Putin, Moskva og Rom i kamp igjen?

Putin, Moskva og Rom i kamp igjen?

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 05.04.22

Denne fyldige artikkel fra 2014 – for ca 8 år siden - kunne kanskje være nyttig å lese i dag - i lys av de forferdelige hendelsene som nå utspiller seg i Ukraina. Sitatet under tyder på at tiden er nyttet dårlig siden det kunne utvikle seg til en så livsfarlig situasjon: "Og nå er bråket begynt ikke minst i Ukraina – men også i Midtøsten.
Og tidligere utenriksminister Vollebekk sa at Ukraina konflikten kunne innstabilisere hele Europa. Russland har vel fremdeles en flåtebase i Vladivostok mot Kinahavet, og på Krim har de en langsiktig avtale for Svartehavsflåten som de klart har tenkt å beholde – og aksepterer ikke at Ukraina vender seg til det katolske EU og lar dem få kontrollen ved deres sydgrense. Øst-Ukraina må de ganske enkelt sikre seg for å ha landeveis forbindelse til Krim og flåtebasen sin som skal kontrollere Svartehavet og deltagelse i Midtøsten." Man husker:" Hvi skrider verden så sakte fremover" og nå synes det helst å være satt i revers. Ille!!

* * *

Putin, Moskva og Rom i kamp igjen?

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 14.11.14

Innledning

Denne fyldige artikkel prøver på den vanskelige oppgave det er å få et overblikk, se sammenhengene mellom det som skjer i Midt-Østen, Ukraina og Nordområdene og hvilke konsekvenser det får også for Nordområdene. Man trekker inn både naturressurser vi alle er avhengig av, transportveier mellom kontinentene og litt fra det profetiske overblikk ikke minst det som står om Egypt og Nilen i Es. 43 og 19 og Esek. 29 samt Gog kp. i Esek 37-39 og religiøs åndskrefter.

Hensikten er først og fremst å tale og advare ut fra de bibelske begrunnelser for hvorfor ting skjer, forstå ”tidens tegn” som vi er pålagt. Det bør mane til forbønn både for Guds folk i Israel, i de andre verdensdeler, ikke minst Norden og Norge, ja alle mennesker, konger og de i høy verdighet sier Bibelen for at vi skal få leve i fred å gjøre Guds gjerning.

Putin advarer Vesten – og minner om Stalingrad

For noen dager siden gikk Putin ut og understreket for EU og NATO: Husk Stalingrad og vi har atomvåpen. Hvorfor gjorde han det? Jo, han minte Europa om de forferdelige kampene mot den katolsk infiserte nazistaten til Hitler på slutten av krigen, hvor russerne spiste katter, hunder og led store tap, men seiret. Noen gjentagelse vil de ikke ha, for nå har de atomvåpen.

Selv om jeg er antitotalitær og antikommunistisk til fingerspissene – kan jeg godt forstå at endog slike folk kan kjenne seg truet og være redde. Og de har altså sine historiske grunner for det fra 1. v.k. og bakover til Napoleon m.fl. – og de kan nok sin historie også.

Putin er selvsagt ikke dum – og han kan nok også sin historie – og sjakk er de fleste russere dyktige i – og bruker trekk for trekk til å sikre seg og sitt folk mot et like blodtørstig Europa som den russiske makt.

Derfor sier han også at det verste som hadde skjedd Russland i nyere tid er at jernteppet falt – og bufferen mot andre makter – som nå igjen trenger fram mot dem. Disse maktene har ofte fra gammel tid – som for Norden – vært inspirert fra Rom som har arven fra Babel gjennom de store verdensriker. Rom skal engang gjenreises og er spart til ilden (J. Åp. 17) da de ødelegges for godt. Jeg tenker vi nærmer oss den tiden nå. De protestantiske riker bør lyde Olav Valen-Sendstad`s (OVS) råd: Hold ditt hjerte, din tanke langt, langt borte fra Moskvas og Roms veier.

