Forkynnelsens problem for å nå folket i dag

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 17.11.2016

Salme 10 og 14 taler om det.  Salme 10 v. 4 sier det slik: "Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud det er alle hans tanker." Overmotet er sentralt!

Salme 14 sier det slik: "Dåren sier i sitt hjerte: Det er ikke nogen Gud, det er all deres tanke."

Legg merke til hvor sentralt TANKEN er i disse Ordene. Det er situasjonen i tankeverdenen til det aller meste av barn og unge i dag. Endog teologen Robinson drev med noen han kalte "Gud er død teologien". Tankelivet er inntatt av TANKEBYGNINGER som har avsatt Gud som ikke eksisterende. Franfurtherskolen med evolusjonslære, marxisme, ny-marxisme, freudianisme og tanker fra den franske revolusjon er viktige her.  At Gud er til er teologiens og kristenlivets grunnleggende sak. Er ikke Gud til - så kan man glemme resten av både GT og NT. Så det er intet "nytt under solen".

Dawkins har sagt det, og reklamerer på bussene i London om at "Gud er antageligvis død." Og en rekke andre grupperinger i Norge mener og kjemper for de samme tanker og Den norske kirke oppfører seg som om Gud ikke eksisterer og ser bort fra Ordet på de aller fleste områder hvor det burde kjempes. Det er jo aldeles ufattelig at skolerte mennesker som burde kjenne sin historie - om bl.a. Norges vei fra elendighet til velstand - ikke kan eller vil se sammenhengen. De hengir seg til slike u-lover og ruinerende tankebygg og virkelighetsoppfatning - som bokstavelig talt er dødens vei for tid og evighet. Norge er på vei inn i en fullstendig kulturrevolusjon.

Utdannelsessamfunnet har kapret tankelivet og virkelighetsoppfatning til de aller fleste i Norge i dag. Han pekte nettopp på dette pastoren fra utlandet i Naustdalsaken. Norge hadde endret virkelighets-oppfatning, derfor kunne dette onde skje. Gud er kort og godt parkert for mange og direkte borte fra virkeligheten for de fleste. Noe forsvar for kristen tro og tenkning var og er det lite av - enda Skriften pålegger oss det i 2. Kor. 10,5: "- i det vi omstyrter tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot Gud, og tar enhver tanke til fange under lydighet mot Kristus."

Norge og Vesten er i en tilsvarende situasjon som den Paulus møtte hos hedningene og tankebyggerne (filosofene) i Aten. De hadde masse avguder - men jødenes Gud kjente de ikke. Han begynte med å fortelle dem om denne Gud, hvem han var, syndefallet - og hva som var Hans vilje osv. Så fortsatt han om Guds Sønns liv, korsdød og oppstandelse. Da kom reaksjonene og spotten - men hos noen nådde budskapet frem.

Sjefsredaktør Arthur Berg talte og skrev mye om at vi "måtte kristne tanken", men få lyttet og fulgte. Opplevelses-  og følelseskristendom tok over, sann Bibelkunnskap ble det mindre og mindre av, men teologien tilpasset seg mer og mer de tankemessige avveier som fornektet Gud og førte folket inn i folkesynder og avveier. For Gud ble jo avsatt og resten kjenner vi jo. Noen sier det gikk så fort. Det er ikke sant - det har utviklet seg over minst 150 år, men møtt svært lite motstand. "Fredsprofetene" har heller gått til angrep på de som ikke var tilpasningsvillige og ville reise et kristendomsforsvar. Slikt ble det selvsagt bråk av - og vi ville ha det gildt, og ha fred - så fikk man heller slå av på sannheten. Fort? Nei, det er alltid slik at skredet begynner smått, øker i hastighet og mektighet - for mot slutten tordne innover stranden i meter høye bølger som en tsunami som løfter seg fra avgrunnen.

Motstanden ble forsøkt hogd ned, røstene satt på sidelinja, isolert - inntil konsekvensene kom og resultatene ikke lot seg fornekte - men da hadde det gått så ufattelig fort het det, osv. Kanskje en billig unnskyldning for manglende våkenhet og kampvilje da varselropet lød?  De gamle sang slik - og det bør vi også gjøre: "Lær meg å kjenne Dine tanker, Og øves i å tenke dem". "Vår formørkede forstand, kan jo ikke Sannhet kjenne, - uten Din den gode Ånd vil sitt lys i oss opptenne." Hvis vi som kristenfolk mener det vi synger - burde det gi seg utslag i vår forkynnelse inn i møte med den aktuelle livssituasjon vi møter for oss selv og våre barn.