Jordbrukets basis for Nasjonen Norge.

Jordbrukets basis for Nasjonen Norge

Av sivilagronom Lars-Arne Høgetveit, i www.Kommentar -Avisa.no – 27.03.2017

Erling Kjekstad skriver i Nationen 25.03.2017 følgende:
«Billige bønder og forskjell på folk
I 1985 fikk bøndene betalt kroner 2,85 per liter melk. Butikkprisen den gangen var 5,79 kroner. Forbrukeren betalte altså det dobbelt av bondens pris – sånn omtrent, skriver Erling Kjekstad.» (…) «I 2010 var bondens melkepris økt til kroner 4,84. Prisen i butikk var blitt 15,50. Nå måtte du gange bondens pris med tre for å få forbrukerprisen.
I dag er bondens literpris 4,87 – ifølge februar-tallene på Tines medlemssider. Utsalgsprisen i min lokale Rema-butikk er 18,40 for Tines helmelk og 15,50 for lettmelka. Med litt slingringsmonn: Tre-gangen har bitt seg fast – og vel så det.»

Dette som her Kjekstad nevner, er en del av bildet der de som driver primærproduksjonen skvises år etter år og vi nærmer oss et skjevfordelt samfunn som Kjekstad også nevner senere i sin artikkel, der vi aner det vi ser andre steder i verden der storkapitalen tar over hele produksjonsapparatet inklusive selve bondens jord. Vi er tilbake til leilendingssamfunnet. Leilendingene ute i Europa hadde det vel enda verre enn i Norge, for jordeierne i Norge hadde noe geografisk avstand til bonden som drev jorda. Men det var en knallhard hverdag og med stor grad av usikkerhet for bondefamiliene. Det er heller ikke slik vi skal drive en nasjon, jordbruket drevet på nasjonale ressurser er helt sentralt i en hver nasjon og altså selve basisen for å kunne ha både gode leveforhold og ryggrad for å ha en reel nasjonal selvstendighet. Nasjonalstatens basis hviler på jordbruket og solide familieenheter over hele landet. En psykiater sa for noen år siden at hans største oppgave med å få folkene tilbake til virkeligheten i dag – er å lære pasientene til å se og skjønne sammenhenger! Helheten og livet har gått i oppløsning for dem i deres rastløse og utilfredse jag etter vind. Vi er vel for så vidt der også når de fleste politikere diskuterer Jordbruksavtalen, sammenhengen er gått tapt og man ser på norsk produsert mat som en særinteresse for bonden i det frie økonomiske marked og ikke helt avgjørende for enhver innbygger av dette landet der nasjonen selvsagt stiller opp med gode rammebetingelser.

Senterpartiets Per Olaf Lundteigen gir i samme avis en god analyse av disse forholdene og med tillatelse fra Lundteigen gjengir Norges Kommentar Avis her hans kronikk i Nationen 24.03.2017:

«Regjeringens jordbruksmelding gjør kostnadseffektiv matproduksjon til jordbrukspolitikkens hovedmål. Hovedaktøren er det volumbaserte industrijordbruket, virkemiddelet er omfattende subsidiering av volumproduksjon, import av kraftfôr og blant annet store driftsbygninger.

Vi som ønsker en annen retning for jordbruket, må samle oss om en annen forståelse av formålet til jordbruket. Det er samfunnsoppdraget for og på vegne av fellesskapet som er overordnet. Gardbrukeren er avgjørende for å kunne nå målet.

Fellesskapets langsiktige verdier og mål for matproduksjonen, ligger i forvaltningen av jorda. Kort sagt: Fruktbarheten i jorda og mengde jord som brukes. Jorda danner grunnlaget for produksjonen av nok, trygg og rein mat, åpne landskap, mat med lokal identitet og reiseliv. Dette er kjernen i jordbrukets samfunnsoppdrag: Sjølforsyning og matsikkerhet.

Sjølforsyning er et viktig fellesmål. Det sier ikke bare noe om den politiske rollen til matproduksjonen, men også noe om den aller viktigste funksjonen til jordbrukspolitikken: Matvaresikkerhet; dvs nok mat og trygg mat. Mat fra jordbruket kan være to ting: Enten planter som vi mennesker spiser, eller planter som dyra spiser, som vi så i neste omgang får kjøtt eller mjølk fra. Begge deler er basert på planteproduksjon.

Størrelsen av vår planteproduksjon bestemmer derfor sjølforsyningen av jordbruksmat. Lønnsomheten ved å dyrke planter på jorda avgjør størrelsen på planteproduksjonen. Kraftfôrprisen bestemmer lønnsomheten på grasproduksjonen, derved også verdien av plantene.