Da den Østromerske kirke brøt sammen for muslimene i Bysants i 1453 flyktet presteskapet i mange retninger – men det var Moskva som tok over hegemoniet for den Øst-romerske kirke, med mye vranglære og vakker musikk de arvet fra Bysants og Sofiakatedralen. Det var verdens største og vakreste katedral – som ble omgjort til moskè. (Les Steffan Zweigs: ”Evige øyeblikk” og ”The two Babylons”, Hislop om Babel og Rom). Muslimene har også mye med seg av den babylonske arv felles med romerkirken.

Olav Valen-Sendstad om store kamplinjer i Europa: Moskva Rom

Den som kjenner best til de store linjer i Europas åndskrefter i bunnen av åndskamp som ligger under den som igjen utvikler seg, er uten tvil Olav Valen-Sendstad og slik som han skrev om det i 14 epistler i Dagen for mange år siden. Heftet het ”Moskva Rom. 14 epistler om verdenspolitikken og det 20de århundres motrevolusjon” og kom på Lunde i 1952. Heftet finnes helt nederst i linken for nedlasting: http://www.tagryggen.dk/books

Han er ikke opptatt av de journalistiske dag til dag hendelssene, men de lange linjer og ”større perspektiver.” Denne mannen regner klart med at Gud er Gud for begge regimenter, men styrer dem med forskjellig midler og ”råder over mennesket og over slektenes gang. Det er krefter mennesket må tjene ente de vet det eller ei.” Analysen forsøker å skisse dette under ”en kristen (d. e. evangelisk, protestantisk) belysning og i siste omgang i lys av Guds Ord.” Han regner med guddommelige menneskelige og demoniske (sataniske) krefters virksomhet i historien. Han søker etter kjennetegnene på Guds finger, kjennetegnene på menneskets fotefar og kjennetegnene på Satans virkesomhet i historien.”

Så skisser han maktsentraene for åndskreftene i Moskva, Rom og i Worms, den siste med utbredelse til London, Washington og Norden. De to religiøse systemer: Moskva med sin antiteisme og kommunisme og Rom med sin falske religiøsitet med grobunn for fascisme og nazisme. (Machiavelli) Og disse to er egentlig ganske like i kampstruktur og de hater og bekjemper hverandre.

Men den Rom hater aller mest er selvsagt protestantismen fra Worms og Wittenberg og Genf med reformasjonen og protestantismen. (Du finner altså heftet på nettet og du anbefales å lese det grundig.)

Med motrevolusjonen mot protestantismen fra Barthelomeusnatten i august 1572 til 30 års krigen i 1618-1648 – forferdelige blodbad med titalls millioner drepte - fram til den franske revolusjonen, prøvde jesuitten å stoppe Luthers verk som grep om seg i Nord-Europa, England og den ny verden. Etter disse store tap, vendte de seg mot Asia og Sør-Amerika – men ga selvsagt aldri opp håpet om å gjenvinne Europa like til Ural, men makten og hegemoniet fikk de ikke etter flere forsøk inntil de møtte Marx, Lenin og Stalin i det siste store oppgjør og tapte igjen.

Om det protestantiske (evangelisk-lutherske) hus – frihetens riker
Om dette huset sier Olav Valen-Sendstad følgende i heftet "Moskva-Roma, Fjorten epistler om verdenspolitikken og det 20de århundres motrevolusjon.": "Å komme over i den protestantiske verden fra de to nevnte er å komme til en helt annen verden. Det er å komme over i den prinsipielle individualismes verden, hvor det enkelte menneskes religiøse tro, intellektuelle overbevisning, samvittighetsfrihet, dyktighet, initiativ og innsatsvilje er grunnverdier som det våkes over. Som følge av denne grunnleggende individualisme blir det politiske ideal, demokratisk, sosiologisk sett svarende til at det kirkelige ideal ligger i det alminnelige prestedømme og de frie nådegavers utfoldelse.

