"Hvorfor larmer hedningene og grunner folkene på det som fåfengt er?" Salme 2.1, les mer

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 08.11.23

Jeg synes overskriften passet utmerket inn i dagens situasjon i Israel - samt at det er sentrale vers i verket Messias av G. Fr. Händel - nå som det går mot jul.

Temaet er Guds vilje og vei med Sitt folk i endetiden. Gud samler dem fra alle jordens kanter til Sitt land og Guds gjerning er å bringe evangeliet ut så folk
blir frelst. Guds hovedtanke. Nærmere bestemt dreier det seg om Tusenårsriket/ Fredsriket som en rekke av fedrene har skrevet mye om og prof. Carl Fr.
Wisløff gjennomgår i en 4. s. artikkel i avisen Dagen i 1994. Her tar vi bare med hans sammendrag og oppsummering.

Prof. C. Fr. Wisløff: ”Kirkefedrenes syn på tusenårsriket.”

Noen overveielser til slutt

Vi lar vår korte oversikt slutte her. Der kunne vært nevnt mange flere navn, men vi har konsentrert oss om de menn som fikk størst betydning, og som fremstår som typiske for deres syn.

Den eldste kristenhet oppfattet gjennomgående Åpenbaringen 20 realistisk: Der kommer et tusenårsrike. l dag synes den eksegetiske vitenskap å gi dem rett: Det er det som er meningen med denne tekst.

Den eldste kristenhet har enn videre ment at mange av GTs uoppfylte profetier skal ha sin oppfyllelse i det kommende herlighetsrike. I nyere tid er mange evangeliske kristne begynt å tenke i de samme baner. Mange bibelfortolkere vil i dag plassere Israels omvendelse, og den derav følgende velsignelse for hedningefolkene, i tusenårsriket (Rom 11:15).

På dette punkt er meningene imidlertid delte. I en interessant artikkel   fremholder   Oskar Skarsaune, at det var ukjent for de eldste fortolkere at tusenårsriket skulle ha noe med Israels frelse og omvendelse å gjøre.

Skarsaune sier også, at der neppe finnes henvisninger til gammeltestamentlige profetier i Åpenbaringen 20,1- 6, mens det vrimler av dem i Åpenbaringen 21, i beskrivelsen av det nye Jerusalem. «Profetiene sikter altså ifølge Johannes Åpenbaring ikke til tusenårsrikets mellomakt i gjenkomstens drama, de sikter lenger, til den endelige frelsestilstand», sier Skarsaune (Fast Grunn nr. l, 1992).

Det er godt å bli minnet om å være varsom i fortolkningen av vanskelige skriftavsnitt. Men alt er kanskje ikke sagt om det, som Skarsaune anfører.

Åpenbaringen 20:1-6 er tross alt ikke helt uten henvisninger til Daniels Bok. «Dyret» er nevnt i vers 4. Dermed er der henvist til Åpenbaringen 11:7 og 13:7. Og dermed er de seks vers i Åpenbaringen 20 knyttet nøye sammen med kapitel 7 i Daniels Bok, hvor vi finner noen av de viktigste trekk i den urkristelige eskatologi. Vi møter her de fire verdensriker som skal fremstå og avløse hverandre; blant dem det fryktelige «fjerde dyr», som fører krig mot de hellige (Dan 7:19).

Man bør legge merke til, at der er den samme rekkefølge av verdenshistoriske begivenheter i Johannes Åpenbaring som i Daniels Bok. Dyret følger etter de ti konger som utøver et redselsregime og forfører de hellige, men beseires av himmelens Gud, som skjenker   riket    til Menneskesønnen som kommer på himmelens skyer; han gir riket til de hellige (Daniel 7; Åpenbaringen 13; 17; 19; 20). Det nye i Johannes Åpenbaring er det tusenårige mellomriket.

Forøvrig er det ingen grunn til å isolere Åpenbaringen 21: l - 6 fra den umiddelbare sammenheng. Vi legger merke til at omtalen av «den elskede stad», som åpenbart er Jerusalem (vers 9, jfr. Sal. 78:68 (og 87:2). I vers 8 omtales Gog og Magog, og dermed er der henvist til Esekiel 38-39. Det er således ikke uten grunnlag i den nytestamentlige tekst, når de første kristne fortolkere brukte gammeltestamentlige profetier til å tegne rammen om og billedet av tusenårsriket. Åpenbaringen 20 gjør det samme.

Men hva med Israel og tusenårsriket? Skarsaune har rett i sin påstand: De eldste kristne fortolkere sier ikke noe om den sak. Justin og Hoppolyt så Israels omvendelse som en eskatologisk

begivenhet (se over), men de forbinder det ikke med tusenårsriket.

Det er egentlig litt merkelig, for kirkefedrene har jo sett tusenårsriket som et «sted» hvor de uoppfylte profetier skulle ha sin oppfyllelse. Det er et gjennomgående trekk, slik som vi har påpekt. Hvorfor har de så ikke tenkt på de uoppfylte profetier om Israel, dets omvendelse og dets betydning for folkeslagenes frelse? Der er jo mange av den slags profetier, f.eks. Esaias 2:2ff, Mika 4: l ff og Sakarias 8:20. Hvorfor har fedrene ikke tenkt på disse profetier?

Det er ikke vanskelig å finne svaret. Den kristne kirke kom tidlig på den tanke, at Israels frelseshistoriske rolle var utspilt. Kirken har overtatt Israels rolle og plass som Guds folk, mente de. Mens de hadde et klart syn for sammenhengen mellom Guds løfter og oppfyllelsen i herlighetsriket, så medførte deres «er-statningsteori» at løftene om Israel ikke kom i betraktning.

I vår tid er der en voksende erkjennelse av at kirkefedrene tok feil på det punkt. Skriften har fremdeles noe å si om Israels plass i Guds frelsesråd (Rom 11:15). I dag leser mange evangeliske kristne med bønn og forventning de mange profetier som taler om at Gud fremdeles har noe godt i tanke med sitt gamle pakts folk. Hvis man i den sammenheng kommer til å tenke på Israel i tusenårsriket, treffer vi sikkert ikke så langt ved siden av. (Uth. av red.)

* * * * *

Rom. 11, taler om syndenes tilgivelse for jødene, en ny pakt og liv av døde. Se også Esaias 65.

Tusenårsriket i Skriften:

”Og når de tusen år var til ende, skal Satan løses av sitt fengsel, og han skal gå ut og forføre folk som bor ved jordens fire hjørner, Gog og Magog, for å samle dem til strid,-” Johannes Åpenbaring 20,7-8

Jakob har Ordet: Apostelgjerningene 15, 16-17: ”Derefter vil jeg vende tilbake og igjen oppbygge Davids falne hytte, og det nedbrutte av den vil jeg atter igjen oppbygge, og jeg vil igjen oppreise den,-” FOR AT alle andre mennesker skal søke Herren,-” les videre selv.