I nylig utkommet bok om Wisløff s. 358 skriver tidligere rektor Sjåstad følgende:

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no, 07.09.2016 (JH har være sekretær i Akademiet for Kristen Folkeopplysning (AKF) siden 1986)

«De aller mest konservative i Kirke og Misjons-Norge ønsket i disse årene å markere at Wisløff var på deres side.» Det er direkte feil. (Se forklaring i minneord om C. Fr. Wisløff nederst.) Videre fra boken til Sjåstad: «Noen mente at disse utnyttet hans konservative innstilling. De fikk ham til å støtte deres meninger, for eksempel når det gjaldt musikk eller tjenestedeling eller andre spørsmål. Og en slik tendens kan sporadisk påvises. Følgende er kanskje et eksempel på dette: «Carl Fredrik Wisløff uttalte på et møte på Laberget leirsted i Nord-Trøndelag i 1995: «Den moderne sangen og musikken er blitt et av de viktigste virkemidler til å bryte ned Guds ord». Det vil si: til å få mennesker bort fra Guds ord.» Eksemplet er hentet fra artikkelen du finner her. (Grad av konservativ er ikke definert i boken og AKF hører ikke til der. Vi deler N. Ove Vigilius sitt bibelsyn. Det står i LYS og du finner det også nevnt her.)

Det var bare vi i Akademi for Kristen Folkeopplysning som hadde Bibelseminar på Laberget med Wisløff i 1995. Det ble ofte dekt av journalist S.V. Sandnes i Dagen. Ofte ble vi også oppringt av daværende sekretær i NLM, Lianes og fikk komme med en omtale av seminaret på lokalradioen i Trondheim. Vi husker det med glede og takknemlighet. Fra Dagen har vel Norsk Luthersk Lekmannsmisjon (NLL) plukket sitatet av Wisløff og skriver: «En innvending som stadig dukker opp, er at musikk ikke har noe med teologi og Guds ord å gjøre. Det er en besnærende villfarelse. Carl Fredrik Wisløff uttalte på et møte på Laberget leirsted i Nord-Trøndelag i 1995: «Den moderne sangen og musikken er blitt et av de viktigste virkemidler til å bryte ned Guds ord». Sitert fra Lov og Evangelium 2013 - Nr 08. Sigbjørn Agnalt. Fotnote i boken, men sikter til AKFs Bibelseminar.

Så kommer et lengre lett tøvete avsnitt om Lønnings og Wisløffs musikk syn, og Sjåstad fortsetter på s. 359 med følgende om Wisløffs reaksjon på div. musikk: «Noen tenkte: Denne reaksjonen hadde med hans sunne åndelige sans å gjøre. Andre tenkte: «Den reaksjonen hadde med hans følelsesliv å gjøre.» Hvem av «noen» og «andre» som mente hva, sier ikke Sjåstad - så da får han stå for det selv. Dette «noen» har forøvrig en merkelig tenkeevne i relasjon til det Wisløff selv uttalte om musikken og han også hadde i 1982 ført i pennen av Sjåstad selv. Se under.

Videre kommentar: Først har han ved dette utspillet fått gitt en merkelig kommentar til både NLL og AKF i samme slengen. Det må han jo gjerne gjøre om han føler saklig behov for det, men da må det gjøres på en skikkelig måte. Man kan for eks. ikke påstå at: «De aller mest konservative i Kirke og Misjons-Norge ønsket i disse årene å markere at Wisløff var på deres side» når han ikke har noen dokumentasjon på en slik usann påstand. Vår motivasjon for å få med oss Wisløff - kan man lese i nekrologen jeg skrev ved hans død. Vi trengte en mann med rike bibelkunnskaper, kirkepolitisk oversikt og god sjelesørgerisk evne på talerstolen. Wisløff maktet dette og vår formann fikk han med da W. var ca. 81 år og de fleste hadde "parkert" han.

