Eliten i Arendal på opprørets grunn?

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 12.08.2019

Ikke uten undring ser en hele den politiske elite samler seg i Arendal – opprørets historiske grunn – der Ap. ble startet i 1887 ved Ormtjern. Og så vidt jeg forstår, trekker tidligere fylkesmann Djupedal (SV) i sentrale tråder for å få det til (Djupedal forlater til nyttår 2019 Arendalsuka som leder av hovedprogramkomiteen etter ti år.) Men kanskje det mest interessante er at man makter å samle hele den politiske elite og store folkemasser på denne historiske opprørs grunn – uten at noen synes å tenke over det, men møter villig fram under «Arendalsuka» nå i august. - Kanskje uten tanke på de sterkt nasjonalt byggende haugianere noen mil lengre øst.

Vi starter med Lofthus (Moland 1750-1797) som nektet å bøye seg for feudal- og redermaktens rå utnyttelse av folkets nød og sult. Rederne fraktet korn til Arendal som ble priset høyt. De fleste var bønder som betalte med tømmer som ble bunnpriset. Lofthus organiserte motstand på ren rettfer-dighets grunn, samlet underskrifter og reiste med protestlistene til kongen av Danmark-Norge. Makta tok han til slutt og la han i jern på Akershus hvor han døde i 1797. Han nådde ikke fram til frihet.

Men like før hadde Gud en annen plan og kalte Hans Nielsen Hauge bak plogen i 1796 som Ropstad prisverdig snakket om fra Litteraturhuset d.d. Hauge var maktene lydige – bortsett fra m.h.p. forkynnelsen av Guds Ord. Så trasket han land og strand rundt – i alt 1500 mil på 8 år – forfulgt og arrestert 8 ganger, så inn i 10 år. Hans 250 000 bøker var stort sett samlet og brent, helsa knekt, businessen likeså og avsluttet med et solid justismord. Konventikkelplakaten som ble brukt mot han, hadde ingen straffeparagraf.  Friheten fikk han i 1814, og Hauges folk fra Notto Jørgensen Tvedt (Evje), Ole G. Ueland (Heskestad, han med Bibel og Grunnlov) fram til Jørgen Løvland (Evje) og fortsatte kampen. De første skaffet oss tale- og møtefrihet 1842, samt Formannskapsloven loven av 1837 som flyttet makten fra presteskap og embetsverk til folket i frie valg. Alt friheter på «evangelisk – luthersk» grunn og 1814 som Norge bygde videre på, men vi nå er på full fart bort fra – ikke minst etter at den revolusjonære arven fra Arendal fikk makt i landet.

Men i disse historiske tider kommer et mektig svik og opprør i Arendal nå, med A. Herlofson i spissen. For skipsrederne fortsatte sin kapitalskapende innsats som er omtalt i Aftenpostens A. Magasin 12. juli 2013 under overskriften: «Da alt raknet for sørlendingene» Ingressen: «Ingen var så rike som folk i Arendal. Så kom krakket som mangler sidestykke her til lands.,» Det ble gullår i shipping, eventyrlige rikdommer ble seilt inn og Axel Herlofson stod i spissen, samlet mer og mer makt på sine hender, startet Arendal Privatbank – inntil alt raknet og han under fluktforsøk ble arrestert i Kristiansand på en båt til Amerika. Etter dette maktet ikke Arendal å bli med i omlegging til motordrevet skipsflåte, og folketallet kom ikke tilbake til tidligere høyde før ca. 1970. Nå samles man igjen på den revolusjonære grunn.

Få uker etter sammenbruddet begynte protestmarsjene av 600 arbeidere i Arendals gater, så ble Samholds Avis, startet og den 22.08.1887 ble «Det forenede norske Arbeiderparti» stiftet i «Møtelokalene på Ormetjern utenfor Arendal med representanter fra blant annet Kristiania, Bergen og Kristiansand. Dannelsen av det som skal bli Arbeiderpartiet, er en direkte følge av Arendalskrakket.» Ikke et urettferdig opprør, men dessverre så slapp man inn ideologier og -ismer, helt andre tankebygninger enn de som den mektige bonde- og lekmannsreisningen etter Hans Nielsen Hauge stod for. Ap fikk inn sine fem første representanter på Stortinget i 1903 – så ble de revolusjonære med Frankfurterskolen og Edvard Bull (N. form. i Ap.) – tapte valg og la seg deretter på en evolusjonær linje, men med klar ideologisk målsetting. Revolusjonen kom i betydelig grad inn med statsminister Sverdrup som var oppdradd av sin franske tante som var stor tilhenger av den franske revolusjon. Løvland var meget uroet over utviklingen og manet Venstre til «Hald saman» som det står på hans støtte i Wergelandsparken. Den gamle arv var under oppflising og på vei ut.

Det sier kanskje ikke så lite om forvirringen og utviklingen i Norge når man tror at det er så veldig stor forskjell på de politiske partiene som nå samles på de revolusjonæres grunn. Man synes å tro at de fordeler seg milevis fra hverandre til høyre og venstre. Professor Skodvin sier at høyre og radikalismen fordeler seg fra demokratene på toppen og langs en sirkel til de møtes i bunnen, langt unna folkestyret om de er røde, blå, brune eller for så vidt grønne. Mye i dagens politiske bilde tyder på at han har rett. Det går mot det totalitære. Det fedrene kjempet fram og etablerte Norge på er den basis som nå svikter og som våre folkevalgte burde finne tilbake til og besinne seg på i Arendalsuka.

Nei, folkens, klikk dere inn på «Virksomme ord» og les stortingspresident Jørgen Løvlands tale i 1914 om Grunnloven – Grunnloven som dere har revolusjonert, mens han takket Gud for trofasthet mot Gr.l. – i det han siterte Ivar Aasen: "Lat oss ikkje forfedrane gløyma, under alt som vi vende og snu. Dei har gitt oss ein arv til å gjøyma, han er større enn mange vil tru.". Han, som Ueland, stod på Pontoppidan og norskdom og med et storverk gjenreiste Norge i det nittende århundre. La oss danne et rettferdig, fredlig og godt samfunn på denne gamle gode grunn og jage ideologiene og – ismene ut av «Det norske hus».