I økonomisk henseende vil den individuelle eiendomsrett og en prinsipiell privat-kapitalisme alltid komme til å bli et korrektiv mot ekstrem sosialisme og kollektivisme. Både i Norden, i det vestlige kontinentale Europa, England og USA ser man" - at Europa finner sin egen vei "Velferdsstaten" " i forhold både til kommunismen (Moskva) og fascismen (Rom)." (uth. av red.) Folkestyret i full betydning – på tross av valg – har vi hverken i Moskvas eller Roms systemer, heller ikke de andre friheter som skaper gode velstandssamfunn. Når man har merket seg og forstått det overfor siterte, bør man lese sakte videre hans sterke advarsel som kom i 1952:

"Så lenge de protestantiske folk kjenner seg bundet til sin historiske arv, tradisjon, kristendom og kultur, kan disse innflytelser og den megen forvirring ikke få nevneverdig betydning. Helt annerledes blir det fra den tid disse folk åndelig og mentalt taper kontakten med sin fortid. Da dukker ikke bare Moskvas og Roms "5te-kolonner" opp i ly av den politiske og religiøse frihet (som de selv er svorne fiender av), men deres ideer og idealer søkes omplantet i vår jord - " både på det politiske og det kirkelige område. Og han fortsetter: "Med den ateistiske materialistiske kommunisme og sosialisme kryper den byråkratiske allmaktstanke og diktaturtendens inn i våre folk, og på bakgrunn av den "modernistiske" teologis fornektelser av grunnleggende kristelige sannheter, kryper den romerske kirketanke, det romerske kirkebegrep inn i de protestantiske kirker - hvilket var umulig om evangelisk kristendom var levende." (uth. av red.)

Hva sier så kirkehistorikerne om Worms og Rom som trenger seg fram igjen

Ivar Welle har mye interessant om dette. Om reformasjonens betydning og frihetsskapende evne fra sjelens innerste til oppbygging av gode frie folkestyrte velstandssamfunn:

Rettferdiggjørelsens sannhet fikk verdensomspennende følger. Før hadde virkelig tankefrihet, talefrihet, religiøs toleranse, frihet i samfunnet, og all annen frihet vært umulig så langt kirkens myndighet strakte seg. Nå ble det annerledes. Visstnok kom Luther selv ikke synderlig lengre enn til å kreve og leve i den religiøse frihet, men ettersom den fikk virke fulgte alle slags annen frihet etter. Frihet medfører ansvar. Den enkelte kristne kunne ikke lenger overlate sin Herres gjerning til kirken. Den som er prest for Gud, må være prest for sitt eget hus, sin menighet og sitt folk.» Kirkehistoriker Ivar Welle. (s. 35-36)

På denne grunnvoll er Grunnloven tuftet med alle sine menneskeretter. Eidsvollsmennene kunne sin ”Sannhet til Gudfryktighet” (Pontoppidan) ellers var de ikke blitt konfirmert. I stortingspresident Jørgen Løvlands tale i 1914 på Eidsvoll for Grunnloven av 1814nevnte han ikke Den franske revolusjonen og Paris med et ord, men viste til den kristne arven fra England med «Magna Charta Libertatis». Red. merknad. Talen finnes på nettet og er meget lesverdig.

Norge har gjennom alle historiske tider orientert seg i vester- eller østerled – i de senere år mest i mot den anglo-amerikanske, protestantiske verden, men våre kristningskonger brakte arven fra Kaukasus – kanskje endog fra tistammersriker i Israel. (Snorre, Heyerdal og H. Tjønn) Kongene da talte ”Roma midt i mot” og bekjempet Rom på mange måter.

Ivar Welle skriver:

”Hitler var født i 1889 og ble oppdradd som katolikk”. S. 237 Videre skriver Welle på s. 238 og 239 følgende: ”Når det spørs om grunnen til nazismens vekst og seier i Tyskland, kan det besvares med å henvise til Italia, sovjetstyret i Russland og lignende rørsler i flere nasjoner. - - - - Hitler var skadet i 1. v.k. og innlagt på sykehus i Pasewalk i 1918 med forbud mot å lese. Nå lå han og skrev og fikk beskjed: ”De har ikke lov til å skrive” Han svarte: ”Jeg må skrive det som nå er hendt: Jomfru Maria har vist seg for meg og sagt at jeg skal bli Tysklands frelser.” Og så: ”Det var ikke Hitler som innførte ettpartistyret i Europa. Det første under Lenin i Russland år 1918, det annet under Mussolini i Italia år 1923. Hitler stod fremmed for lutherdommen. Han var katolikk, og nazismens moderby München var katolsk.” Et annet sted mener jeg å huske at Wells skriver at nazistaten var en kopi av faciststaten til Mussolini.

