Fredsprofetene og Guds sendebud i kamp

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 02.12.2016

Vi finner det igjen og igjen i GT og NT. Makta, "eliten" allierer seg med det religiøse og politiske system - mens lekfolket ofte lytter til røster som taler som Guds Ord taler. Folket flokket seg om Jesus - og mange ganger også om profeter som dokumenterte sannheten - selv om det kostet og tok tid. Men mange ganger hørte de ikke etter, og til slutt forlot alle Jesus, profetene og Paulus. Da gikk det galt.

I GT møter vi det en rekke steder, bl.a. hos prof. Jeremias som stod i striden i 40-50 år, følsom inntil døden. Alle i landet stred og trettet med han. Kongen brente opp manuset hans, han skrev det på nytt. Fredsprofetene spådde fred og ingen problemer. En knakk åket av tre og mente at slik skulle det gå. Fredsprof. Utnevnte han til løgner og mørkemann. Jeremias vendte tilbake til folket med et åk av jern og forkynte at slik skulle det gå om de ikke omvendte seg. Kastet i en brønn ble han også og holdt på omkomme - en etiopier forbarmet seg over han - og Jeremias fortsatte å tale sannhet - inntil Babel tok dem. En liten rest spurte Jeremias om Guds vei - og lovet å følge den. Men også da brøt de løfte, tok prof. med seg og ble drept i Egypt som han hadde sagt.

Vi kunne dvele ved Esaias, en Elias på Karmel og deretter dødstrett i ørkenen - for ikke å si den utrolige "sta" Mika som talte kongen og hans hundretalls prof. midt imot, fikk en ørefik og havnet i fengsel, men fikk RETT. Triste greier.

Og slik finner vi situasjonene igjen i NT hvor Jesus hadde hele "eliten" på nakken, helt fra han begynte sin gjerning i Nasaret - og vitnet for dem at nå var Guds rike kommet blant dem - men de trodde han ikke.  De "visste" jo og kjente slekta hans, mente de. Da fikk de høre at det var en sulten enke i Sarepta og en spedalsk fra Syria - ingen fra Jødeland - som fikk hjelp. Rasende ble de, og ville styrte han utfor klippen. Han gikk rett mellom dem. De hadde ingen makt over Han før vi kan lese hos evang. Johannes at Judas og banden hans falt til jorden i Getsemane ved å høre "Jeg er" uttalt med Guddommelig kraft - så sa han navnet vanlig og overga seg frivillig i synderes hender for å fullføre soningsverket og stille "eliten" til skamme for min og alle troendes skyld. I sannhet, verden ligger i det onde. Det fikk apostlene også kjenne og Herrens tjenere opp til våre dager. Igjen triste greier, at man ikke vil og til slutt ikke kan - høre etter, men hisser seg mer og mer opp og roper ukvemsord - bl.a. "løgner" som en ropte til sir W. Churchill - hvorpå han svarte etter minnet: Om mannen ville si oss sitt navn og ikke bare sitt yrke, ville sikker mange være glad over å bli kjent med han.

"Mennesket er godt, hvorfor gjør det da det onde" sa en klok humorist - men humoren skiftes fort til lede og tristhet når en skjønner hvilken vei ondskapen fører oss som mennesker og nasjoner. Det må mye BØNN til og fryktløs tale som vi ser det i GT, NT, hos Luther og Hauge helt opp til vår tid. Stilner de sanne røstene av de rå "stormkastene» - er vi ille ute alle sammen.