Er landbruket bare fag og økonomi?
Nei, intet fagområde er bare fag i snever forstand.
Faget lever sitt liv og forvaltning i større samfunnsmessige sammenhenger som
har med rettstenkning og dypere sett den åndsbasis samfunnet bygger på og
styres etter skriver Jørgen Høgetveit i dette debattinnlegget.
For
Vesten er det den judeo-kristne forankring fornyet kraftig i Norge ved Hans
Nielsen Hauges bondereisning. Faget må handteres med statsmannskunst og
klokskap og være rett forankret, noe som er et godt stykke unna dagens
politikk. Bonden som skysset en av gjenreiserne til Eidsvoll i 1814 sa: «Husk
at Gud er attåt».
Dette
forstår man lite av i dag, vi som har kuttet de fleste bånd til de åndelige og
historiske røtter, også til landbrukets fremvekst, utvikling og bærekraft i
Norge.
Ikke
minst ser man det av forandringen av Bondesangen som Jonas Dahl (1848-1919)
formulerte bibelsk riktig da han skrev: «Underlegge eder – jorden, sae Gud,
Ennu alle steder – det er første bud. Først i plogens spor – åndens grøde gror;
bonden er og var – all kulturens far.»
Nå
er den blitt til: «All kultur er dyrket, først og fremst av jord, -».
Ikke
just det samme!
Hvor
totalt blottet man er for slike røtter, har jeg opplevd noen ganger, ikke minst
i et større møte som ble ledet av en ganske håndfast dame på den radikale siden
av landskapet. Mer enn riktig stram var hun på taletiden, men anså slike
«ufaglige» hentydninger til haugianerne var så på siden av saken, at en endog som
innleder i møtet ble utelukket fra paneldebatten. Interessant og tidstypisk.
I
Sverige har en del bønder samlet seg i bønneringer fordi de skjønner faren både
for seg selv og samfunnet i en gammel mektig nasjon, nå i full oppløsning.
Går
vi tilbake til Hauge, som vi nå feirer fødselen til, som brakte med seg
gjenreisning av naturforvaltningen slik at landet igjen fikk bærekraft, ser vi
ikke minst at i bunnen lå den "evangelisk-lutherske" bærekraft i
forkynnelse og rett. Ikke minst i møte med det feudale system av undertrykkende
embetsverk og prester som behandlet han og folket på en forferdelig måte.
Folket sultet og var i dyp nød: (j.fr. Terje Viigen, Barnevandringene).
Ikke
bare gjenreiste han «faget» - med praktisk hjelp, rådgivning og en liten
lærebok i landbruk, men hans folk ga oss Formannskapsloven (1837) tale- og
møtefrihet i 1842 ved nedkjemping av Konventikkelplakaten som var så forhatt
p.g.a. behandlingen av Hauge. Nå fikk Ordet fritt løp! Til slutt Jørgen Løvland
i Sverige i 1905 med nasjonal frihet, som stod haugianerne nær.
Med
god grunn hadde Lofthus prøvd å skaffe rettferdighet der handelsfolk utnyttet
bøndene - men hadde ingen åndelig basis og kraft, og ble tatt og døde i jern på
Akershus i 1797.
Slik
oppløsning, hardkjør mot de forsvarsløse har jeg sett i U-land hvor jeg har
vært på oppdrag, ikke minst i Etiopia hvor jeg landet 12. september 1974, den
dagen revolusjonen begynte. Og en ser tendensene vokse fram også i Norge i dag
med katastrofale følger om det ikke blir snudd!
De
ledende samfunnskreftene er av en helt annen ånd og rettstenkning enn det som
frigjorde Norge og bygde en folkestyrt rettsnasjon, hvilende på den førnevnte
rettsgrunn.
De
internasjonaliserende tanker og frislippet av de økonomiske kreftene man nå
styrer etter, fester grepet om ressurser og folket - ikke minst landbruket -
med hard hand og lite tanke på den enkelte bonde og folkets vel og fremtid med
hensyn til mat, råstoffer og miljø.
Dette
fokuserte Per Borten og Trygve Haugeland på i Ressursmeldinga de la fram i i
1973, og mente at det kunne «bli skjebnesvangert» og man ikke hadde oversikt
over de ressursene - man nå mer eller mindre øder.
Nå
slipper man forretningsfolket og økonomiens undertrykkende krefter løs, som mot
folket på Lofthus` tid, med samme resultatet. Egoet lever like godt i dag som
før og trenger maktfordeling som et bærende prinsipp i et hvert folkestyre.
Forretningsfolket sikrer seg milliardformuer ved at for eksempel bonden får ca
fem kroner per liter melk - og vi betaler ca 20 kroner per liter melk.
Mellomlegget går ikke i bondens lommer.
Bøndene
blir færre og færre, matsikkerheten dårligere og dårligere og jordødinga ille.
Hvis
man ikke forstår disse enkle linjer og sannheter, da fortjener man ikke annet
enn sult, men det er forferdelig. Jeg har sett det i U-land.
En
gammel ordfører sa etter en opphetet rovdyrdebatt: «Dei skjønar ikkje før dei
svelt.»
Stortingsfolk:
Gi bøndene er skikkelig oppgjør nå!