OV-S forteller også på s. 44 i Moskva Rom følgende: ”Hitlers bok ”Mein Kampf”, som er blitt kalt ”nazismens Bibel” har alltid vært noe av en gåte for ”lærde” mennesker. Hvordan kunne en ulært malersvenn kunnet skrive en slik bok? I den engang intime Hitlervenn, Otto Strasser, en bror av den katolske benediktinerprest og selv ”katolikk” sier at det Hitler skrev var en veritabel lapskaus av selvfølgeligheter, skolegutt – reminisenser, personlige meninger og uttrykk for personlige affekter. Men den katolske prest (jesuitt-pater?) Pater Staempfel, en meget lærd mann og redaktør for et katolsk blad, skrev det alt sammen om igjen i ny redaksjon. Og her ligger nok temmelig sikret forklaringen på at malersvennen plutselig kunne vise seg som en machiavellisk strateg, som jesuittfilosof, som politisk begavelse, som militært geni og forfatter av en vektig bok der alle hans planer var nedtegnet med ”profetisk” innsiktsfullhet. Strasser forteller også at denne pater Steampfels tjeneste for Hitler kostet han livet.” Han ble tatt under ”Roehm-putsjet” 30. juni 1934.

Journalisten Wells

Den 27. okt. 1942 spør den kjente engelske forfatteren og journalist H.G.Wells i "The Times": "Hvorfor bomber vi ikke Rom?" Han skrev videre: Rom er ikke bare kilden og senteret for fascismen, men det har også vært pavens sete - han som har vært en åpen alliert av nazifascist-shinto-aksen (Berlin- Rom-Tokio-aksen) siden han kom på tronen. Han har aldri hevet sin stemme mot aksen, han har aldri fordømt aggresjoner, mordhandlinger og grusomheter som de har påført menneskeheten, og gir seg ut for å stifte fred og ber om tilgivelse – hvorfor hensikten åpenbart bare er den å hjelpe disse forbryterne til å unnkomme -. . . Hvorfor bomber vi ikke Rom?" Han så klart hvor det åndelige og politiske ondet kom fra, men det var ikke de protestantiske riker som skulle gjøre den jobben da. Olav Valen-Sendstad svarer i sitt hefte: Fordi Rom var spart til ilden. Åp. 17.

”Jernteppet” rives mot et utarmet Russland

Vel og bra. Det var Churchill som brukte ”jernteppet” først under sin store tale i Missouri 1946 - temmelig oppgitt over at nytt diktatur tok over disse landene.

Så allierte president Reagan seg med Rom (paven) ”The holy aliance” og begynte angrepen på ”jernteppet”. De startet hos arbeiderne i Polen med katolikken Lech Walesa i spissen – og så gikk det slag i slag ikke minst ved hjelp av presteskap og moderne media som snudde folk slik at nasjon etter nasjon ga opp - og ”jernteppet” falt. Men kommunistene tenke nok noe sjakktrekk lenger – det ville komme en ny dag. Dostojevski sier noe merkelig i en ”Forfatters dagbok” at det skal komme en kort fredstid for Russland. Og en av deres kjente generaler talte også om fredstid om enn på en annen måte. Han sa de skulle sette i gang et fredsteater som gjorde at Vesten rustet ned til de kunne ta oss med bare nevene. Er vi der nå? Mye tyder på det.

Russland – den antiteistiske stormakt gjenoppstår og Rom presser seg på igjen

og Moskva frykter og sier: ”Husk Stalingrad og vi har atomvåpen.”

