt frisk, ville hjelpe de syke og lenkede. Og med dette
verket som hadde brakt ham tilbake fra Hades, ville han også ta avskjed med
publikum.
Hans venner var dypt grepet da de kjørte ham hjem. Alle følte at dette
hadde vært en avskjed. Da han var kommet i seng, beveget han leppene nesten
umerkelig og mumlet at han gjerne ville dø langfredag. Legene stusset, de
skjønte ikke hva han mente. De visste ikke at langfredag falt på den dagen —
13. april — da den tunge hånden slo ham til jorden og da også ”Messias” hadde tonet ut i verden for første gang. På den
dagen da alt i ham hadde vært dødt, var han blitt kalt til live igjen. Og på
den samme dagen ville han dø — for å være sikker på å stå opp til det evige
liv.
Og hans viljestyrke hadde like stor makt over
døden som over livet. Den 13. april ebbet kreftene ut. Handels veldige kropp lå
urørlig i sengen, som et tomt, tungt hylster. Men akkurat som havet bruser i en
tom konkylie, slik bruste også musikken uhørlig i ham, herligere, mer
fremmedartet enn noen annen musikk han hadde hørt. Langsomt, i veldige
dønninger, ble sjelen fridd fra den utmattede kroppen, i bølge etter bølge ble
han båret vekk fra all tyngsel og løftet opp mot evige toner i den evige sfære.
Og neste dag, før påskeklokkene klemtet, døde endelig det som var dødelig hos
Georg Friedrich Handel.*