Når helsevesen og lærere angir barn til staten, ett nytt barnevern trengs


Av cand. agric. Lars-Arne Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 05.07.2020

Vi vet at det er svært mye i den offentlige ideologisk utføring i dag som styrer etter prinsippet om at Staten har monopol på «barnets beste»…og tusenvis av familier har stiftet bekjentskap
med Statens barnevern. Angiveri dyrkes som et samfunnsgode. Og prinsippet er at for å finne et barn som trenger hjelp aksepteres det at man skader 9+ andre barn. Dette er et forkastelig menneskesyn og helt uten rettssikkerhet også for barna.

Et kort eksempel er følgende:
I 8. klasse for 12/13 åringen får de bl.a. disse ja og nei spørsmålene på et ark med samlet 10 spørsmål:
Er du noen gang redd hjemme eller når du er sammen med andre?
Har du noen gang sett at andre (søsken, venner, foreldre) har blitt slått, sparket, angrepet fysisk eller har blitt utsatt for noe seksuelt de ikke ønsker?
Har du noen gang hørt eller sett at en av foreldrene dine har skjelt ut eller bruker fysisk makt mot den andre?
I samtalen får også eleven en henvisning til et offentlig nettsted der en kan lese om samleiestillinger, LHBTIQ-ideologi, positivitet til pornografi og reklame for gratis kondomer osv.

Alt dette er et resultat av at læreplaner i norsk skole og oppfølging av barn på ulike nivåer har gjennomgått, gjennom flere år tiere, en revolusjon strukturert av ideologene fra Frankfurterskolen. Disse ideologene har et kulturmarxistisk verdensbilde, der familien skal opphøre og barna er statens eiendom bl.a. for påvirkning. Det disse marxister hater er familien som viktigste institusjon og menneskeverdet – fordi det minner dem om Skaperen – altså er det et Skaperopprør. Og derfor overrasker ikke den råskap disse ideologene benytter mot familier og barn – «i de beste hensikter» må vite. De bruker også systemet sitt til å ramme voksne, via barna når det måtte tjene hensikten deres.

Skal man hjelpe familier som trenger hjelp slår man normalt ikke inn døra til hjemmet og traumatiserer familie/barn ytterligere om man mener de kan være traumatiserte fra før – det er første bud i slik hjelp. En slik praksis må vi raskt bort i fra og få inn nye systemer basert på nestekjærlighet, menneskeverd og rettssikkerhet for alle impliserte inkl barna.

I ett nytt barnevern bør en unngå ordet "vern" i navnet og heller slik: Familierådgivnings- og familiehjelpekontor. Og bør, som en uferdig skisse, reetableres slik:

1. Fullt hovedfokus på familien som helhet. Bruk de rundt 35 milliardene systemet har til rådighet hvert år på en god og konstruktivt byggende måte.

2. Bruk personer med familiekompetanse f.eks. familieterapeuter, men også «bestemor Kari» med mange års livserfaring. Og som ser på familien som hovedfundamentet i samfunnet.

3. Skill hjelpe- og tvangsfunksjonen.

4. Bekymringsmeldinger er i utgangspunktet et uønsket angiveri regime. Det en bør gjøre er at alvorlige saker innleveres til politiet, med den rettssikkerhet som skal følge der,
    så får de vurdere den videre gangen.

5. Gi familien i starten full info om rett til full kontradiksjon i egen sak, rett til å ha med seg hvem man vil i møter, rett til lyd opptak til eget bruk (kommunen kan jo tilby
lydopptak) og rett til å trekke et evt. samtykke muntlig.

6. Skal politi inn i saken, må de gis føringer på og følge Loven og bruke vanlig folkeskikk og empati!!!

7. Fast rapportering over saker til et lite kontrollorgan underlagt kom.styre. Kommunen har lovpålagt tilsyn med barnevernskontoret i kommunen.

8. Skal akuttvedtak benyttes, skal dette kontrollorganet ha vurdert saken. Og husk at akutte saker er ofte ikke så akutte som folk tror, de kan ha blitt jobbet med i det stille
i uker til måneder, hvilket gir et kontrollorgan tid nok til en vurdering.)

OG HUSK, unngå om mulig akuttvedtak, fordi:

"Det er også kjent «at selv» kort traumatisk adskillelse fra mor og far, f.eks. ett akuttvedtak der barna fjernes på skole o.l., kan gi alvorlige senskader. Forandringene sies å være DNA-endringer, hvilket kan forklare hvorfor tvangsfjernede barn oftere utvikler en rekke problemer som sykdommer i hjerne, sinn, (psykiske lidelser), hjerte- og hjertekarsystem, immunsystem, stoffskiftet (f.eks. diabetes) m.fl. Disse problemer blir verre, jo lengre tid separasjonen varer. (Kilde: Milena Penkowa, hjerneforsker)" Barnelege Helene Pande (f. 1928) sa at allerede etter 4 dager med slik adskillelse kan barn begynne å bli apatiske og gi opp.

NB: Ved alvorlige saker, ha også fokus på å bevare/følge opp familien, fordi det er den barnet skal tilbake til. Møter familien ordentlige folk på «andre siden av skranken» - har man lite å frykte.

OG IKKE MINST – for samfunnet forebyggende virkemidler skal barnehage og skole ikke fortsette å indoktrinere barna våre med pedofili (send en epost så får du dokumentasjonen på dette) og perversjoner som river ned det forebyggende arbeide FOR nestekjærlighet og menneskeverd. Det i seg selv skaper jo selvsagt et perverst samfunn.