Bekymringsmelding – hva er det og krav til den

Av cand agric Lars Arne Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 25.08.24

Noen grunnleggende juridiske prinsipper i samspillet mellom myndighetspersoner og privatpersoner er:
Menneskeverd og menneskerettigheter. Privatlivets fred: Grunnloven § 102 lyder: "Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon. Statens myndigheter skal sikre et vern om den personlige integritet». Respekt for verdighet og integritet. Selvbestemmelse. Rettssikkerhet.

Vi skal ikke gå inn på disse i enkelthet, men denne gangen skrive kort om dette rundt Bekymringsmelding til Barnevernet. Det har de siste årene kommet mellom 50 000 og 58 000 slike HVERT år! For få år siden ble 8 av 10 saker undersøkt. Det påfører mange familier svært store lidelser, noen blir traumatisert.

Et bærende element er at en person som blir utsatt for en bekymringsmelding skal gis full kontradiksjon, som en del av Rettssikkerheten. Og legalitetsprinsippet sier at all inngripen skal ha hjemmel i lov. Vi skal også merke oss krav om taushetsplikt, også i offentlig forvaltning, med en strafferamme for brudd på den. En grunnskole er er forvaltningsorgan.
Opplæringslovens «Oppmerksomhetsplikt» gir ikke automatisk mulighet til å bryte taushetsplikten, men må følge visse vilkår for å melde et barn/familie til Barnevernet, det er relativt alvorlige forhold som skal til, som f.eks.:
mishandling, alvorlige mangler ved den daglige omsorg, annen alvorlig omsorgssvikt, barnet har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling, alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk av rusmidler eller en annen form for utpreget normløs atferd og utnyttelse av et barn til menneskehandel.
Og det skal være «grunn til å tro» og ikke vage antagelser eller lignende. Er slike alvorlige ting til stede inntrer det en «Opplysningsplikt». Men, man kan ikke overlate til barnevernet å finne ut av om det var grunn til å tro. Det må være grunn til å tro, og det må være begrunnet, før man sender melding.

Vanlige misforståelser er, fra dem som sender en bekymringsmelding:
Det er lav terskel for å sende meldinger til barnevernet
Det kan sendes rutinemessige meldinger, f.eks. ved høyt fravær
Én bekymring er nok, selv om den ikke er knyttet til lovens vilkår
Det er barnevernet som skal finne ut om det er grunn til å tro at det foreligger omsorgssvikt
Det er tilstrekkelig å varsle foreldrene når melding sendes, selv om avsender ikke har vurdert om vilkårene for meldeplikt er oppfylt og selv om samtykke ikke er innhentet
Kriteriet «alvorlige atferdsvansker» kan benyttes i tilfeller der barn i barneskolealder viser normal problematferd (konsentrasjonsvansker, emosjonelle reaksjoner på mobbing, osv.), eller i tilfeller der barn har medisinske diagnoser - der melder ikke mistenker omsorgssvikt

I utgangspunktet opphever et samtykke fra foreldre taushetsplikten så langt det rekker.
Men, et samtykke skal også være basert på, frivillighet, være spesifisert, informert og utvetydig.
Et gitt samtykke som er gitt skriftlig eller muntlig til Barnevernet, kan trekkes umiddelbart, om foreldre ønsker det.

Vi bør også nevne helt til sist at det er ingen åpning for å sende slike meldinger om familier har hjemmeundervisning av sine barn, i Norge er det ikke skoleplikt, men kun undervisningsplikt. Det er ikke noe rart med å undervise egne barn hjemme, det viser oftest at det er ressurssterke foreldre.

En skal også være seg svært bevisst at det skal ikke så mye til av inngripen fra Barnevernet før en helt ordinær familie kan bli traumatisert, barn og voksne. F.eks. vil en undersøkelsesperiode på 3 mnd kunne være svært krevende og ikke bare i de ukene den pågår, men kan få konsekvenser i årevis og i verste fall livet ut for enkelte.

Vi skal også nevne at for flere er Barnevernet blitt en brikke som brukes mot ideologiske motstandere eller i ulike konflikter. Det vil sikkert få tro – men det viser bare at man ikke følger videre godt med i gamle Norge.

Kilde, bl.a.: «Meldeplikt til Barnevernet – Er det nok å være bekymret» av Bente Ohnstad og Ylve Gudeheim, Ordskifte Forlag 2019.