Russland har fått store oljerikdommer og har rustet opp i rasende fart, mens Vesten som sedvanlig har fortsatt med fredspratet som så mange ganger før både i Norge og England. (Gunnar Knudsen og Chamberlain) Og kanskje ligger Norden verste an og bør besettes snarest mulig før vi våkner. Lite har vi av sjøstridskrefter, hæren er mer eller mindre nedlagt og jagerne er enda ikke kommet fra USA. Kornlagrene er i hovedsak revet.

Krustsjov sa til mange journalister i Oslo i 1964 – i flg. VG – at om bråket tilspisset seg for mye ute i verden måtte de ta Nordkalotten, dvs ca. ned til Lyngen for å spre deres store marinebase i Murmansk. Sovjet marine var på vei i 1953, men snudde da Stalin ble drept av sine egne i Kreml.

Og nå er bråket begynt ikke minst i Ukraina – men også i Midt-Østen. Og tidligere utenriksminister Vollebekk sa at Ukraina konflikten kunne innstabilisere hele Europa. Russland har vel fremdeles en flåtebase i Vladivostok mot Kinahavet, og på Krim har de en langsiktig avtale for Svartehavsflåten som de klart har tenkt å beholde – og aksepterer ikke at Ukraina vender seg til det katolske EU og lar dem få kontrollen ved deres sydgrense. Øst-Ukraina mener de ganske enkelt å måtte sikre seg for å ha landeveis forbindelse til Krim og flåtebasen sin som skal kontrollere Svartehavet og deltagelse i Midt-Østen.

England og USA med arven fra Worms skapte Atlanterhavspakten, men - - -

Da Roosevelt og Churchill møttes på Prince of Wales høsten 1941 og dannet Atlanterhavspakten var det en pakt mellom to protestantiske riker – som etter hvert gikk til kamp mot den katolske fascisme i Europa – med senter i Italia/Rom og Tyskland. Men etter krigen innlemmet man først det katolske Spania osv. i NATO. Og nå samarbeider NATO kraftig med EU – noe selvsagt russerne og Putin forstår dybdene og farene i. De vil ikke ha Rom på nakken en gang til og et nytt Stalingrad m.m. De husker nok det vi i korte trekk tidligere har skrevet om Rom.

EU-bygges og Atlanterhavspakten nå NATO utvannes med katolske allianser

Hvem bygde EU? Stort sett katolikker og ikke minst en rekke jesuitter, pavekirkens verdslige maktsystem – som Norge nektet adgang til Norge i flg. Gr.l. av 1814, men som Stortinget trodde hadde noe med religionsfrihet å gjøre i sin store historieløshet og slapp dem inn i landet.

Hva er EU? Det begynte etter siste verdenskrig med den store fredstanke at man skulle veve sammen økonomien mellom Frankrike og Tyskland i en ”Stål og kullunion”. Denne utviklet seg til en politisk allianse (EF) og videre til en union. (EU) Men i bunnen lå en religion: katolisisme og Roms menn: Jean Monnet, Joseph H Retinger, Robert Schuman, Konrad Adenauer, Alcide de Casperi m.fl. Den svenske amabassadør ved Vatikanet – for Vatikanet holder sitt politiske system med slike folk over hele verden – sier: ”Vi skal komme ihu at EU en gang ble grunnlagt av hengivne katolikker” som nevnt over og med Europas enhet som mål – samme mål som Hitler og Mussolini hadde.

I dagens EU og drift er det fremdeles en rekke jesuitter i toppskiktet som for eks. Manuel Barroso som har vært professor ved et jesuittuniversitet i Georgtown. Herman Van Rumpay også jesuitt – og en rekke andre kunne nevnes som kommer og går.

