Sir Winston Churchill i nye slag og om deling av Palestina.

Sir Winston Churchill i nye slag og om deling av Palestina

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar -Avisa.no – 15.06.2020

Sir Winston Churchill er igjen i kamp, men nå er det hans statue og minnet kampen står om som fremdeles har stor kraft i vestlig politikk. Han satt i Underhuset i 60 år og innehadde en rekke ministerposter. Etter å ha vært satt på sidelinja i bortimot 8 år, ropte folket i nød på han som statsminister i kamp mot nasjonal-sosialismen og 2.v.k. Han var da 64 år og snudde folket med sine mektige taler på BBC. En uttaler til BBC, at han var en mann av "tårnhøy størrelse” og den eneste som kunne redde England til det som kom til dem. Han var av mektig slekt helt tilbake til John Churchill som stoppet katolikkenes overtagelse av Europa. Han var Sionist og ortodoks Bibel-troende. Etter de store seire ble han kalt ”Den vestlige sivilisasjons redningsmann." Han preget ikke bare sin samtid – men hans innflytelse befinner seg på ”slagmarken” den dag i dag.
I dagens voldsomme oppgjør er hans minne innblandet bl.a. ved at Obama hev Churchill-bysten ut av det Ovale kontor – mens Trump tok den inn igjen. I de store demonstrasjonene i London nå - raser man mot W.C. som rasist – noe som vitner om total historieløshet, men samtidig om hans store betydning også i dag. I feiringen av San Remo dras også hans påvirkning av oppgjøret i Midtøsten inn. Britene erobret jo Palestina ved general Allenbys inntog i Jerusalem før jul 1917, og fram til den endelig deling av Palestina og oppgjøret i Parlamentet i 1922 – blir han tillagt medvirkning og skyld for deling av Palestina han knapt kan belastes for. Særlig skal det være et møte i Kairo i 1921 han skal svare for. Stemmer det? Knapt. Mye tyder altså på at det er viktig å holde sannheten omkring WC oppe i samtiden så han heller ikke blir tatt til inntekt av opprørene som nå stikker hodet over den historiske horisont.

W.C. var Koloniminister fra 14. februar 1921 til 25. oktober 1922. Han ledet i 1921 et møte i Kairo hvor britene gikk inn for å dele frà østsiden av Jordan til Transjordan - den del to stammer fikk etter disputt med Moses. ”Anbefalingen ble straks godkjent av den britiske regjering.” (s. 27. hos Bj. Hildrum) Så er spørsmålet – kan det belastes W.C. at Palestina ble delt – som er en alvorlig affære. Som minister må en anta at han møtte med mer eller mindre bundet mandat, samt var i en uhyre farlig situasjon og prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen noe han også synes å ha jødene med seg på.

Leser man avsnittet fra Bj. Hildrums bok om hva Loyd George og WC uttalte i Parlamentet i 1922 - da opprydningen etter 1. v.k. og Palestina var i ferd med å avsluttes – samt det som står om W.C. operasjoner i Israel da han var der 8 dager fra 24. mars 1921 og som står grundig omtalt i ”Churchill and the Jews” av M. Gilbert - synes det i stor grad å være bortimot den eneste løsning han kunne få til i forhold til araberne, i tallet 600 000, og jøder, i tallet 83 000, og ingen jøder øst for Jordan. Han måtte også ta hensyn til flertallet i den britiske maktelite - for i det hele tatt å skaffe jødene et ”jødisk hjem” – som Balford skrev i sitt brev. Det ble i alle fall en start - i motsetning til intet hjem som kunne blitt resultatet. Som stemmetallene fra Underhuset viser, var W.C. i klart mindretall. Dessuten kunne landet da blitt for stort å forsvare for jødene.

Fra Gilberts bok siterer vi først noe om hva som foregikk i de 8 dagene i 1921 i Jerusalem før møtet i Kairo: W.C. fikk til en avtale med Abdulla, arabernes leder, om at de fikk overta landet øst for Jordan mot at resten ble under britisk mandat som han meldte tilbake til Regjeringen. Da var i alle fall arabermakta borte fra V. Palestina.

W.C og britene skulle da tillate fortsatt jødisk innflytting i landet noe araberne var svært redde for.

Jødene skulle også kunne kjøpe land og etablere seg i Israel. Uten dette kunne en tydeligvis bare glemme "hjemmet."

W.C. uttalte klart at han var mot muslimsk kultur, både deres forvaltning og kvinnebehandling.

