Politi og skolen kaster "kortene"?

Av tidl. nestform. i skolestyret, Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 10.11.17

Representant for den forebyggende politienhet i Arendal går ut i media og foreslår at foreldremøtene skal gjøres obligatoriske. Altså mer tvang mot foreldrene. Riktignok omtales foreldrene som en stor ressurs som har hovedansvaret for å ta hånd om div. oppdragelsesproblemer. Helt andre signaler enn Barnevernet og mye av det offentlige signaliserer til foreldrene, og politiet retter seg etter. Debatten går helt opp i Dagsnytt 18 m.fl., men uten virkelig å berøre problemene. Man skraper litt i overflaten - men spør ikke HVORFOR skygger foreldrene unna møter og ansvaret - så skole og politi drukner i problemer? Hvordan opplever foreldrene respekten for deres foreldreansvar som oppdragere osv?

De opplever at deres røst lite blir hørt både av skole og den synkende rettsstaten vår. Familien som skulle være "det første riket" med lovgivende, dømmende og utøvende makt" innenfor de gamle tradisjonelle rammene for foreldrerett og foreldremyndighet - er snart en saga blott. På skolene innføres en masse stoff som byr foreldrene direkte imot. Både fra min tid som n.form. i skolestyret og senere sek. i AKF, har jeg fått en rekke opplysninger om at foreldreretten ikke blir tatt på alvor. I NTB og Agderposten i juli -16 uttalte Tone Strømøy lektor i ped. ved Høyskolen i Oslo og Akershus: "Husk at barna i Norge ikke tilhører foreldrene -" de var et fellesansvar, og det får en virkelig oppleve når skole o.a. sender bekymringsmelding og politiet banker på de tusen hjem. Det er den brede kulturelle rammebetingelsen man bør drøfte denne saken i og som familiene lever i.

Politiet har ved flere anledninger ryddet opp i påseilte ungdomsmiljøer og brakt poden hjem til foreldrene, for deretter å gå ut i media og etterlyse foreldrenes ansvar. Men hverken politi eller barnevern vil definere hva slags makt faren kan bruke for å bringe en protesterende pode til sengs. Fort blir det anklager om vold og slå - og gutten kan bli tatt fra hjemmet. Mange foreldre kaster kortene - og demografien sier sitt.

Sier en høyt og kraftig fra på foreldremøte at for eks. videoene "Sinnamann og Trøbbel" som skal "advare " mot pappavold og incest - ikke ønskes til sine barn, får en mistenksomhetens blikk rettet mot seg - som kan ende i en bekymringsmelding og politi på trappene. Slike og lignende saker har media vært fulle av i årevis, og foreldrene er ikke dummere enn at de merker seg dette og trekker seg bort fra både møter og ansvar. Slike ting sprer seg som ild i foreldrerekkene, og en kan ikke prate seg fra det med vage generelle formuleringer. Nå går det mot oppvask i kommunestyrer og evt. rettssak på Agder om slik behandling av foreldre og barn. Flere er under oppseiling i Norge.

Utspillene nå fra politi og skole forteller meg at de nærmer seg en grense for statlig overtagelse av foreldrerett og ansvar. Dette handterer de ikke lenger - og så kommer ropet på foreldrene og mer tvang. Det har de ganske rett i - og uten div. ideologiske briller - burde man innsett dette for lenge siden og på en helt annen måte satset på å oppfylle Skolelovens § 1 om samarbeid og forståing mellom heim og skole. Man burde forstått at familien er basis for en velfungerende rettsstat og demokrati og best for oss alle.
Jeg minnes Winston Churchills uttalelse etter krigen: Det hadde forundret han hvilken kraft det var i et folk oppfostret i frihet - i forhold til de som marsjerte i takt for til slutt å slutte marsjen på en ruinhaug. For barna hører ikke skolen eller staten til, men foreldrene, og de er delegert ansvaret for barna i skoletiden, men fremdeles gjelder foreldreretten. Når politiet etter en "rettsløs" bekymringsmelding går bak ryggen på foreldrene og henter barna under rektors jurisdiksjon, da ruinerer man relasjonen heim skole og foreldrenes medvirkning. Man sprer frykt og lammelse. Nei, det som skal til, er at stat og myndigheter fører en god familiepolitikk - som de ikke har gjort siden ca 1974 - og igjen skjønner at hele vår framtid hviler på respekt for familien - mor og far og barna og rekker ut en hjelpende hånd og legger tvangen bort for de fleste tusen hjem.