Profeten Jonas og hans ulydighet - Kan vi forstå dette og lære noe av det i vår tid?

Profeten Jonas og hans ulydighet
- Kan vi forstå dette og lære noe av det i vår tid?

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar -Avisa.no – 23.06.2019

Assyria voks fram til en stormakt ca 830 f.Kr. De herjet Midtøsten i ca 200 år fra 850-650 f.Kr. (Håndbok til Bibelen) Det ble en vill og mektig stormakt som etter hvert ikke visste forskjell på rett og galt. (Se Bibelen av 1930) På Jonas` tid - rundt 750 år f.Kr. - var Ninive "hovedstad i det mektige Assyria (Israels fiende,-" tema for Jona boken.) (Håndbok til Bibelen)

Profeten Jonas er den siste av profetene i Nord-Riket, Israel, før det gikk under, og folket ble mer eller mindre fraktet til Ninive i ca 722 f. Kr. Jonas levde ca 750 år f. Kr. (Nummela), og Gud sendte han til Ninive noen tid før 722 f. Kr. Så det var ikke så veldig lenge før Ninive kom og knuste Nord-riket, hans fedreland. De omvendte seg og ble reddet fra undergang ved Jonas`s ord fra Herren. De ble reddet for en stund.

Du finner Ninive omtalt i Bibelen både hos prof. Jonas, Nahum og 2. Kongeb. 14, 25. Jonas kommer med advarsel til omvendelse - mens Nahum (fra Juda?) forkynner ødeleggelse av Ninive ca 612 f.Kr. Ninive "hadde ødelagt Israel for mindre enn 100 år siden og hadde vært en trussel mot selve Jerusalem, nå var dets dager talt." Håndboka sier også at Jonas manglet ikke mot (4. v. 12) - men han ønsket denne byen ødelagt - og hvis de omvendte seg, tilga Gud og dom og ødeleggelse uteble. Jonas kjente Gud så godt at han heller tok avsted i motsatt retning i "frimodig ulydighet" til Joppe og seilte til havs.
Da stormen reiste seg på havet og truet skipet med forlis - informerte han mannskapet at det var hans ulydighet mot Gud som forvoldte stormen. Men hvis de kastet han på havet, ville stormen legge seg. Mannskapet vegret seg, men så ingen annen råd og i stor gremmelse og frykt hev de han på havet, og stormen la seg. Han ville heller dø enn å advare Ninive og risikere mer overfall fra denne grusomme stormakt. M.a.o. han overprøvde Guds tanker - tenkte på sitt folks redning på feil måte - og tenkte ikke at største trusselen var Nord-Rikets frafall fra Herren og Hans beskyttelse. De hadde bare frafallskonger og gullkalver som guder. Det er i alle fall noe Norge bør ta med seg i dag.

Men Gud ga ikke opp sin profet. En stor fisk slukte han, og til slutt i fiskebuken bøyde han seg for Gud og ble spyttet på land, fikk budskapet på nytt og gikk de ca 80 mil til denne forferdelig trussel og morderstad Ninive og ropte ut budskapet - og de omvendte seg. Budskapet ble tatt imot - og det gikk som profeten fryktet. Uansett hva Gud underviste han om omsorg for den store by med mange dyr - så nektet Jonas å gi Gud rett. Han mente å vurdere bedre enn Gud. (Ikke ukjent fenomen i dag.) Jeg tror han tenkte at han hadde sviktet sitt folk - ved å gå med Guds budskap til Ninive og redde byen. Så ga det selvsagt han selv "riper i lakken" osv., men det er knapt den fulle forklaring på hvorfor "han heller ville dø", var tydelig dypt deprimert etter Ninives overlevelse.
Hadde han snakket ut med Gud før han la i vei til Joppe - vil nok Gud sagt han ett og annet om Israel - ti stammers folket - i vilt frafall og forfall. Så kunne han samarbeidet med Gud om å redde både Ninive og sitt eget folk. Han kjente nok Gud, men forstod ikke den overhengende fare for sitt eget folk. Her er det også noe å lære i Norge i dag.

Assyria, Sankerib angriper - Juda i 701 f.Kr.

Som nevnte herjet assyrerne i Midtøsten med overfall og folkedeportasjoner. Sankerib (ca 710 f.Kr.) gjorde Ninive til hovedstad i Assyria. Det var egentlig verdens først by grunnlagt av Nimrod, en etterkommer av brodermorderen Kain. (se 1. Moseb.) Han beleiret Jerusalem ca 701 f.Kr. - ca 25-30 år etter Jonas` besøk - men ble påført et forferdelig nederlag av Gud som slo 185 000 mann med sin engel. Prof. Esaias og kong Esekias trådte frem for Gud med ydmyke bønner om Herrens hjelp. (se Esaias kp. 36-37) Hadde Nord-Riket og profeten gjort som de gjorde i to-stammersriket - Juda - vil en tro de kunne blitt reddet. Men her finner vi en ydmyket og godt samarbeidende profet og konge til redning for Jerusalem. Hån, spott og trusler som strømmer i mot Gud og dem fra Sankeribs folk og store hær - er menneskelig sett - godt begrunnet. Det er sant at han hadde lagt under seg det ene land etter det andre, og deres guder av stein og tre hadde ikke hjulpet dem. Men her står han overfor den eneste levende og sanne Gud - som ledelsen i landet tar sin tilflukt til. Det skjønner Sankerib ikke noe av - og lite blant dagens politikere. Dette bør du lese grundig i relasjon til dagens Norge. Det taler rett inn i Norges situasjon.

Kong Esekias får løfte om at ingen skal kunne angripe - ikke en pil skal komme inn i byen - og at Sankegrip skal miste livet. Etter at kongen ydmyker seg og treder frem for Gud i Tempelet - skjer det at Guds engel slår til - og om morgen ser de 185 000 mann ligge døde på bakken. Hans makt er utslettet ved Guds under og inngripen. Sankerib reiser hjem og blir drept av to av sine sønner en dag han er i sin guds hus. Kong Esekias gikk rette veien med trusler og nød, og Gud ordnet opp så nasjonene igjen forstod Han var til, at det kun var en levende, sann og allmektig Gud og ble reddet.