Juryordningen:
Man fortsetter med å skape ulover som vi ikke kan leve med.

I 2011 - se under, men også før - skrev Norges Kommentar Avis mye mot endring av juryordningen.
Nå innbiller man seg at man er så mye klokere enn gammelbritisk rett og "Den vestlige sivilisasjons rednings-mann»
sir W. Churchill. Les det markert med rødt!

Redaksjonen
24.01.17

Juryen og bondevettet må ikke avvikles

Av cand agric Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 25.06.11

 Med jevne mellomrom kommer det forslag om at juryordningen bør avvikles Ofte er det fra faglig juridisk hold forslagene kommer, og man aner faglig maktbrynde mot folkevett – og frigjøringskampen i det nittende århundre da makten ble flyttet fra embetsverk til folket i frie velg. Og da er man midt inne i demokratiets kjerne og folkets medansvar for RETT og RETTFERDIGHET i landet, og det er grunnleggende viktig. Dessuten er juryordningen en rettsorden med dype røtter i norsk og britisk kristenrett og nasjonenes historiske kamp for en god rettsorden skal man heller ikke ta lett på. Denne gangen er det FV som bruker 1 ½ s. på et storoppslag på juryordningen som en omtaler ”bakstreversk” og ”antikvariatet”. Dessuten er de historiske kunnskaper heller magre når forfatteren henfører juryen til ”de store omveltningene i den vestlige verden på slutten av 1700-tallet.” Den er nok langt eldre!

I sitt vidt- og langtskuende verk ”Historie, sagaen om de engelsktalende nasjoner” av sir Winston S. Churchill (sir WSC) - skriver han i bind I om ”Den engelske lov” om hvordan Henrik 2. fra 1153 og fremover -  la om engelsk lov og innførte juryordningen i rettsvesenet. Kongen omtaler han slik: ”- ingen har satt dypere spor i våre lover og institusjoner” - - ”hans ry vil leve like lenge som den engelske forfatning og Englands lover”, og innenfor deres system av sedvanerett vil det da leve lenge.

 Sir WSC forteller at før Henriks tid hersket en ”mengde feudale domstoler, hvor de lokale stormenn håndhevet retten på en måte som skiftet med sedvane og stemning i trakten, planla han et system av kongelige domstoler, som skulle administrere en rett som var felles for hele landet og alle mennesker.” Sakte men sikkert bygde Henrik sitt system og sikret folkets daglige retter som deres jord og livsgrunnlag. Han gjorde det ikke med tvang. ”- det bærende prinsipp måtte være å lokke folk til å bringe sine saker inn for hans domstoler, ikke tvinge dem til det.” Altså et menneskesyn med utsøkt respekt for mennesket og folket.

WSC fortsetter: ”Kongen måtte kunne by dem en mer rettferdig saksbehandling enn de fikk hos sine herrer. Derfor innførte Henrik en ny prosses måte for dem som brakte sine saker inn for hans domstoler, nemlig jurybehandlingen. Regale quoddam beneficium, en kongelig gave, kalte en samtidig det, og denne karakteristikken kaster lys både over jurysystemets opprinnelse og den rollen det spilte for den kongelige rettspleies seier.” 

Disse sidene er uhyre informative, men plassen tillater ikke mer enn noen avsluttende sitater: ”Jurysystemet er kommet til å representere alt det vi forbinder med engelsk rettspleie, for så lenge en sak må granskes av tolv hederlige og uhilde menn, har både den anklagede og anklageren selv en garanti mot vilkårlig forvrengning av loven. Det er dette som skiller retten slik den håndheves ved engelske domstoler, fra de kontinentale rettergangssystemer, som bygger på romersk praksis.” – ”Disse metoder sikret rettferdighet.” Feudale-, o.a. maktsystemer - systemer man aner lurer i kullissene også i dag - hadde fått et grunnskudd uansett hvilke inhabile krefter, faglaug eller annet de måtte bygge på - og folket pustet friere. Mennesket som ble dradd for domstolen skulle dømmes av likemenn som forstod i et bredere perspektiv enn fagdommere – og den friheten kjempet Norge seg også til for sine borgere.

 Å kutte av de historiske røttene til våre rettsinstitusjoner og legge makten mer over i fagekspertisen, vil jeg tro er både overfladisk og korttenkt. Det finnes viktige elementer i ”the common sense” fra folkets liv og virke som ikke fanges opp av skole- og utdanningsvesen - spesielt ikke innen fagdisipliner som skal ta seg av alle folks rett og folkets rettsfølelse. Her må juridisk fagekspertise utvise større grad av ydmykhet både overfor historien og folket. Sir. W.S.C. selv er kanskje det beste eksempel på viktigheten av å få med seg det som ikke systemene fanger opp, når en minnes at han strøk 3 x i 8. klasse. Og etter å ha stått som klippen i kampen for vestlig sivilisasjon for deretter å bli overdrysset med æres-doktorgrader uttalte han ”Det har forundret meg gjennom et langt liv å se hvor mange flere dr.grader jeg har mottatt enn eksamener jeg har passert.” Han hadde mange evner og begavelser som systemet avviste, men han ble ”den vestlige sivilisasjons redningsmann”. Og folket hadde vett nok til å kalle på han da mest det gjaldt og systemet hadde kjørt nasjonen til avgrunnens rand. Jeg tror fremdeles folkets røst av habile, rettsindige og kyndige menn bør befolke rettssalene og juryordningen.