Folkefriheten forsvinner - nå mot kollaps
Av Jørgen Høgetveit, i
www.Kommentar-avisa.no – 22.01.16
Dette har pågått svært lenge, er vel planlagt og dreier seg om de
fleste livsområder. (Frankfurtherskolen) Vi har tidligere skrevet en
rekke artikler om hvordan friheten oppstod gjennom H. N. Hauge og hans
etterfølgeres lange og harde kamp - og hvordan kristenfolket tonte ned kampen i
stedet for å ta det tunge apologetiske arbeidet å forsvare Skriftens
SANNHET - gyldighet også i det offentlige rom og i samfunnslivet som
haugianerne gjorde helt til vi ble fri i fred i 1905. Man tok det for gitt at
friheten ville fortsette for kristent arbeid og misjonsarbeid - bare man holdt
fred og lot verden stelle med sitt. (Husker enda fra et seminar i åttiåra at en
redaktør undret seg over at jeg fra talerstolen var urolig for misjonsbasens
Norges fremtid.) Selvsagt ble det ikke fred og frihet - og Bibelen har heller
ingen illusjoner om en slik utvikling og arbeidsforhold.
Hege
Storhaug skriver på forsiden av Aftenposten nett 20.01.16: «Vi
kan takke politikerne, akademikerne og mediene for at vi i min levetid
ikke får tilbake den personlige friheten vi tok for gitt»
Det har
hun helt rett i - men folket må også ta sin del av skylda fordi de lot seg
lure. De skulle - ikke minst kristenfolket - jordens salt - fulgt bl.a. Berøamenighetens prinsipp (Apostelgjerningene 17, 11) og
tatt mot budskapet med all velvilje, men gått hjem og undersøkt i Skriften
om det var slik som det ble dem fortalt. Det ble i liten utstrekning gjort.
Helst angrep man dem som "som sa at ikke alt var bra, de var ikke
bra" (Wisløff) Var det ikke rett det som ble talt, så skulle man talt i
mot i alle kanaler - evt. bygd egne kanaler. Man hadde samme plikt som det sies
at min oldefar - Jur Høgetveit - gjorde, i Iveland kirke. Han reiste seg i
benken og talte imot det som ble forkynt fordi det var galt etter Skriften. Og
det skulle rettes offentlig med en gang.
Ble han populær av det? Selvsagt ikke, men det var Gudsfrykt i praksis. Endog i
dag er det få som innser hvor hovedskaden sitter og går til kamp - utenfor
leiren - i hardt arbeid, bønn og forkynnelse og ut i alle mulige kanaler for om
mulig å snu frafallet og forfallet.
Så
strammet grepet seg sakte, men sikkert til i vårt kjære fedreland - og man er
snart tilbake til situasjonen der H. N. Hauge tok opp kampen ved Guds
velsignede kall og inngripen. Samme gjeng på nakken. De utdannede i helene på
lekfolket. Det kostet. Prisen var høy - men verdt det. Gi akt på fedrene - ikke
ta alt for selvsagt. Hebreerbrevet kp 13.
«Vi kan
takke politikerne, akademikerne og mediene for at vi i min levetid ikke
får tilbake den personlige friheten vi tok for gitt»
Be med
oss over 2. Krønikerne 20 og se ut etter Ordet til Josva: "Nu er jeg
kommet."
Tillegg:
Ingen er så trygg i fare som
Guds lille barneskare.
Fuglen ei i skjul bak løvet,
stjernen ei høyt over støvet.
Herren selv vil sine berge, han
er deres skjold og verge.
Over dem han seg forbarmer,
bærer dem på faderarmer.
Ingen nød og ingen lykke, skal
av herrens hånd dem rykke.
Han den beste venn blant venner,
sine barns bekymring kjenner.
Våre hodehår han teller, hver en
tåre som vi feller.
Han oss føder og oss kleder,
midt i sorgen han oss gleder.
Gled deg da, du lille skare,
Jakobs Gud skal deg bevare.
For hans allmakts ord må alle,
fiender til jorden falle.
Hva han tar og hva han giver,
samme fader han forbliver.
Og hans mål er kun det ene,
barnets sanne vel alene.
Lina Sandell