Sjåstad fortsetter i samme udokumenterte stil og etter min mening direkte krenkende mot Wisløffs minne og integritet: «Noen mente at disse utnyttet hans konservative innstilling. De fikk ham til å støtte deres meninger,-». Å våge og antyde at Wisløff lot seg «utnytte» - trekkes med blant «De aller mest konservative» fordi han mente det han mente - synes jeg mildt sagt er utilbørlig mot Wisløffs minne. Og når det så plusses på med: «De fikk ham til å støtte deres meninger.»  Enhver som husker Wisløff eller har lest hans bøker, nekter jo kort og godt å tro at man «fikk ham til å støtte» noe han ikke mente selv. Øivind Andersen var heller ikke fjern fra dette musikksynet - som nok ikke deles av NLM og «Veien fram».  Hva Sjåstad mener om oss som «utnyttet» Wisløff og «fikk han til» står det selvsagt Sjåstad fritt å fantasere om også i bøker om han ønsker det. Det er i alle fall ikke riktig.

Ekstra merkelig blir disse påstandene når en slå opp i Sjåstads bok «I samtale med Carl Fr. Wisløff» på Lunde fra 1982 hvor Wisløff uttrykker sin glede over Bach og Mozart som han «aldri blir trett av.» Men så kommer det: «- Hva med moderne musikk? - Det får jeg ærlig talt ikke noe utav. Og jeg tror musikk med eggende rytmer og harde effekter ingenting har å gjøre i kristne samlinger». s. 12. Skulle man fortsette i Sjåstads stil kunne man undres om han selv «utnyttet» Wisløff den gangen til støtte for NLMs noe bedre holdninger til musikk den gangen da Randulf Saunes enda mye regjerte grunnen?

Plusser man så på hva heimesekretær Steinar Hunnestad skrev i Dagen 21.08.90 om lekfolket som i hovedsak bygde NLM gjennom kamp og strid og Wisløff nærmet seg mer og mer på sine eldste dager - ettersom teologene i NLM førte oss lengre og lengre bort fra bl.a. musikksyn og kvinners tjeneste - så får man enda mer å tenke på. Hunnestad skriver:
«Et av spørsmålet er om Misjonssambandet har fått for mange teologer - med Menighets-fakultetets skriftsyn og kirkesyn. Spør du meg, er svaret Ja! Det er sørgelig at jeg selv er medskyldig i at det skjedde.» (Artikkelen av Steinar Hunnestad leser du her.)

At Wisløff steg for steg reagerte på DNK og MF, har Sjåstad gitt en viss utgreiing om. Men en hovedårsak til at Wisløff trakk seg tilbake fra DNK, var ikke minst kvinneprestspørsmålet - som nå munner ut i en kvinnestyrt og «likekjønnet» DNK og ditto samfunn - noe som etter hvert fulgte etter inn i organisasjonene hvor Wisløff tok sin tilflukt i mange år. Men da NLM utviklet seg hen imot kvinnelig stemmerett i 1988-97 - og etter hvert kvinnelig forkynnelse også i de andre organisasjonene - kan en godt forstå at han brukte sine siste år og krefter hos noen som prøvde å holde igjen på denne triste utviklingen. Vi i AKF hadde gleden av å ha han med oss på Bibelseminarene i 8-9 år til han var 90 og har mye om det i bladet LYS. Dagen dekte det også godt i mange år. Til slutt var han døv og kunne ikke mer.  (Uth. av meg) Jeg kjenner knapt en Herrens tjener som har brukt sine gaver så fullt ut i Guds rikes tjeneste.

Carl Fr. Wisløff hadde blitt 100 år 31. des. 2008

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 31.12.08 

I forbindelse med at Wisløff  nyttårsaften ville ha fylt 100 år – repeterer vi minneordet vi i Akademiet for Kristen Folkeopplysning (AKF) skrev om han da han døde for 4 år siden (se under).
I AKF hadde vi gleden av å ha han med oss på våre seminarer i 8 år – helt til han var 90 og nesten ikke hørte mer. Hvordan han ble med oss, skildret vi slik for fire år siden: ”I 1988 - da oversettelsesarbeidet var over - hadde man inntrykk av at det ble stille omkring Wisløff. Det syntes ikke som man hadde bruk for han mer. Vi i "Akademi for Kristen Folkeopplysning" var på utkikk etter en kapasitet som både kunne lære på Bibelens grunn, hadde oversikt og fagkunnskap til å drive kristen "folkeopplysning" og sendte vår formann tidligere prost Stein Henriksen til Wisløff for å høre om han kunne være med oss på våre seminarer. "Jeg er for gammel" var svaret. "Hvor gammel er du da"? spurte Henriksen – 82 år svarte Wisløff - "ikke verre" repliserte Henriksen. Og da ga Wisløff seg og ble med oss i de påfølgende 8 år med rike bidrag - ofte 3 og 4 foredrag med kraft og innsikt. Vi har alt på kassetter for dem som er interessert. Da han nesten passerte 90 år, sviktet hørselen så kraftig at han maktet ikke mer. Jeg kjenner knapt en mann som har nyttet sine gaver i trofast tjeneste for Guds rike til siste slutt som Wisløff.”