Kraftfôrprisen går derfor til kjernen i det å være jordbruker: Jordbruk er bruk av jord. Dagens situasjon er at stadig mindre jord i Norge brukes. Avlingene har stagnert eller er fallende. Samtidig øker dyras ytelse av både kjøtt og mjølk, fordi vi bruker mer importert kraftfôr.

Dagens jordbrukspolitikk svekker vår sjølforsyning, gir overproduksjon og gjeldsvekst. Situasjonen har slående historiske paralleller med opptakten til Kriseforliket i 1935 mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet. Regjeringen Mowinckel (V) med landbruksminister Håkon Five (V) i spissen, sto for en liberalistisk produksjonsaktivisme i jordbrukspolitikken, der fokus var volum, frihandel og billig, importert kraftfôr. Dette ga overproduksjon, gjeldsvekst og lav sjølforsyning. Konfliktnivået økte, stridsspørsmålene var befolkningens trygghet, beredskapshensyn og bondebefolkningens inntekt. Statsråd Hans Ystgård (Ap) svarte på tidens krav med å legge avgift på toppforbruket av kraftfôr.

Dette bringer oss tilbake til jordbrukets samfunnsoppdrag i dag, og hvorfor vi har jordbrukspolitikken. Norsk jordbruk skal sikre nok og trygg mat til egen befolkning ved å produsere mat på en bærekraftig, rasjonell og ressurseffektiv måte. Da må jordbrukspolitikken tilrettelegge for økt sjølforsyning ved at produksjonen av mat og fôr på norsk jord prioriteres, framfor produksjonsmåter som baseres på økt bruk av importert kraftfôr.

Skal jord brukes, må planter dyrkes og høstes slik at sjølforsyningsgraden øker. Men da må det være mer lønnsomt å arbeide med jorda. Fordi Norge er et grasland, handler matsikkerhet, sjølforsyning og bruk av jord i Norge om gras, og verdien av graset. Når kraftfôrprisen er lav er verdien av grasproduksjonen lav. Dermed reduseres verdien av arbeidet med plantene og gardbrukeres innsats.

Derfor må sjølforsyningsgraden, korrigert for import av fôr, være resultatmålet for økt matproduksjon med grunnlag i norske arealer. Derfor må kraftfôrprisen økes slik at verdien, og bruken, av norske jordbruksarealer øker. Statlig investeringsstøtte må derfor vris fra driftsbygninger til jord (dvs nydyrking, opprusting av tidligere dyrka jord, grøfting og sperregjerder mot utmark).

En nasjonal jordbrukspolitikk forutsetter et nasjonalt jordbruksvaremarked. Samfunnsoppdraget til jordbruket må derfor gjenspeiles i jordbrukspolitikken. Viktig her er at norske lønns- og arbeidsvilkår legges til grunn i jordbruket, som for lønnsmottakere i andre yrker. Dette krever grensevern for jordbruket.

I dette samfunnsoppdraget bestemmer den norske forbrukeren hva gardbrukeren skal produsere. Markedsprisene for jordbruksråvarer skal sikre nødvendig volum, god kvalitet og et matmarked med de valgmuligheter forbrukeren krever. Handlingsrommet i tollvernet må benyttes og bevilgninger over statsbudsjettet skal sikre de samfunnsoppgaver som markedsprisene ikke kan oppfylle.

Forbrukermakta svekkes av maktkonsentrasjon særlig i handelsleddet. Makta må balanseres slik at handelsleddet må ta større samfunnsansvar til fordel for en mer lønnsom/dynamisk næringsmiddelindustri og ett mer naturvennlig jordbruk.

Forbrukernes helse svekkes av usunn mat, men kan styrkes ved at kvaliteten på norsk jordbruksmat systematisk bedres. Viktig her er redusert bruk av antimikrobielle tilsetningsstoffer, resistensfremmende preparater og utryddelse av antibiotikaresistente bakterier i mat. Derved skal våre jordbruksvarer foretrekkes av forbrukerne fordi vi i realiteten har etablert ett grønt importvern. Alliansen mellom kyllingprodusenter og deler av matvarehandelen, som fjernet antibiotikumet Narasin, er et eksempel til etterfølgelse.

For forbrukerne er etterspørselen av kortreist mat stor og økende. Denne må fremmes videre gjennom samvirkeorganisert foredling og utbud i samarbeid med lokale og regionale matnettverk, slik at disse etterspurte varene kan få mer stabile og økonomisk trygge produksjonsforhold.»