Statlig matlagring
er billig og avgjørende viktig
Av cand. agric. Lars Arne Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 27.03.2020
Fagfolk på
matkorn opplyser at slik forholda er i dag er behovet for å sikre norsk
befolkning import av inntil 200 000 tonn matkorn (dvs. slår kornhøsten
feil vil vi trenge 2-3 x). Det er kun behov for ett av de store bulkskipene
med 4-8 rom, det kan frakte 200 000 tonn alene! Det kan også selvsagt
ligge i kai uten å umiddelbart losses om det er behov. Et
slikt volum er lite i verdensmålestokk og kan bestilles nå, og utgjør i innkjøp
en kostnad rundt kun 1/150 av det årlige forsvarsbudsjettet på 60 milliarder. (Priser
Landbruksdirektoratet.)
Plantidsskrift.no
har et intervju 26.03.20, som mange bør lese, med daglig leder i Agri Analyse
Christian Anton Smedshaug: «Koronakrisa
krever satsing på rotgrønnsaker og matkorn»
på plantidsskrift.no. Artikkelen henviser til følgende hendelser, som er dekket
av Bloomberg, nå denne uka:
«Kasakhstan, som er ett av de store hveteeksporterende landene i verden, hadde
forbudt salg av hvetemel til utlandet, i tillegg til produkter som løk,
gulrøtter, sukker og poteter. Vietnam setter kontrakter om kjøp av ris på vent,
Serbia stanser salget av solsikkeolje, og Russland, en annen stor eksportør,
vurderer kontinuerlig restriksjoner på råvareksporten.» Dekningen i saken fra
Bloomberg frykter langvarige virkninger på råvare tilgangen.
I
korthet anbefaler Smedshaug at Norge bør ha lagre tilsvarende 313 000 tonn
matkorn (12 mnd forbruk), 399 000 tonn korn til kraftfôr (12 mnd forbruk),
210 000 tonn soya (6 mnd forbruk) og 50 000 tonn såkorn (2/3 av årsforbruket).
Alle slike beredskapslagre kan rulleres inn i norsk industri så maten blir
brukt.
I tillegg kommer viktige varer som sukker, salt, tørrgjær, tørrmelk, matolje,
noe dyreproteiner som fisk/leverpostei ol. Googler du «beredskapslagring
hjemmeside» får du mere info.
Fylle opp diesellagre på gårdsnivå er også ekstremt viktig og også å gi
matprodusenter garantier nå slik at de evt. kan øke noe produksjonen av
rotgrønnsaker og å sikre dem nok arbeidskraft – for norske bønder er
samfunnskritisk personell.
Så må det legges til at i mediene har det utbrett seg en alvorlig
misforståelse mht at vi i Norge er godt rustet til alvorlige kriser, for vi har
fisk (basert på 83 % importfòr), en del korn og kan da legge om noe på
kostholdet og klare oss. Til det er det å si at en krise er mangfoldig - nå er
det en forsiktig krise - men de krisene som skjer over natta med avstenging og
krig er vi svært dårlig rustet til av flere grunner.
1. Reservedelslage til
traktorer og landbruksredskap ligger stort sett i utlandet.
2. Vi har 2 oljeraffenerier - som kan
stå uten produksjon på 2 minutter. Da står traktorer og fiskebåter. Lite
disellagre på gårdsbruk i dag.
3. Energiforsyningen av strøm er
svært sårbar, 7 linjer inn til Oslo.
4. Det meste av grønnsaksfrø er
importert. Såkorn lagre er på 15 %, anbefalt av fagfolk er 50 %.
5. Soldater
trenger også mat.
6. Har ikke sukker og matolje på lager. (eller gjær -
baking med surdeig tar tid...)
Dette må vi ta på dypeste alvor.Vi
husker Chamberlain, men finner vi en Churchill i Norge som vil aggere nå med
gode tiltak (C. satte i gang flyproduksjon i 1938 så vidt jeg husker og en
nordmann importerte store mengder sukker rett før 2. vk!) som virkelig trygger
Norge - eller får vi flere intervjuer av våre landbruksministre som i Nationen,
02.04.20 - som roer ned faren for matmangel uten å peke på kloke rimelige
nasjonale valg. Fylkesberedskapssjefen hos Fylkesmannen i Agder, virker ta
dette på alvor i dette
brevet til DSB.
Yngve Årøy skriver: «En forsyningskrise kan oppstå som følge av
etterspørselssjokk, tilbudssvikt eller logistikkbrist. Vi har nå en global
kombinasjon av alle tre faktorene», heter det i brevet. Årøy får motbør fra
Nærings- og fiskeridepartementet (NFD).
FAOs
kart over verdens lands matsikkerhet viser oss at store folkerike land som
India, Kina, Japan, mange araberland og store deler av Europa er avhengige av
import av mat for å overleve. Norge har sterkt underdekning! Det
er igjen hva hver enkelt nasjonalstat gjør av tiltak som vil avgjøre hvordan
befolkningen trygges.