 Det var tydelig at Wisløff - hans teologi og meninger mer og mer ble kjørt ut på sidelinjen – ikke bare på MF – men også i organisasjonene som hadde sine teologer fra MF. Dette MF som i år feirer sitt 100 års jubileum – det siste storverk til bondehøvdingene – ikke minst i det gamle Venstre – i flg. dr. theol Sverre Norborg. Da de startet MF – etter en lang og opprivende Odland/ Ording strid - (se artikkel i Norges Kommentar Avis) var det for å skaffe bondesønnene sine en sann presteutdannelse til gode prester i DNK på evangelisk luthersk grunn. Altså SANNHETS grunn. De hadde mange og onde erfaringer med de teologene som hersket i kirken og på Universitet og utover bygdene. Nå skapte lekfolket nye tider – men det varte knapt 100 år – så vek man av fra SANNHETS grunn, og jubileumsåret feires med ”fellesskap” som motto på MF – et fellesskap med katolikker, pinsevenner, og den konfesjonelle forankring i evangelisk-luthersk er tydeligvis forlatt for godt. Og på toppen av det hele hyser man forsvarere av homofili innen MFs rekker.

Avisen Dagen bruker to sider d.d. om ”Den siste kristenhøvding”: Wisløff. Der finner vi en rekke utsagn som bekrefter at ledelsen i dag har forlatt den gamle grunn som lekfolket reiste MF for og det Wisløff også ville stå for – og som gjorde at det var noen få av oss som tok vare på Wisløffs forkynnelse til han var 90 og ikke maktet mer. Man kunne nok – og kan nok fremdeles rose en del av hans kunnskaper, pedagogiske evner m.m., men hans bibelsyn, syn på katolisismen og kirkesyn holder man seg langt unna.

For eks. sier den konverterte prof. Oftestad ved MF: ”-at få av MFs lærere delte Wisløffs syn på datidens kirkelige stridsspørsmål.”  Nåværende rektor Haanes sier en god del pent om Wisløff, men så kommer det: ”Wisløff engasjerte seg i mange debatter. Bibelsyn, kvinnelig prestetjeneste, karismatikk, katolisisme og økumunikk var noen av emnene der han hadde klare meninger og møtte mye motbør.” Kirkerådsdir. Johnsen sier ”han var en god teolog, en sterk prinsipiell tenker, en omsorgsfull støttespiller”, osv. Da undres man hvorfor de etter hvert ikke hørte på han – men fulgte tidsånden.

J. Kvalbein sier: ”Han følte nok en stadig sterkere konflikt mellom kursen han selv stod for og den MF valgte,-”  ”Wisløff valgte å gå av som professor ved MF ved fylte 67 år fordi han ikke kunne identifisere seg med fakultet, særlig etter at institusjonen sa ja til kvinnelig prestetjeneste i 1972.”

Kommentaren til red. Kleppa i en liten enspalter på samme side har flere gode poeng i sakens anledning. Han er ikke enig i den avgrensningen som noen gir uttrykk for, nemlig at høvdingenes tid er ute, at det er en ny tid og andre saker enn det Wisløff kjempet for, og at tiden nå innbyr til dialog etc. etc. Han sier ”men det vert feil om vi avgrensar han til hans tid. Eg trur det er feil når det vert sagt at det ikkje er rom for slike høvdinger i vår tid, og at vi heller ikkje treng dei.” Saken er vel den at vi ikke lenger hører Hyrdens røst og Ordet – og derfor avskriver de som er hyrder og høvdinger i kraft av å tale som Guds Ord taler.