Etter krigen gikk det ikke lenge før Adenauer tilsatte en rekke toppnazister ble rehabilitert og fikk sentrale stillinger. Vi siterer fra ”Uhyggelige åndskrefter - - -” AKF/Krossen Media 2014: ”I Nürenberg (1945) svevet hans (Eichmann) onde ånd over rettssaken, men selv hadde han greidd å skjule seg, inntil ”få år etter den andre verdenskrigen vart det eit utbreidd syn i den katolske kyrkja at det måtte bli slutt på forfølginga av gamle stornazistar. Alle gode krefter måtte samlast i kampen mot den gudlause bolsjevismen. Her hadde føringseliten fra Det tredje riket høg kompetanse.” (Nevnte hefte hentet dette fra en større artikkel i Morgen-bladet 5. jan. 2012.)

Innbiller noen seg at ledelsen i Kreml med Putin i spissen ikke vet og skjønner dette som våre media fortier? Husk Stalingrad, gir svaret! Begrunnet eller svakt begrunnet må en dog forstå at russerne har så vidt onde erfaringer med det katolske Europa at de helgarderer. Les for øvrig hva Abba Ebban sier om Europa i boken ”Mitt folk” bl.a. kaller han det det ”blodtørstige kontinent.” Hvem står bak?

Olav Valen-Sendstad advarte høylydt mot å fjerne jesuitterparagrafen i et stort radioforedrag på NRK i 1956. Men få hørte på han igjen – enda han hadde yt Norge så uvurderlig hjelp med ”Kirkens Grunn” mot nazimakten i 1942 da prestene la ned embetene sine. Han påpekte også faren med å la det katolske og fascistiske Spania bli medlem av A.-pakten som var starten på videreutviklingen av NATO og som nå etter at ”jernteppet” falt – sammen med det katolske og langt på vei et feudalt og totalitære EU kliner seg opp i Russlands nærområder – med liten klokskap. Kanskje det driver oss inn i en ny stor verdenskrig: Moskva Rom som synes aldri å kunne holde fred? Norge hører ikke med i dette systemet, men i den protestantiske verden og burde snarest komme seg ut av EØS – i alle fall når England forsvinner ut.

Bråket tilspisser seg? Kina og russerne sikrer seg med ”The Arctic Corridor”

Transporttiden er nå redusert med 40% med de nye transporttidene fra Asia til Europa og USA. Den Transibirske jernbanen synes opprustet og påkoblet finsk jernbaneverk som går videre nord om Bottenviken til Umeå, Kiruna og Narvik for stor containertrafikk. Nylig hørte jeg at samferdselsminister Solsvik-Olsen ville skaffe 25 milliarder for å bygge to spor Kiruna – Narvik! God djuphavn for viktig malm og annen transport.

Finnen presser på for å få utbygd dobbeltspor på den allerede stukne lina fra Rovaniemi til Kirkenes med utbygging av stor isfri dypvannshavn. Det åpner for en stor og sikker transportvei fra Asia, Russland til Europa og USA – hvor Stillehavkysten allerede er overbelastet sies det.

Barentsregionen viser seg i tillegg å ha store ressurser av fisk, mineraler, olje og gass m.m. Braker det løs i Midt-Østen og Russland får alt for mye bråk med NATO og EU i Ukraina og andre steder – trekker de seg som i sist strid tilbake nordover og er nå langt bedre forberedt med kontrollen her nord enn i 2.v.k. I denne sammenhengen er Esek 37-39 viktig. Her er det klart at denne makt som klart er Russland, er på vei nord-vestover, men får ”kroker i kjevene” og blir vendt om og dradd ned mot Midt-Østen, de Veifarendes dal hvor de utslettes.

Flere storkonflikter kommer i raskt tempo og man sikrer seg i Nord

Først får vi antagelig en storkonflikt om vannet ikke minst i Nilen og kanskje også Eufrat og Tigris. De to siste har Tyrkia allerede tatt kontroll over med store dammer for mange år siden og har allerede begynte å rasjonere vannet nedstrøms.

Men nå kommer profetiene fra Es. 43 og 19 og Esek. 29. Egypts være eller ikke være – Nilen mister nå sin gamle avtalekontroll av 1929 som britene laget. Etiopia bygger Renessanse-dammen – Afrikas største dam tvers over Blå-Nilen - som levere 80-85% av vannet til Nilen. I et intervju Terje Tvedt hadde med tidligere president av Etiopia – initiativtageren til stordammen – talte han om samarbeid og kraftproduksjon, men understreket at de krevde sin rimelig del av vannet og at det var en helst fundamental sak for folkets eksistens.

