Ibsen for likestilling og dagens familieøder?


Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 01.03.2020

Det er lange linjer av ideologisk- og kulturell påvirkning som skulle til for å undergrave den store og mektige arven etter Hans Nielsen Hauge fra 1796. Han ble kalt Norges Luther og fornyet den "evangelisk - lutherske" arv som la avgjørende vekt på familien for kristenliv, menighets- og samfunnsutforming. Men det reiste seg farlige motkrefter - ikke minst innen kunst og kultur - som de ofte noe feilaktig benevnte seg. En av de virkelig store størrelser var Henrik Ibsen som Garborg omtaler som ateist i "Vår diktning".

Der finner man også et interessant avsnitt om hans forsøk på å innføre likestilling - men tiden var tydeligvis ikke moden for det. Vi har en bredere omtale av dette i et Morsdagshefte for noen år siden. Særlig interessant er dette med likestillingstanken som er sentral i all revolusjon fra den franske revolusjon og oppover helt til våre dagers familieoppløsning og Skaperopprør. I denne korte artikkel skal vi bare kort nevne:

I "Vår diktning" tegnes det et interessant bilde av Ibsen - hvor han prøvde å introdusere likhetstanken i en forening - men ble avvist - og reagerte voldsomt på at både mennene og endog kvinnene avviste de store tanker - som han ville bringe - de frigjørende tanker fra det store utland. Han var rasende. Men la nå det ligge. Han syntes ikke å være den store politiker - derimot kunne han skrive og påvirke og føre sine ateistiske tanker inn i tankeliv og hjerteliv og kulturliv.

"Et dukkehjem"  og diktet "Til min ven revolutionstaleren."

Bl.a. skrev han "Et dukkehjem" som skildrer kvinnen som tar et oppgjør med ektemann "frigjør" seg og sier hjemmet farvel. I vår tid er stykket særlig omtykt - også av landets statsminister for en del år siden: Gro Harlem Brundtland. Hun tok det endog med seg på en offentlig reise til Kina som et kulturinnslag fra Norge! Det sier det meste.

Enda mer interessant er det å se hvor dypt opprørsk Ibsen tenker i hans dikt: "Til min ven revolutonstaleren."  Merk deg ven og taler. Han er med og hjelper, en påvirker, taler.

De siger jeg er blevet "konservativ",  Jeg er, hvad jeg var mit hele liv.

Jeg går ikke med på at flytte brikker. Slå spillet overende; da har De meg sikker.

En eneste revolution jeg husker, som ikke blev gjort af en halvhedsfusker.

Den bær for alle de senere glorien. Jeg mener naturligvis syndflods-historien.

Dog selve den gang blev Lucifer luret; thi Noah tog, som De ved, diktaturet.

Lad oss gøre det om igen, radikalere, men dertil kreves både mænd og talere.

I sørger for vandflom, til verdensmarken. Jeg lægger med lyst torpedo under Arken.

Og Arken var Guds redningsark for familien - som Ibsen synes på parti med den onde hvor han "med lyst legger en torpedo under Arken.". Ibsen ønsket å gjøre det skikkelig ved hjelp av radikale menn som kunne føre det store, flom av ord - mot Han som reddet Noah og dømte verden. Og de opprørerne samlet seg i Frankfurterne og 68-ere som kjørte på som "store talere" i institusjoner og de store medier hvor de virkelig har ført det store opprørske ødeleggende ord mot familien som basis for samfunnet og etter hvert hele Guds skaperordning med kjønn og det hele - til Arken drukner i "vandflom på verdensmarken" til seier for han hvis program er å myrde, stjele og ødelegge.

Men en ateist får aldri det siste Ordet - det har Han som har skapt himmel og jord og styrer det i sin allmakt.