Kleppa skriver videre at ”Problemet er at vi har ikkje slike” som står for det Wisløff stod for med kraft og overbevisning. ”Vi treng nokre som kjemper med Ordets våpen i forkynninga,-” ”Det kan vera at det i det norske kristenfolk i dag ikkje er grobotn eller livsrom for Wisløff-typar, men det er ikkje fordi vi ikkje treng dei. Det er fordi vi har vorte så kompromiss-svillige og tilpassingsdyktige at vi kneblar dei, eller lukkar øyrene for slike røyster. Det er situasjonen i Den norske kyrkja (og ved MF) det beste dømet på, diverre. (uth. av meg)

Dette er den blanke sannhet og gjør at røster som bærer ”sannhetens støtter og grunnvoll” rives i økende tempo både i samfunn og menighet – slik at man endatil forfalsker Skriften i oversettelser, liturgi, salmer og forkynnelse – samt river vårt felles fundament i Grunnloven – hvis ikke noen trofaste nå samler seg og reiser et nytt lekmannsarbeid i bønn og lidelse – et arbeid hvor Gud kan gå med, til redning for land og folk om Gud enda gir tid.

Minneord:

 Carl Fredrik Wisløff er død (født 31. desember 1908, død 25. juni 2004)

Av Jørgen Høgetveit

 Professor, dr. theol Carl Fr. Wisløff har lagt ned vandringstaven her på jord i en alder av 95 år. Han fikk slag og døde med flere av barna sine hos seg. Stort er tapet av en hyrde og lærer man knapt har hatt i Norge i nyere tid.

 Wisløff var født i Drammen den 31. desember 1908 av foreldrene Nils Fredrik Wisløff og Dagny Johanne f. Waalmann. Han ble gift med Ingrid Bruun og de fikk fire barn. Hun levde hos han etter Skriften som den gode "medhjelper" til det store arbeidet med Bibeloversettelsen var ferdig. Da døde hun, i 1988.

 Etter eksamen artium tok han teologisk embetseksamen i 1931, praktikum i 1932 og ordinert til prest i Den norske kirke og startet sin prestetjeneste i Vaterland kirke i Oslo - hvor han mottok rike impulser i samarbeidet med Anna Jensen for de mest forkomne i samfunnet.  Han ble sterkt engasjert som sekretær i Student- og Gymnasiastlaget og arbeidet for de neste generasjoner lå han alltid sterkt på hjertet.

I 1940 ble han sogneprest i Birkenes i Aust Agder og fikk der lære å kjenne og sette pris på det kristne lekfolk - som han senere kom til å stå stadig nærmere. Da noen Osloakademikere begynte å omtale Birkenesfolk - som ble krigsfanger - på en stygg måte - rykket Wisløff ut til deres forsvar. Han kjente dem og gikk god for dem!

I 1947 ble han kalt til Menighetsfakultetet som rektor ved det praktisk teologiske seminar og var der til han i 1961 ble professor i kirke- og dogmehistorie. I denne stillingen ble han til han i nærheten av aldersgrensen trakk seg fra MF i en konflikt om Skriftsynet. I mange år nøt også Fjellhaug skoler godt av hans undervisning - 1 år var han også ved det lutherske seminar i Kobe, Japan.

Doktorgraden tok han ved UIO på "Nattverd og messe" i 1958. Det var en studie over Luthers oppgjør med den romersk katolske messeofferlære - den lære som Luther anså som noe av det verste hos katolikkene. Han skrev også en avhandling om "Oppropet til kristendommens venner" - oppropet til Gisle Johnson og biskop Heuch i deres forsøk på å stoppe de revolusjo-næres fremmarsj i Norge. Han skaffet seg etter hvert betydelig kunnskaper både innen dogmehistorie, lutherdommen og liturgien - og hans venner hadde stadig gleden av å konsultere han når man trengte kunnskap på disse områdene - eller hans vurderinger i innfløkte teologiske spørsmål. 

 Han var en uhyre produktiv forfatter. Jeg hørte en gang at noen spurte hvordan han rakk alt: "Jeg tar vare på halvtimene" var svaret.  Utover de utallige artikler og debattinnlegg, skrev han "Jeg vet på hvem jeg tror", "Martin luthers teologi" og i tre bindsverket av Norges kirkehistorie skrev han to av bindene. I tillegg kommer andaktsbøker og oppbyggelsesbøker. De fleste av dem er spredd i store opplag og flere oversatt til en rekke språk.