Så bygger Nord-Sudan og Uganda dammer over Hvit-Nilen som Terje Tvedt skriver om det i ”Nilen, historiens elv” og nylig viste på 3 TV-programmer. Egypt kan fort bli – som profetiene sier det – og Tvedt siterer det (s. 37-38) en ørken like til Etiopias grenser. Årsaken kan du lese selv i nevnte tekster, men konklusjonen er at egypterne – ca. 80 millioner skal spres og ikke få komme tilbake før 40 år er gått og etter det bli en liten svak nasjon. Det blir et storoppgjør. Deretter synes Godkrigen å komme med Ros, Mesek og Tubal i spissen – men i tillegg kommer Gomer (tyskerne) og Torgarma (sønn av Gomer) folket i det ytterste Norden og Etiopia – mot Israel. Hovedstyrken synes altså på vei nord-vest mot Skandinavia. Det store spørsmål er hvor mye skade de får gjort før de må sydover. Men deres endelikt blir som nevnt i de ”Veifarendes dal” i Syria. Les selv disse kp.

Både kampen om vannet, matproduserende arealer og olje kan utløse storkonflikter og føre til at Suez stenges – de blir nordområdene og ”The Arctic Corridor” virkelig aktuell.

Hva så med Norden og Norge oppi dette?

Norden ligger geografisk – strategisk – der det alltid har ligget. Og nå mer enn før kan områdene i Nord få enda større betydning enn i 2. v.k. p.g.a. ressurser, transportlinjer og gode havner mot Vesten.

Norge og Sverige er i betydelig grad nedrustet og med dårlige forsyninger av det meste av egen produksjon – om den ”russiske bjørn” igjen skulle begynne å bevege seg Nordover og sikre seg Nord-Kalotten. Vi har dessuten en svikefull – gjennom mange år Moskvavennlig partner i Frankrike – som også har store interesser i svensk storindustri i Syd-Sverige og kan samtidig ville forsvare sine interesser der og angripe Syd-Skandinavia. Stoltenberg senior har lenge arbeidet for et fellesforsvar med Sverige – og vi kan derfor bli trukket inn der også.

Nå har russerne allerede begynte med operasjoner som en leder i Litauen tydet som ”advarsler”. Og Putins talsmann sier rett ut til en svensk avis at de har grunn til å være redde. Aktiviteten i svensk skjærgård er et annet signal for å test ut beredskapen – som ikke synes på topp. Russiske fly avvises flere ganger av svenske jagere over Østersjøen, og NATO jagere mot Litauen og i Nord-Norge. Dette er altså tester på forsvaret og reaksjonsevne, samt politisk press.

Og for lang tid tilbake hørte man at rakettbatterier i enklaven Kaliningrad var utplassert og rettet mot storbyer i Norden.

Helt i Nord har de ca. 4000 vinterklare mannskaper nær til norske grensa – samt en eller flere nye atomdrevne undervannsbåter. Samtidig sender USA marinefartøy nordover til Barentsregionen for sine interesser der, og de fyller også opp våpenlagrene våre i Midt-Norge som de tømte for noen år siden for å bruke dem i Afghanistan. De har skjønt tegningen.

Men hvor langt skal de komme i sine ødeleggelser her Nord?

Vi har allerede sitert en del av OVS og fortsetter med hans mer langsiktige analyser om de åndelige drivkrefter det er vel verdt å lese og grunne på i relasjon til det som nå stiger opp over den historiske horisont mot endetiden. Vi repeterer hans advarsler om at sosialismen kan trenge inn i samfunnslivet vårt og ta over styringa av det – og den katolske kirke trenge inn i Den norske kirke og kristenliv – ”hvilket var umulig om evangelisk kristendom var levende.”