En kan ikke få med de mange andre detaljer her - men WC holdt en stor tale om hjelp til Sionistene som ble så godt mottatt at "de følte de hadde fått en venn." s. 57. Men så kommer det viktigste som James de Rothschild (ledende jøde i det britiske Parlament) skrev til WC. Han forstod at uten det politiske trekk å gi landet øst for Jordan til araberne for å få Abdullamakten vekk fra resten av Palestina - ville man ikke ha lyktes å starte et "jødisk hjem". Rothschild takket WC og skrev: "Uten denne meget motsagte profetiske forsyn ville det ikke ha vært et Israel i dag." s. 57.

Går vi så videre til det endelige sluttoppgjør i det britiske Parlament, kan vi lese følgende i MacDonald-hvitboka (Fra ”Israels land etter internasjonal lov”. Bj. Hildrum):
”Denne hvitboka [48] innebar at britene hadde beveget seg fra at det jødiske folket skulle få regjeringsmakten (1920), dessuten at arabere og jøder skulle dele den likt (1930), og til sist at befolkningsstørrelsen skulle avgjøre. Jødene utgjorde, i 1939 fortsatt bare en tredjedel av befolkningen. Hvitboka fastslo at etter innvandring av 75 000 nye jøder i løpet av de neste fem årene, skulle ytterligere innvandring stoppe uten arabisk samtykke. Dermed ville en jødisk majoritet bli umulig, og regjeringen i den framtidige staten ville bli arabisk.

Det kom kraftige reaksjoner fra mange hold. Utenrikskomiteen i Representantenes Hus uttalte at MacDonald-hvitboka krenket Den angloamerikanske konvensjonen av 1924 som krevde USAs godkjennelse av endringer i Mandatet [49], men Utenriksdepartementet ville ikke konfrontere britene (se Kapittel 15 b). Også i Underhuset 22. mai var reaksjonene kraftige. Lloyd George kalte den en svikefull handling. Winston Churchill krevde opphevelse av Hvitboka og gjenopprettelse av rettighetene for det jødiske folket - retten til innvandring og til kjøp av landområder [50, s. 593]. Men dette ble nedstemt med 260 mot 179 stemmer. «Churchill snakket med kraft og bitterhet mot det som han mente både var et svik mot Balfour-erklæringen og en skammelig handling av ettergivelse. Til hvem ble løftet i Balfour-erklæringen gitt?' spurte Churchill. Det ble ikke gitt til jødene i Palestina, det ble ikke gitt til de som faktisk bodde i Palestina. Det ble gitt til jødene i hele verden [...], til denne store, ulykkelige massen av spredde, forfulgte og vandrende jøder hvis intense, uforanderlige og ukuelige ønske har vært et nasjonalhjem [... ] Så langt fra å være forfulgt, har araberne strømmet inn i landet og formert seg inntil deres befolkning har økt mer enn selv det alle verdens jøder kunne løfte opp den jødiske befolkningen [der]. Vi blir nå spurt i om å erklære at alt dette skal stoppes og bli avsluttet. Vi blir nå spurt om å underkaste oss - og det er det som tynger meg mest - til en agitasjon, som er foret av utenlandske penger og uavlatelig oppildnet av nazistisk og fascistisk propaganda.» [51]." (Uth. av meg)
Dette er talen til en mann – jødenes beste venn i britisk politikk - som har gjort sitt ytterste for å redde løftene til jødene og også med en forståelse av profetiene og Moses som han tok på absolutt alvor. Men avstemningen viste hvor makta satt og viljen var. Det fikk England svi for senere. Noe den historiebevisste WC sikkert var klar over når han så bakover til Wilberforce`s mektige kamp mot slavehandelen og Guds senere velsignelse over landet. Det skal også tilføyes at WC også advarte sterkt mot bolsjevismens inntrengning i Israel. Når de trakk seg fra India, fryktet W.C. hvilken skjebne de kasteløse ville få. Og nå kan en jo se hvordan det går i Hong Kong. Fremdeles møter kolonilandene den britiske dronning til møte en gang i året. Så kanskje W.C. ikke var rasist?

Undertegnede påstår ikke at dette er den hele og fulle sannhet i dette uhyre kompliserte spill med også profetiske Ord. Men all politisk erfaring sier at politikk ofte medfører store nederlag i verden – særlig når man vil fremme profetienes og jødenes bibelsk rett. Nå fikk de et "hjem" som de som første gang de måtte fortsette å innta - så får vi støtte dem videre i kampen. I Sin tid overstyrer Herren også denne saken etter Sin vilje i profetiene uansett opprør og motvilje og politiske krefter også i dag, men heldigvis med nye sionister i ledelsen både i England og USA. Imidlertid bør WC store forbilde - "Den vestlige sivilisasjons redningsmann" fortsatt stå i fred både på det Ovale kontor i USA og i London og Oslo. At hans innsats var viktig og er viktig vitner tiden om.