 Men kanskje det viktigste arbeidet gjorde han sammen med Arthur Berg, T. Gilbrandt da de vel alle som sikre pensjonister startet arbeidet - etter en lengre tids debatt - med å gi oss en ny bibeloversettelse. Av debatten gikk det klart fram at Bibelselskapets 1978-oversettelse på aksiomatisk (etter mening) grunnlag var noe de var svært lite glad for. Den spredde seg ikke bare i kirken - men langt inn i organisasjonen ble den godtatt uten særlige motforestillinger. Dette på tross av oversettelsens mange feil og mangler. Det store arbeidet med NB1988 oversettelsen på konkordat grunnlag (ord for ord) ble ferdig i 1988. Etter hvert ble det klart at lekfolket hadde tatt signalene og ventet på deres oversettelse, og oversettelsen erobret stadig større deler av det troende lekfolk, og mang en forkynner og teolog måtte skifte ut sin moderne 1978-oversettelse.

 Wisløff reiste land og strand rundt i årevis og vant seg en sikker og trygg tilhørerskare. Man hørte hyrderøsten og lyttet til hans orienteringer og råd i en stadig mer forvirret situasjon. Han hadde en usedvanlig pedagogisk evne - slik at kompliserte teologiske spørsmål og utviklingstrender innen kristenlivet ble belyst på en enkel og klar måte uten at han gikk på akkord med sannheten. I tillegg flettet han inn solid lære, sjelesørgeriske avsnitt - som en merket kom fra hans eget hjerte - derfor fikk man alltid noe både for hjernen og hjertet under hans talerstol.

 I 1988 - da oversettelsesarbeidet var over - hadde man inntrykk av at det ble stille omkring Wisløff. Det syntes ikke som man hadde bruk for han mer. Vi i "Akademi for Kristen Folkeopplysning" var på utkikk etter en kapasitet som både kunne lære på Bibelens grunn, hadde oversikt og fagkunnskap til å drive kristen "folkeopplysning" og sendte vår formann tidligere prost Stein Henriksen til Wisløff for å høre om han kunne være med oss på våre seminarer. "Jeg er for gammel" var svaret. "Hvor gammel er du da"? spurte Henriksen - 82 svarte Wisløff - "ikke verre" repliserte Henriksen. Og da ga Wisløff seg og ble med oss i de påfølgende 8 år med rike bidrag - ofte 3 og 4 foredrag med kraft og innsikt. Vi har alt på kassetter for dem som er interessert. Da han nesten passerte 90 år sviktet hørselen så kraftig at han maktet ikke mer. Jeg kjenner knapt en mann som har nyttet sine gaver i trofast tjeneste for Guds rike til siste slutt som Wisløff.

Hans trofasthet for Guds ord fikk vi oppleve i mange taler. Han belyste det nesten bestandig ut fra hva Bibelen sa om seg selv. Bibelens selvvitnesbyrd lå han på hjertet. Bibeloversettelsen er allerede nevnt. Det var bibeltroskapen som drev han også her.  Hans nærmeste venner - de som stod han nærmest innen teologien i mange år, har en inntrykk av var Øyvind Andersen og Olav Valen-Sendstad. Det sier jo også en god del.

I kontroversielle spørsmål - hvor han kanskje hadde tatt feil - var han ikke redd for å signalere åpenhet. I skaperteologien hadde han et avvikende syn - men da han ble spurt om Sæbø burde få utgi boken mot evolusjonslæren - konkluderte han med at han i trykkefrihetens navn burde få gi den ut. Det var i tider som var ennå trangere enn nå. Tusenårsriket er også kontroversielt og jeg husker han vandret i stuen hjemme og snakket høyt om saken - drøftende og spørrende - for senere å lese kirkefedrene og skrive flere gode kronikker om saken

Han var på bibelsk grunn - mot kvinnelige prester - deres lære- og hyrdetjeneste. Og da vi gikk ut etter nederlaget i Stavanger - hvor NLM hadde gitt kvinnene stemmerett til Hovedstyret sa han: "Når de ikke vil, så vil de ikke." Han hadde et uoppslitelig humør og koset seg ved gode replikker og var selv ikke snau. En gang han var med oss - var han ved litt ubetenksomhet satt opp tre ganger samme dag. Da han entrer talerstolen for tredje gang kommer det. "Jeg minner forsamlingen om at det er tredje gang jeg inntar talerstolen, og jeg kjenner jo at jeg ikke er åtti år lenger."

Det vil bli et stort savn etter denne stridsmann - som ikke av natur var stridsmann - men som ikke kunne tie når sannhetene fra Guds Ord ble undertrykt og som store skarer flokket seg om for å høre sannhets ord. Vi skal ta vare på den arven han etterlot seg og lyser fred over hans minne.*