Politiavhør av småbarn

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 23.10.2018

Første gang jeg ble oppmerksom på slike gruoppvekkende behandlinger av små barn som er fratatt foreldrene - og blir utspurt av vilt fremmede folk - var i Bjugnsaken fra ca 1994. Jeg fulgte debatten nøye bl.a. i Aftenposten hvor prof. Brøgger ved NTNU, modig og kunnskapsrikt tok bladet fra munnen overfor dette massehysteriet. Få våget å følge han - men han fikk rett. Ca 37 mann var anklaget for overgrep mot barn - og alle sammen ble frifunnet.

"En mor i Bjugn" skrev en rasende god bok etter at det verste var overstått i 1994. En bok som i disse tider absolutt bør leses for ikke å slukes igjen av den foss av rykter og fengslende påstander som ender i justismord og glattcelle. Hun forteller om politiet og barneavhør, bl.a. en tredje ransaking av huset. Politiet skal sammenholde fakta med barns beskrivelse av interiøret. "Det er fortalt om en loftsstue,-" Og da de spør etter trappa, har hun fått nok og "leder dem inn på soverommet og peker på takluka til kvisten. Jeg ber dem bruke trappa som barna har beskrevet i dommeravhør, og de ser uforstående på meg. Det finnes ingen trapp, det finnes ingen loftsstue, men jeg henter en kjøkkenkrakk og plasserer den under luka. Forklarer dem at de kan trå på den, og så på dørhåndtaket, løfte av luka og heise seg opp." Hun gir dem lommelykt og "beklager at hun ikke har satt på varmen i "loftsstua" som er et lite krypeloft. M.a.o. hun har fått så fullstendig nok av galskapen at hun gjør narr av rettsvesen og alt deres vesen - og med god grunn.

Prof. dr. juris Johs. Andenes skrev en oppsummering av Bjugnsaken i Aftenposten (Den store autoritet innen norsk juss.) i Aftenposten 15. april 1998 med overskriften: "Historien om Bjugn saken". Mot slutten skriver han "Bjugn-saken har etterlatt seg mange skadeskutte liv, mange ødelagte vennskapsforhold, et bygdesamfunn med bitre og fastlåste motsetninger. Dertil kommer en ukjent konto av skader påført barna ved gjentatte og langvarige avhør, intime legeundersøkelser og psykoterapi for å bearbeide følgende av seksualovergrep som i virkeligheten ikke har funnet sted. Hva kan man lære av saken for å unngå at historien gjentar seg? - - - - Først og fremst bør saken gjøre slutt på forestillingen om at barn alltid taler sant når de forteller om seksualovergrep. Å ta et slikt utgangspunkt er et opplegg til justismord. Erfaringen fra Bjugnsaken og lignende saker i andre land viser at en pågående og suggestiv eksaminasjon av småbarn kan få dem til å fantasere frem de mest absurde historier." (Suggestiv eksaminasjon betyr spørsmål som legger vitne, svaret i munnen) Andre feil blir også nevnt i bøkene fra Bjugn. De fås sikkert på et antikvariat. I mens fortsetter Barnevern og politiet med avhør av barn ned til ca 4 år og innbiller seg at de får vite sannheten. Er de dumme eller hvorfor gjør de det?

I forbindelse med Bjugnsaken kom Barneombud Finn Viggo Torgersen flaksende inn i saken og ned i helikopter i Bjugn og erklærte at barna snakker alltid sant. Til det uttalte retten: "Barneombud Trond Viggo Torgersens besøk i Bjugn høsten 1992 blir av Fossen forhørsrett betegnet som "svært ubetenksomt".

På s. 68 forteller Mor i Bjugn om Barneombud Trond Viggo Torgersens opptreden som "invaderte Bjugn, fotfulgt av et tallrikt mediakorps." Det er en grotesk skildring som minner mest om "ulver" som jager i flokk. Hun skriver på s. 146 om å bli invadert av psykologer og sosionomer i rettssalen med full tyngde. Er disse menneskene med sin etablerte offerteologi habile til å delta i dommeravhør og som sakkyndige?" og sier videre at de har alt for stor makt og er innpåslitende om det mest intime forhold i hjemmet.
Hun skriver også på s. 90: "Det er forferdelig at barn skal manipuleres til å få mennesker fengslet." De kommunale folkene fikk høre følgende å vite: "Hun fikk også vite at jeg ikke hadde tillit til henne og hjelpeapparatet fordi de valgte å stå på èn siden i saken. Hun tente på alle pluggene og raste løs." I det hele er det mye som peker mot et ideologisk følsomt styrt opplegg som er grøssende ettersom en leser seg gjennom boka igjen.

En bekjent av meg som har jobbet i BUP i minst 30 år, sa at avhør av barn på 7 år som dette gjaldt - skulle være forbudt. Som sekretær i AKF og engasjert i denne debatten - har jeg fått henvendelser fra flere steder i landet om Barnevernets operasjoner. Vi har vel nå samlet 5-6 kassetter med stoff om Barnevernet og dets virksomhet og fått et interessant kontaktnett. Et eks. er politiavhør i Barnehus av en 4-åring. Heldigvis forstod politiet hva som hadde foregått i fars og mors soverom - så de avviste saken og sendte både gutten og de andre barna hjem igjen. Men barnevernet syntes nok de hadde bedre vurderingsevne - men måtte gi seg.
Undertegnede håper at foreldrene reiser sivilt søksmål både mot den ene og den andre for den behandlingen en hører om av foreldre og småbarn. Vi ser fram til at menneskeretts-domstolen dømmer i 10 saker mot norsk Barnevern i Strasbourg og 1 i Europa-rådet (dette ble skrevet for noe tid tilbake og i dag har Norge fått kraftig kritikk fra både Strasbourg og Europarådet og flere saker følger), for Barnevernet er ikke småtteri med et budsjett på mer enn 21 milliarder og ca 6 000 tilsatte i arbeid, unntatt off. og under taushetsplikt og påførende en masse barn separasjonsangst/traumer kanskje for hele livet.