Det er ikke fienden av mer eller mindre totalitære krefter som er hovedtrusselen, men frafallet fra Han som kan sikre oss mot enhver makt. Flere av våre fedre vitner om det samme: Hans Nielsen Hauge talte bibelsk om straffedommer av hunger, pest, krig, dyrtid og rovdyr. Vi har allerede en god del av det.

Vår første utenriksminister og fredsbygger Jørgen Løvland utbrøt ved krigsutbruddet i 1914:
”Gud hjelpe – dei hev mista vitet og Vår Herre.”

Og Ludvig Hope sa i 1940: ”Like brått som uventa kom stormen over oss. No er me og kome under domen og eg trur straffa vert hard og lang.”

Norge har knapt hatt noen klokere og større politikker enn J. L. og Hope er det knapt noen åndelig leder i dag som kan måle seg med, så la oss lytte til dem om årsak og virkning. Slik vurderte de krigen og da kan vi jo holde det opp mot dagens situasjon, den faktisk politiske utvikling (tiden tegn) og profetiene – så begynner bildet å klarne om vi liker det eller ikke.

Uansett hvordan mennesker planlegger og spår, så er det Gud som rår. Han skriver historien på forhånd og det er vår plikt å lese det og forstå det når det skjer.

Og det jeg prøvde å si om profeten Jonas og Ninive er topp aktuelt for Norden i dag. Så det er ikke fiendens styrke det kommer an på – men vårt folk omvendelse til Herren. (Kommentar-Avisa.no høyre stolpe AKF på YouTube) Hadde ti stammers riket ikke falt fra Herren ville aldri Ninive maktet å gjøre dem noe uansett hvor sterke de var. Vi repeterer O V-S igjen: ”Hvilket var umulig om evangelisk kristendom var levende i blant oss.”

Det er saken – det er oppgaven for våre forkynnere og bønnefolket som i tideligere tider å gripe fatt i løftene og med frimodighet og myndighet holde fram ”den hele Skrift” om folket vil høre eller ikke hør.

Denne Gudsfrykt kjente Jørgen Løvland på da han irettesatt en skrytende Michelsen som ville ta æren for fredsslutningen i Karlstad i 1905. Da fikk han høre det fra en pontoppidanianer som fryktet Herren: ”Eg skal seia deg det eg farr, at det var ikkje med karane i Karlstad som redda Norge i 1905 – men dei truandes bøner.”

Derfor oppfordrer vi igjen og igjen Norge og Norden å be over de Ord som flere er blitt mint om og bedt over lenge: 2. Krønikerne 20. Men det betyr ikke at ikke det verdslige regiment må sørge for å sette Norge i god stand forsvarsmessig og med mat og annet en nasjon trenger for å ta vare på folket sitt.

Og en ting til både vi som kristenfolk og nasjon ikke bør glemme og det er Guds folk, Israel som Herren nå samler fra alle verdens kant for andre og siste gang. Står vi sammen med dem skal vi seire sammen med dem – det viser ikke minst profetiene om Gogkrigen oss – samt de lange linje i verdenshistorien. Støtte gir velsignelse og svik av jødene gir forbannelse fra Guds sier Den hellige Skrift.

Vi slutter derfor med et viktig Luthersitat:

”Bare den Hellige Skrift er all sannhets kilde og utspring. Skriften er den bok som Gud, den Hellige Ånd, har gitt Guds menighet for at den skal lære hva den er, hva den skal gjøre, hva den skal lide og hva den skal bli. Den er Guds munn som en ubetinget skal følge og adlyde, alle må være den undergitt. Ingen annen lære må forkynnes eller høres i kirken enn det rene ord, den Hellige Skrift.” (Ill. Bibelleksikon)

Denne artikkelen sammen med flere andre sentrale og aktuelle artikler - kan du få fra AKF/Krossen Media gratis, som et greit A5 hefte, når du bestiller:
”Uhyggelige åndskrefter igjen på fremmarsj mot jøder og kristne i Europa”
Kr. 45,- + frakt til AKF/Krossen Media, Pb. 196, 4734 Evje, e-post: akf-evje@online.no.